Den sør-koreanske filmbølgen har vært over oss lenge uten tegn til fjære sjø og dype bølgedaler. Nye, utfordrende regissører fra den sørlige delen av den koreanske halvøya utfordret og videreførte det som før så ut til å være den japanske filmens domene. Vi ser på utvilklingen av denne bølgen, og da særligregissør Park Chan-wook som er kinoaktuell i Norge med sin nyeste film Thirst.
Etter noen harde år for sør-koreanske filmskapere på 1970- og 80-tallet med statlig sensur og kontroll, var det så og si kun importerte filmer som regjerte på markedet i Sør-Korea. Særlig amerikansk film, med Hollywood i spissen, spiste så og si hele publikumskaken – mens egenproduserte filmer som regel havnet i bakleksa. Men dette endret seg mot slutten av 1990-tallet da vi så de første tegn på den nåværende bølgen, som ikke bare har tatt verden med storm, men også gjenerobret eget marked.
Action-filmen Shiri (1999), som tar utgangspunkt i det såre forholdet mellom Nord- og Sør-Korea, ble ekstremt godt besøkt og hevdes å være den filmen som virkelige satte i gang bølgebevegelsen innen- og utenlands. Selv om filmen har åpenbare kvalitetsmangler og fremstår litt «cheesy», klarte den likevel å slå tilbake regjerende Hollywood-produksjoner som ble lansert samme tid. Mest sannsynlig ble den populær siden den tar opp noe som alle i Sør-Korea har et forhold til: ett folk, to forskjellige stater og det faktum at det faktisk aldri har blitt inngått en formell fredsavtale mellom Nord- og Sør-Korea. Og – ikke minst – den absurde demilitariserte sonen som, ikke langt fra Seoul, bevoktes av begge parter og brukes som forhandlingssted og utveksling av fanger. Bølgen tok videre av på 2000-tallet med filmer som Memories of Murder, Oldboy, Bin-jip – Tomme hus m.fl. som satte sør-koreanske regissører på kartet både kunstnerisk og underholdningsmessig. Mange av disse filmene presser grensene for estetiske og fortellermessige virkemidler, samt at de gir oss innblikk i en kultur som er ukjent for de fleste.
Produksjon av film i Sør-Korea er i stor grad basert på Hollywood-systemet, men det interne kinomarkedet nyter godt av en kvoteordning som favoriserer egenproduserte filmer. Ut av dette har særlig tre prominente og innovative filmskapere dukket opp som publikumsfavoritter. Disse er den ultra-produktive Kim Ki-duk, den stilsikre Bong Joon-ho og den meget versatile Park Chan-wook. Det finnes selvsagt en hel rekke andre regissører som er minst like kjente, men det er i hovedsak disse tre vi til nå har sett på norske kinoer og som har opplevd å få kultstatus blant «vanlige kinogjengere». Videomarkedet har hjulpet mange obskure og alternative produksjonsselskap med å spre sine filmer rundt om i verden for en billig penge, og dette har gjort at en rekke nisjer florerer også i Sør-Korea, med noe for enhver smak.
Fredag 5. mars har Park Chan-wooks film Thirst premiere her i Norge, som er hans åttende spillefilm – i en sterk filmografi. Park har ingen formell utdannelse som filmskaper, men har gått veien som en rekke andre kjente filmskapere har gått før ham: En filmkritiker som etter hvert ble filmskaper. Kikker man på Parks verker vil man med en gang se at han er en regissør som behersker de fleste uttrykk og fortellerstiler. Det som er felles for alle hans filmer er komplekse karakterer – og gjerne mange av dem. Karakterer med en forhistorie vi som regel ikke får ta del i, som Park behandler med en kjølig distanse. Vi kommer aldri helt inn på dem, men likevel klarer vi ta del i deres indre liv og bli litt kjent med dem. Siden Park nesten alltid holder seg til samme skuespillerstall fra gang til gang, tar vi som tilskuere noe med oss fra deres tidligere roller som også blir en faktor X regissøren klarer å utnytte: Vi kjenner dem igjen, men vi klarer aldri helt å holde fast ved dem. Dette gjør filmene hans interessante på det rent fortellermessige.
