retrospektiv-roman-polanski

Retrospektiv: Roman Polanski

Roman Polanski er tilbake. Fem år etter en intetsigende nyversjon av Oliver Twist, bringer veteranen den klassiske thrilleren tilbake på kinolerretet. For sin siste film, Skyggen (The Ghost Writer), vant han tidligere i år Sølvbjørnen for beste regi under filmfestivalen i Berlin, og har høstet solide kritikker både på det amerikanske og europeiske kontinent. Denne helgen har filmen premiere på norske kinoer, og vårt hjemlige anmelderkorps følger etter de internasjonale. Dagbladet, VG og Aftenposten triller alle terningen til fem, og dermed bør alt ligge til rette for at det norske folk også gjenoppdager den legendariske filmskaperen. Filmkritiker i Aftenposten, Kjetil Lismoen, skriver sågar at «Skyggen kanskje er kanskje hans beste film siden Chinatown». Det er en attest å få vann i munnen av.

Vi skal i denne artikkelen ikke gå dypere inn i Skyggen, av den enkle grunn at vi ennå ikke har sett den. Imidlertid vil vi utnytte aktualiteten rundt Polanski til å bla bakover i hans veldig spennende filmografi, forhåpentligvis til inspirasjon for våre lesere. Dette er for øvrig en revidert utgave av en artikkel vi publiserte om Roman Polanski fra i fjor sommer.

Med Skyggen har Roman Polanski vendt tilbake til thrillersjangeren. Filmen er basert på en politisk thriller i Robert Harris’ roman av samme tittel, og handler i grove trekk om en skyggeforfatter som leies inn for å skrive memoarene til en tidligere britisk statsminister. Derfra og ut er Skyggen en spenningshistorie, og i boka utspilles brorparten av dette dramaet som et intenst kammerspill på ett sted – hvilket er blitt et slags kjennemerke for Polanskis thrillere; evnen til å komponere en pirrende thrillerstemning av karakterer, dialog og interiør i et avgrenset område.

Skyggen (2010)

Men la oss starte den retrospektive reisen med en film der Polanski med et lignende utgangspunkt ikke lyktes like godt. Vi snakker om den lite omtalte Death and the Maiden. Basert på et teaterstykke av Ariel Dorman, fant handlingen sted i et ikke-navngitt søramerikansk land i overgangen fra diktatur til demokrati. Filmen foregår nesten utelukkende innenfor fire vegger, der et psykologisk spill finner sted mellom to mennesker i en personlig konfrontasjon av vold, nerve og gufs fra fortiden. Med et politisk bakteppe og et rendyrket karakterdrama i snevre omgivelser, gjenfinner vi mange av de samme mekanismene i Death and the Maiden som i Skyggen. Førstnevnte films problem er at den aldri blir veldig engasjerende, fordi den undervurderer vårt behov for visuelt påfyll. Dialogen er skarp, men ikke skarp nok til å rettferdiggjøre en ellers pregløs overføring fra teater til film – selv om både Sigourney Weaver og Ben Kingsley bidrar med to sterke rolletolkninger. Filmen er ikke direkte svak, men blekner naturligvis mot de spenningsfilmene som tidligere satte Polanski på kartet som en «master of psychological suspense».

Det er få eller ingen regissører som har sjonglert bedre med thrillerformatet enn Roman Polanski de siste 30-40 årene. Filmografien vitner om en imponerende spennvidde og variasjon i uttrykk og handlingsmønster, både for å skape spenning og lage ny og interessant film. Polanski har ikke kastet seg på trender. Han har skapt trender. Flere av filmene er allerede sementert som viktige klassikere og referansepunkter for senere filmskapere. Dette er filmer som vil bli husket både for sine sterke karakterer og sin visuelle filmkunst, alt skapt av Roman Polanski.

Death and the Maiden (1994)

Med Skyggen har han laget sin første utpregede politiske thriller til dags dato, tydelig satt i en storpolitisk kontekst, i motsetning til Death and the Maiden som var et drama i en lite utviklet politisk kontekst fjernere fra karakterene. Et kort retrospektivt blikk over Polanskis karriere viser imidlertid en påfallende allsidighet som skaper av spenningsfilmer. I debutfilmen, den polskproduserte Knife in the Water fra 1962, blir vi gjennom en intens nærhet til filmens tre karakterer sugd inn i et psykologisk drama av konstant nerve. De begrensede ressursene brukes til en fordel, og vi gjenkjenner det som skal bli så karakteriserende utover i karrieren; betydningen av stedet og karakterene i Polanskis thrillere. Det var den stemningsfulle innsjøen som var Polanskis inspirasjon til å gjøre Knife in the Water. Det hele begynte med tanken på at han ønsket å lage en film der handlingen skulle finne sted nettopp ved denne innsjøen. Resultatet: Et psykologisk drama og en spenningsfilm om tre personer om bord på en seilbåt. Det er en ro i filmen som gjør oss i stand til å bygge våre egne relasjoner til karakterene på et menneskelig detaljnivå. Og som psykologisk thriller er dette nær perfekt i hva vi får av rivende karakterutvikling som utløses i klassiske konflikter og ytre spenning. Filmen ble nominert til Oscar for beste ikke-engelskspråklige film, hvor den tapte for Federicio Fellinis 8 ½.

