«This Sporting Life»

Topplister

Topp 5: Britisk kjøkkenbenkrealisme

Det omtales gjerne som kjøkkenbenkrealisme. Den kulturelle bevegelsen som blomstret frem på de britiske øyer på slutten av 1950-tallet og kanskje var på sitt mest frodige ved begynnelsen av 60-tallet.

Kjøkkenbenken var symbolet på arbeiderklassens hverdagslighet, et begrep skapt etter John Bratbys ekspresjonistiske maleri av en kjøkkenbenk; beskrevet som starten på en kunstnerisk trend som i høyeste grad også påvirket britisk filmtradisjon. De klassiske komediene og konvensjonelle dramaene i teatralsk form ble tilsidesatt da en ny generasjon filmskapere vokste frem. Man snakker om en britisk nybølge, omtrent sammenfallende i tid med den enda mer banebrytende franske. Likhetene mellom bevegelsene er mange: Flere av filmskaperne hadde bakgrunn som skribenter eller filmkritikere, samarbeidet på tvers av filmer og skapte epokedefinerende verk. Det var filmer forankret i det sosialrealistiske, fortalt med opposisjonell kraft fra arbeiderklassens perspektiv, der filmskaperne levde ut sin radikale identitet.

Blant bevegelsen største navn finner vi John Schlesinger, Tony Richardson, Lindsay Anderson, Jack Clayton og Karel Reisz. Kanskje må vi også inkludere den fremdeles aktive Ken Loach, som fikk sin karriere skytende ut av kjøkkenbenkrealismen med Poor Cow i 1967. En fellesnevner for mange av filmene var båndene til litteratur-tradisjonen «the Angry Young Men» i adaptasjoner av teaterstykker, et begrep som burde være noenlunde selvforklarende. Her finner vi for eksempel Tony Richardsons filmatiseringer av John Osbornes Look Back in Anger og Alan Sillitoes The Loneliness of the Long Distance Runner, for ikke å glemme Sillitoe-stykket Saturday Night and Sunday Morning i Karel Reisz’ mesterlige filmregi. Også John Schlesinger fant inspirasjon i teaterstykker med A Kind of Loving og Billy Liar tidlig på 60-tallet, mens bevegelsens kanskje mest filmatisk eksperimentelle, Jack Clayton, filmatiserte Room at the Top etter en roman av John Braine. Clayton gikk deretter videre til å lage den stemningsfulle horrorfilmen The Innocents, langt forbi kjøkkenbenksfæren. Derimot klarte Lindsay Anderson å bygge en karriere som auteur også innen kjøkkenbenkrealismen, især med This Sporting Life, som oppleves både storslått og nær på samme tid. Så har man også en typisk lavmælt film som A Taste of Honey av Tony Richardson som overraskende subtilt behandler tematikk som rase og homofili uten å adressere det med store bokstaver. Homofili er et enda tydligere tema i The Leather Boys av Sidney J. Furie, mens The Family Way av Roy Boulting tar opp det tradisjonelle ekteskapet. I Bryan ForbesThe L-Shaped Room er det imidlertid en tidløs problemstilling som tas opp: uønsket graviditet. Sett fra den britiske kjøkkenbenken.

Summen av dette er en filmarv verdt å oppdage eller gjenoppleve, og ikke bare for sin filmhistoriske betydning. De beste av filmene møter deg med en tidløs kvalitet. Samtidig har vi å gjøre med en bevegelse av enorm kulturell innflytelse, både hva angår film og musikk som er kommet fra Storbritannia de siste førti årene. Men kjøkkenbenkrealismen tilhører fortiden, og symbolet er heller ikke like treffende for dagens arbeiderklasse. Nå er det fremragende filmskapere som Mike Leigh, Shane Meadows, Andrea Arnold og Lynne Ramsey som representerer den sosialrealistiske tradisjonen i en ny samtid, og viderefører en identitet som er blitt uløselig knyttet til britisk film. Enten det skildres med Leighs nærhet, Ramseys poesi, Meadows’ aggressivitet eller Michael Winterbottoms rebelskhet. Den nye sosialrealistiske filmen har således gode kår for fortsatt vekst, og den vokser hele tiden i nye og spennende retninger.

Vi har imidlertid lyst til å trekke frem det beste av 1950- og 60-tallets britiske kjøkkenrealisme frem i lyset, og på neste side kan du lese mer om våre fem favoritter.

Tekstur og skuespill er to stikkord for Tony Richardsons film. Førstnevnte gjennomsyrer hele filmens foto og produksjonsdesign, som vel er blant det beste som er gjort i britisk filmhistorie. For publikumsopplevelsen er det en helt essensiell årsak til at dramaet selv i dag fremstår så absorberende, selv om det mest av alt er på grunn av skuespillet. For frontet av Tom Courtenay og Michael Redgraves fabelaktige innsats, er dette unektelig en av de mer velspilte produksjonene i kjøkkenbenkrealismens arsenal. Når man snakker om at en skuespiller “går opp i en rolle”, er det meget mulig dette er det ultimate referansepunktet! ESS

