Trash-estetikkens problem i løvens hule


«Trash-estetikk kan beskrives som en bevisst designet verden, der designen ikke skal være ”synlig”», forteller Carle Lange, scenograf på filmen En helt vanlig dag på jobben.

Det er over ti år siden produksjonsdesigner Carle Lange sist gjorde en spillefilm. Et kjapt søk på IMDb viser at han sist jobbet på Bare skyer beveger stjernene (1998), Mørkets Øy (1997), Aldri mer 13 (1996), og Pan (1995). De siste årene har han vært med å bygge opp Akademiet for Scenekunst i Fredrikstad, der han også er førsteamanuensis i scenografi. Lange har over 80 teaterproduksjoner bak seg, og går snart i gang med Blodig alvor og Tilbaketoget fra Moskva som blir satt opp ved Den Nationale Scene i Bergen. I filmen En helt vanlig dag på jobben, basert på boken med samme navn, har han tegnet opp en hel bladredaksjonen som ble bygget i studio på Jar.

«Terje Rangnes (regissør), Philip Øgaard (fotograf) og jeg var og så på Dagbladets redaksjon, og Magasinet-avdelingen spesielt. Vi studerte nøye hva slags rot de omga seg med og hvordan de organiserte jobbingen. Det var veldig inspirerende,» forteller Lange til Montages.

Modellen til Folk Flest-redaksjonen i «En helt vanlig dag på jobben»

Drøy virkelighet

I tillegg til ulike leiligheter og avisredaksjoner, var All The President’s Men referansefilm for både Lange og regissør Terje Rangnes. Tidligere Se og Hør-journalist Håvard Melnæs og forfatter Annette Gilje var med helt fra begynnelsen. Gilje fulgte Sven O. Høiby tett i over tre år, og resultatet ble boken «Sven O. Høiby – Et portrett», utgitt i 2007. Sammen kunne de fortelle den erfarne scenografen i detalj hvordan Se og Hør-redaksjonen og stua til Høiby hadde sett ut.

«Det var alt fra små detaljer i leiligheten til Høiby, til ustoppede dyr og bilder på veggen i ”Løvens Hule” (sjefsredaktørens kontor). Håvard Melnæs deltok som seg selv i filmen og tilførte designavdelingen et betydelig omfang av detaljerte opplysninger om miljøet. Etter å ha fått beskrivelser av sjefenes kontorer var ikke nødvendig med ytterligere overdrivende scenografi for å få det autentisk. Virkeligheten var drøy nok i seg selv. Annette Gilje ga detaljerte beskrivelser av hvordan tippekupongene var plassert på salongbordet til Sven O. Høiby, og hvordan livet hans fortonet seg forøvrig,» forteller Lange.

Trash-estetikk

Scenografen og regissøren jobbet med å få frem en antiestetisk, nærmerst trash-estetisk stil. «Det skjer noe rart når du jobber med noe så autentisk. Detaljene gjør alt mye mer sårbart. Jeg tegnet ut fra beskrivelser, fotografens dreiebok, private fotografier, og ikke minst samtaler med Annette og Håvard. De var tilstede på settet helt fra begynnelsen, noe som var helt avgjørende for resultatet,» sier produksjonsdesigneren.

«Terje som regissør har hatt sterke oppfatninger om filmens estetikk med god fornemmelse for tidsepoken, ikke minst det litt stusselige og det mindre smakfulle. Her var det å gå rett på sak og finne løsninger også etter at innspillingen var i full gang,» forteller Lange, som kom sent inn i prosessen til produksjonsdesigner å være og synes scenograf beskriver fagfunksjonen bedre denne gangen.

Fra studio på Jar

Tidsflyktig

Den vanskeligste utfordringen var den lille tidsforskyvningen på fem til 15 år, forteller scenografen: «Nittitallet er ikke så lenge siden, og de små tidshoppene var derfor vanskelige å synliggjøre. Vi har filmet på nesten 50 steder, med en mildt sagt imponerende produksjonsplan gjerne på to eller tre ulike steder per dag. Nesten alle scenografiressursene gikk til studio og fotografen hadde en meget krevende jobb med å velge utsnitt innenfor en haug med locations som kunne endres fysisk i mindre grad. Når billedrammen må krympes fordi det er for mange ting man ikke bør se, kan filmen lett få et preg av ”innestengthet”. Philip er nok en av de fotografene som kan komme seg helskinnet ut av dette uføret.»

«Et hardt arbeidende team av rekvisitører hadde en enorm jobb med et utall rekvisitter og møbler i endring fra scene til scene, utdyper Lange.

Fra Håvards gutterom i Askim.

Interiøret til Sven O. Høibys leilighet ble bygd opp i Blindeforbundets gamle lokaler i Oslo. Private bilder av Sven O. hjemme hos seg selv var også en svært viktig brikke i research-arbeidet. Bilder som viser tapeter, møbler, potteplanter, sigarettpakker, og tippekuponger.

«Trash-estetikk kan beskrives som en bevisst designet verden, der designen ikke skal være ”synlig”, og gjerne ha et dokumentaristisk preg. Det som er stusselig, klossete, hverdagslig, ujålete, enkelt, kan noen ganger bidra til gode rom for å oppleve mennesker på nært hold,» avslutter Carl Lange.

Fra Sven O. sin "leilighet".

Hovedbilde: Line Dybwad-Olsen/Folk Flest Filmproduksjon Øvrige foto: Carle Lange