Veien videre gikk til et internasjonalt gjennombrudd i den første engelskspråklige filmen, Repulsion (1965), som ofte omtales som første film i en trilogi hvor en leilighet er stedet for handlingen (Rosemary’s Baby og The Tenant er naturligvis de to andre). Repulsion er Polanskis mest klaustrofobiske film, og den av hans thrillere som strekker seg lengst visuelt. Tematisk ligger den også i samme farvann som flere av hans kommende filmer. Catherine Deneuve spiller en kvinne i mentalt sammenbrudd, så intenst portrettert at det kanskje er noe i ryktene om en Roman Polanski som systematisk trakasserte henne gjennom hele innspillingen for å mane frem en autentisk galskap. Tilbake står en ikonisk rolle i en film som står i spissen for de paranoide, surrealistiske, psykologiske skrekkfilmene som dukket opp utover 1960-tallet. Roman Polanski har åpenbart funnet inspirasjon i filmer som Psycho av Alfred Hitchcock og Peeping Tom av Michael Powell, men har videreført genren i et forsterket visuelt filmspråk, og var med Repulsion i høyeste grad med på å skape en ny type sjangerfilm av klaustrofobifremkallende skrekkthrillere som flere samtidige og senere filmskapere bidro til i ulik grad; Ingmar Bergman med Persona, John Frankenheimer med Seconds, Robert Altman med Images, Brian De Palma med Sisters og litt senere David Lynch som er typelig Repulsion-inspirert i sin Eraserhead fra 1977.

Knife in the Water (1962)

Med Cul-de-sac (1966) lagde Polanski det påfølgende året en eksperimentell thriller som bærer på en unik særegenhet i absurd og svartmalt komikk. Sjangerblandingen fanget ikke publikums interesse, til tross for kritikernes positive mottakelse, og isteden kjølnet Polanskis karriere som stjerneregissør in spe. Filmen er imidlertid nok et illustrerende eksempel på hvordan Polanski gjør summen av sted og karakterer til filmens kjerne. Hele filmen utspiller seg omkring et avsidesliggende slott med et eksentrisk trekantdrama, og en briljerende Donald Pleasence i en av hovedrollene. Cul-de-sac er mer vittig og uttrykksmessig kunstnerisk interessant enn den er plottmessig spennende, og Polanski har flere ganger fremhevet den som sin personlige favoritt. Filmen kjennetegnes visuelt av elegante kamerakjøringer og lange tagninger i svart/hvitt som fanger øyets oppmerksomhet, mens thrillerelementene forblir en parentes. Men de er der.

I sin første amerikanskproduserte film definerte Roman Polanski på mange måter den psykologisk fundamenterte skrekkfilmen gjennom adaptasjonen av Ira Levin-boka Rosemary’s Baby i 1968. Filmen staket på mange måter ut kursen for en eskalerende Hollywood-interesse for okkultistiske spenningsfilmer, hvor klassikere som Eksorsisten og The Omen fulgte senere. Rosemary’s Baby er den snikende uhyggens film, der vi gjennom en sakte stemningsoppbyggende dramaturgi blir en del av Rosemarys mareritt, ypperlig spilt av Mia Farrow i sin livs rolle. Vi fanges av det samme marerittet som henne, da vi blir en del av hennes logikk. Filmen er helt enestående i komponeringen av uhyggelig spenning gjennom hvordan den lar historien utfolde seg. Polanski demonstrerer med all tydelighet sin undervurderte begavelse som manusforfatter i bearbeidelsen av Ira Levins materiale. Den narrative oppbygningen og stemningen som males frem, er fremdeles uten sidestykke i sin sjanger.