4Look Back in Anger

look-back-in-anger
Storbritannia, 1959

Kjøkkenbenkrealismens fremste kjennetegn – den sinte, unge mannen, stammer fra teaterstykket filmens manus er adaptert fra, og symptomatisk nok er det Richard Burtons tolkning av denne karakteren som den dag i dag er det beste ved Look Back in Anger. Kanskje er han en smule teatralsk sett med moderne øyne, men det er umulig å ikke la seg fenge av det rå og direkte skuespillet. På mange måter minner det litt om James Dean i Rotløs ungdom, en annen film som uten den solid innsatsen fra hovedrollen ville føltes utdatert og tidvis latterfremkallende. Tony Richardsons regi er også like imponerende som den må ha vært den gangen for over 50 år siden, inklusive et billedspråk som tidvis er direkte utsøkt. ESS

3Billy Liar

billy-liar
Storbritannia, 1963
Før John Schlesinger reiste til USA for å skrive seg inn i historiebøkene med Oscar-vinneren Midnight Cowboy, hadde han allerede vokst frem som en vital stemme i den britiske nybølgen fra samme tiår. Med Billy Liar fulgte han opp den Gullbjørn-vinnende debutfilmen A Kind of Loving med ytterligere utforsking av den sosialrealistiske arbeiderklassehverdagen. I rollen som den håpløse dagdrømmeren Billy Fisher finner vi Tom Courtenays melankolske, men gutteaktige ansiktsuttrykk som skapt for den tragikomiske skildringen av hans liv – som for øvrig inneholder en ung utgave av flotte Julie Christie. Selve filmen spilles ut som en bittersøt komedie i all sin særegenhet, og kanskje er det her Wes Anderson har funnet inspirasjon til sin Rushmore. Men styrken med Billy Liar er også dens tidløshet, både i form og innhold, som gjør den til et sterkt forfriskende møte også i 2010. TJ

2This Sporting Life

this-sporting-life
Storbritannia, 1963

Fra gruvearbeider til rugbystjerne, forteller This Sporting Life den komprimerte livshistorien til Frank Machin, portrettert til Oscar-nominasjon av Richard Harris i sin første hovedrolle. Harris’ dyriske vesen og innbitte tolkning gir assosiasjoner til den like uvørne Marlon Brando i On the Waterfront, og det er også til det nivået regissør Lindsay Anderson tar oss med. At dette hans debutfilm, føles nesten uvirkelig. Ikke bare er This Sporting Life en av tidenes sportsfilmer; det er innsiktsfullt psykologisk drama, og beveger seg tematisk og filmspråklig utover de snevre rammene man kan forbinde med klassisk kjøkkenbenkrealisme. Tidvis er This Sporting Life nesten pompøs, ladet med symboler og patos som trekker veksler på italiensk neorealisme og Luchino Viscontis Rocco and his Brothers især. Men Anderson finner balansen mellom blendende vakkert svart/hvitt-foto og sosialraelistisk nærhet til den deprimerende menneskjeskjebnen i fokus. På mange måter en monumental film, uten sidestykke i sin sjanger. TJ

Don’t let the bastards grind you down.

Borte er alle minner om det fine liv, filmstjerner og glamour. Her får vi servert det råe og det autentiske England av 1960 presentert av angry young men med den unge Arthur Finney i hovedrollen. Utenkelig filmproblematikk, men akk så aktuell i samtiden, var problemstillinger knyttet til arbeiderklassen, utroskap og uønsket graviditet. Filmen går rett i strupen på problematikken uten å pakke det hele inn i overveldende kinematografi. Alt er filmet direkte og med en intensitet som var hentet fra sin franske bror La Nouvelle Vague. Finney spiller arbeideren Arthur Seaton som ser på seg selv som slave i ukedagene, men som en fri mann i helgene når lønna skal drikkes bort. Han drikker hardt, han slåss og han lever det han mener er livet. Alt er fryd og gammen helt til han klarer å sette barn på en kollegas kone. Herfra går alt nedover. Filmen gir oss bilder av samtidens England på 1960-tallet da forskjellen mellom rik og fattig var enda større enn nå. Vi ser hvordan arbeiderklassen lever under kummerlige kår, trangt og til tider urenslig, i murhus uten noe som helst særpreg eller sjel. SA

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Interessant artikkel, men skuespilleren i Saturday Night heter visserlig ALBERT Finney, mens karakteren heter ARTHUR Seaton.
    En annen naturlig forløper til denne filmretningen, også kalt the British New Wave, er Free Cinema-bevegelsen hvor flere av regissørene bak disse filmene startet opp (som Karel Reisz, Tony Richardson og Lindsay Anderson). Dette var korte dokumentarfilmer, men likhetstegnene er umiskjennelige, her skulle det vanlige dagliglivet i England skildres:
    http://www.bfi.org.uk/features/freecinema/
    I tillegg var allerede de såkalte Social Problem-filmene etablerte i Storbritannia: filmer som tok opp vanseklige temaer og sosiale problemer, men som var langt i fra så hardslående som nybølgefilmen.

    Skrev selv masteroppgave om realismen i bl.a. den britiske nybølgen:
    http://www.duo.uio.no/sok/work.html?WORKID=107678
    Synes det er svært interessant å se hvordan karakterene, klassene og særlig nord-england ble skildret her til kontrast fra tidligere britiske filmer.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>