tilbake-til-barndommen-med-ponyo

Omtale

Tilbake til barndommen med Ponyo!

Etter en rekke komplekse filmer som nok i størst grad har appellert til et sofistikert voksenpublikum (Det levende slottet, mesterverkene Prinsesse Mononoke og Chihiro og heksene), har Hayao Miyazaki laget sin første skikkelige barnefilm siden Kikis Budservice – en film jeg selv ikke setter spesielt høyt.

I den pustberøvende vakre Det levende slottet benyttet Miyazaki seg av en del dataanimasjon for å skape et uhyre detaljert uttrykk, og mesteren selv skal visstnok ikke ha vært helt fornøyd med resultatet. Dét er ikke en påstand jeg kan støtte ham i, men i en tidsalder der man nesten har glemt hvordan tradisjonell, håndtegnet animasjon ser ut, og man stadig stiller større krav til animasjonsfilmenes tekniske bravur, kan jeg forstå Miyazakis skepsis til å gå denne veien videre. Ponyo (som nettopp har blitt lansert på DVD) har et mer grovkornet uttrykk og påminner mye om Miyazakis eldre filmer. Dog har han gått ganske langt her; man ser tydelig at bakgrunnene er fargelagt av menneskehender, og streken kan til tider minne om barnetegninger.

Heldigvis kler disse visuelle grepene innholdet perfekt; den søte tolkningen av H.C. Andersens Den lille havfruen er trygt plantet i et naivt og barnlig univers som aldri krever det komplekse formspråket Miyazaki omsider har gjort til sitt varemerke. Der Chihiro og heksene og især Prinsesse Mononoke er direkte episke, er Ponyo en lavmælt film som i større grad omfavner små øyeblikk og hendelser. Og det er virkelig fremragende vakkert utført; det er en fryd å se på hvordan hver eneste scene har et innbyrdes liv; prologen, der Miyazaki skildrer livet i havet er bildefortelling på sitt beste. Filmene hans har riktignok alltid formidlet mest gjennom bildene, men Ponyo er spesielt ordknapp – den er nærmest fortalt med et barns språk.

Nå kan det virke som om jeg forsøker å frarøve Ponyo dybde, og det er ikke intensjonen. Tematisk sett kan filmen enkelt plasseres i sammenheng med Miyazakis overhengende kunstneriske prosjekt; den rommer mye kritikk mot menneskenes hensynsløshet overfor naturen og gjør dette på en såpass subtil måte at den aldri fremstår som en forfinet Blekkulf-episode.

Som en skildring av barndom er Ponyo tvers igjennom nydelig, og som voksen får man nesten en nostalgisk følelse av å være med lille Sosuke på hans oppdagelsesferder. Det som savnes er den forstyrrende mystikken og berusende stemningen fra Miyazakis aller beste filmer – det er opplagt ikke intensjonen denne gangen, og derfor ikke en kritikk mot selve filmen, men snarere en høyst personlig og nokså liten innvending. I forhold til hva filmen forsøker å være er den så godt som perfekt, og selv om Ponyo neppe er kraftfull nok til å bli en klassiker, føyer den seg stillfarent og pent inn i den så godt som ubrutte gullrekken til Japans største samtidige filmskaper.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Tord Olander Pedersen sier:

    Det rare var jo at Ponyo fikk 7 års aldersgrense på kino, noe som jeg ikke skjønner i det hele tatt. Filmen henvender seg jo spesielt til alderstrinnet 3-5 år. Uansett, var Ponyo fjorårets klart beste barnefilm. Akkurat som forventet :)

  2. Ponyo er en herlig animert film. Jeg var så heldig at jeg fikk med meg premieren på filmen i Tokyo (Roppongi Hills) i August 2008. Selv om japansken min ikke er helt stødig, så hadde det fint lite å si på opplevelsen jeg satt igjen med.

    Miyazaki har evnen til å gi sine animerte filmer enn form for dybde og uttrykk som de færreste andre kan. Selv i sine mest “barsnlige” filmer (Totoro, Ponyo) treffer han de fleste aldersgrupper, og jeg vil påstå at man skal være rimelig kald for å ikke la seg sjarmere av karakterene og verdenen han skildrer i disse filmene.

    Det som irriterer meg mest er hvor lite hans filmer blir profilert i den vestlige verden. I f.eks Ponyos og Totoros tilfeller føler jeg at barna blir frarøvet en skikkelig god filmatisk opplevelse….jeg synes synd på dem. I stedet blir disse perlene ifra Miyazaki overskygga og tilsidesatt av alskens CG/3D animerte oppgulp ifra Hollywood, som setter humor foran ekte historiefortelling og karakterer. Finnes selvfølgelig unntak da.

    Nå er vel Ponyo den første Ghibli/Miyazaki filmen som er presentert på Blu-ray, og det er hyggelig. Neste ut er vel muligens Nausicaa…jeg venter i spenning på kvaliteten :)

  3. Mats Flåten sier:

    Herlig film, jeg hadde mitt første gjensyn med denne for bare noen få dager siden og den var like bra som jeg kunne huske.

    Jeg tror forresten Lupin III: The Castle of Cagliostro er restaurert og tilgjengelig på Blu-ray i Japan, forhåpentligvis tar det ikke alt for lang tid før den blir tilgjengelig her hjemmefra.

  4. Cagliostro er ute på bluray i Japan, ja, men det er ikke en restaurert utgave. Den er heller ikke tekstet.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>