Rosemary's Baby (1968)

Og det var en europeisk filmskaper som stod i spissen for revitaliseringen av den amerikanske private eye-filmen med 11 ganger Oscar-nominerte Chinatown (1974). Robert Towne skrev det opprinnelige manuset med Jack Nicholson i tankene, en skuespiller Roman Polanski lenge hadde ønsket å jobbe med. Da Polanski takket ja til å gjøre prosjektet, var det imidlertid med en forutsetning om at han kunne skrive om viktige deler av manuset, som for eksempel å fjerne Towne-manusets bruk av voice-over og snu totalt om på slutten. Det fikk han grønt lys for, og ettertiden takker manusforfatteren Roman Polanski for å heve Chinatown fra god til mesterlig. I et komplekst puslespill av en film, gjorde stil og innhold Chinatown til noe helt unikt; en symbiose av klassisk film noir og et Hitchcock-aktig mysterium, satt til Los Angeles’ kynisme og korrupsjon i 1930-årene. Filmen står igjen som uhyre velfortalt, sammensatt av en usedvanlig detaljrikdom, og med en scenografi som gir filmen en unik poetisk ramme i Polanskis sakte, observerende kamerakjøringer. Resultatet er en film som har utøvd stor innflytelse på ettertidens filmskapere, like mye som den selv spinner videre på ideer fra en tilbakelagt epoke i amerikansk film. Chinatown er en film som står helt for seg selv.

In “Chinatown” he exposed the dark side of corruption. In “Repulsion” he explored a warped mind. In “Rosemary’s Baby” he examined the occult. Now “The Tenant”; something altogheter new, something altogheter chilling. No one does it to you like Roman Polanski.

Sitatet er hentet fra traileren til franskproduserte The Tenant (Le loctaire) som i 1976 avsluttet Polanskis såkalte «leilighetstrilogi», finansiert av suksessen med Chinatown. Filmen følger klarest i fotsporene etter Repulsion, men hvor Polanski tilfører det psykologisk betente universet en ny, uhøytidelig touch og flørter sterkt med den svarte komedien i hovedpersonens karikerte overspill. Bak rollen som den østeuropeiske immigranten som flytter inn i en sliten leilighet i Paris, og som blir besatt av historien om den forrige leieboeren som hoppet ut av vinduet og tok sitt eget liv, finner vi Roman Polanski selv. Mens The Tenant riktgnok spiller på den samme paranoiaen som kjennetegnet Repulsion og Rosemary’s Baby, er det filmatiske uttrykket ganske annerledes og veldig særegent; det er mørkt, surrealistisk, skrudd, lekent, humoristisk og skremmende.

The Tenant (1976)

The Tenant er utvilsomt den mest ujevne av de tre psykologiske thrillerne i trilogien, og markerte på et vis også inngangen til en ny og vanskeligere epoke for Polanski som filmskaper. Det skulle ta nesten ti år fra The Tenant til hans neste thriller, Frantic (1988), og i mellomtiden hadde han kun gjort dramaet Tess – dedikert kona Sharon Tate som ble brutalt drept av Manson-sekten i 1969. Til tross for superstjernen Harrison Ford i hovedrollen, ble ikke Frantic det store comebacket Roman Polanski hadde håpet på. Filmen viser imidlertid en Polanski med evne til å la et klassisk thrillerplott flyte elegant som en smått underholdende spenningsfilm, men som mangler særtrekkene til å bli husket for ettertiden. Da har Bitter Moon fra 1992 et saftigere og mer interessant innhold; en slags erotisk ladet thriller som hviler tungt på et utsøkt manus ført i pennen av Polanski selv. På klassisk Polanski-vis vokser historien ut av stemningen, og i all sin sensualitet blir filmen så stemningsmettet at det nesten kveler den ulmende historien, samtidig som filmen kanskje huskes aller best for det eksplosive skuespillet til Peter Coyote. Mindre vellykket er tidligere nevnte Death and the Maiden som fulgte to år senere, inntil Roman Polanski laget sin foreløpig siste spenningsfilm i 1999 med den ujevne The Ninth Gate, som henter opp igjen okkultismen som tematikk, men som plasserer seg i et helt annet spekter enn Rosemary’s Baby på alle andre måter.

I 2003 ble Roman Polanski belønnet med Oscar for beste regi for det sterkt personlige krigsdramaet Pianisten, som igjen minnet oss på Polanskis ufattelige rekkevidde som filmskaper. Lenge så det også ut til å bli vårt siste møte med mesteren Roman Polanski. Men så kom Skyggen

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Martin Uleberg sier:

    Flott artikel, men det er bare en liten ting forfatterene
    heter Robert og ikke Richard Harris.

  2. Takk for rettelsen. Har nå endret til Robert Harris. Merkelige greier, tror jeg blander de to fornavnene flere ganger – til tross for at jeg kjenner godt til forfatteren og har også lest The Ghost Writer.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>