Estetisk har ikke Park en gjennomgående stil, men han har en sjelden evne til å kunne variere fra gang til gang etter hvordan han vil at historien skal fortelles. I Joint Security Area (JSA) (2000) skiftes det hele tiden mellom fortid og nåtid, og historien forandres for hver gang vi går tilbake i tiden avhengig av hvilken karakter som minnes hendelsen. I hans neste film, Sympathy for Mr. Vengeance (2002), ser vi en helt annen og mer distansert fortellerstil enn i JSA. Statiske innstillinger komponert etter alle kunstens regler gjør at filmen får et distansert og kjølig preg til tross for at handlingen finner sted under en stekende sol i Seoul. I motsetning til JSA har Park droppet det psykologiske bak hendelsen og viser oss i stedet et kaldt univers der dødsfall, organdonasjon og penger kontrollerer en verden styrt av tilfeldigheter. Dette var starten på en trilogi som sirkler rundt temaet hevn. Parks hevn-trilogi består av Sympathy for Mr. Vengeance, Oldboy og Sympathy for Lady Vengeance. Det eneste de har til felles er hevn; de deler ikke historie, karakterer eller er basert på hverandres hendelser. Også her ser vi Parks evne til å kunne variere sitt uttrykk. Vi ser et rolig og distansert uttrykk i den første filmen, en mer utagerende og lekende estetikk i Oldboy, den andre, og den siste er i samme kategori som den første, men har på en måte flere kunstneriske bilder i seg som åpner opp for en større analyse enn den kjølige Sympathy for Mr. Vengeance gjør.
Filmen som uten tvil er en underdog i Parks filmografi er I’m a Cyborg, but That’s OK. Den viker fra alt det han har gjort tidligere både tematisk og estetisk. Alle karakterene virker flate og uinteressante og estetikken er, mildt sagt, merkelig. Det som i hans tidligere filmer fremsto som en helhet, virker her oppdelt i biter og fragmentarisk siden man aldri kommer seg inn i hva filmen faktisk forsøker å si. Samtidig er denne filmen en av få der Park ikke har benyttet store deler av sin skuespillerstall, og det er kanskje her at Park har lagt ut hindringer i veien for seg selv. Blir man for knyttet opp mot spesifikke skuespillere, vil man slite med å komme seg vekk med å bruke andre som folk ikke er vant til å se. Det blir som om Woody Allen plutselig skulle skiftet ut seg selv med en annen.
Fra den mislykkede underdogen har igjen Park vist seg som en sterk regissør som mestrer de fleste tema, og samtidig kan avstemme sitt uttrykk for å beste fortelle en god og spennende historie. Thirst spiller videre på det internasjonale vampyrfilmfenomenet, og han har igjen hentet inn en del av sin faste skuespillerstab. Her ser vi en blanding mellom utsøkt kinematografi og fortellerglede. Og som i alle hans andre filmer (foruten underdogen) virker uttrykket flott avstemt i forhold til hvordan han forteller historien, og han har igjen benyttet et distansert og kjølig uttrykk som nesten minner om Sympathy for Mr. Vengeance med kunstneriske elementer hentet fra Sympathy for Lady Vengeance.
Det blir litt smør på flesk å konkludere med at «det blir nok spennende å følge med på hva Park gjør neste gang», eller «vi kan nok forvente mer stor filmkunst fra den kanten». I dette tilfellet tror jeg at det er rett å konkludere slik: Park vil alltid være en interessant filmskaper som i fremtiden vil gi oss helt spesielle opplevelser, og han vil utvilsomt overraske oss tematisk, estetisk og fortellermessig når hans neste film kommer ut.