oscar-2010-litt-for-historiebokene-det-meste-i-glemmeboka

Oscar 2010: Litt for historiebøkene, det meste i glemmeboka

Oscar-utdelingen 2010 ble en veldig ujevn seanse. Etter fjorårets energiske, tidvis riktig så underholdende forestilling, greide aldri vertene Steve Martin og Alec Baldwin å løfte stemningen. Ja, faktisk husker jeg akkurat nå ikke et eneste øyeblikk fra de to. Ei heller de mange musikalske bidrag Akademiet pleier å smykke seg med, gjorde inntrykk. Spesielt forglemmelig var presentasjonen av de nominerte innen kategorien beste filmmusikk, der merkverdig koreograferte danserutiner rett og slett banaliserte musikken til Hans Zimmer, Alexandre Desplat og de andre. En montasje utmerket seg allikevel – en ganske så grøssende god samling av klipp fra horrorsjangeren, men tre minutter i et flere timer langt show er ikke mye å skryte av. Jeg har sett dette showet i 18 sammenhengende år nå, og aldri har det vært tammere.

Årets prisvinnere inneholdt få overraskelser, og spesielt skuespillerprisene endte opp ganske nøyaktig slik de fleste har tippet de siste ukene. Den største overraskelsen lå isteden i enkelte av de tekniske prisene, samt at hverken Det hvite båndet eller Profeten fikk beste fremmedspråklige film. På den tekniske siden var det forventet at Christian Berger skulle stikke av med beste foto, men isteden ble det Mauro Fiore som stod igjen med gullstatuetten for sitt arbeide på Avatar. Teknisk briljant, visuelt blendende og nyskapende for både 3D-formatet og det meste annet, er det utvilsomt en fortjent oppmerksomhet.

Kathryn Bigelow med sin gullstatuett

Enkelte har allikevel uttalt at den største overraskelsen var at The Hurt Locker endte opp med flest priser, men da kan de umulig ha fulgt særlig med de siste månedene. Kathryn Bigelows film har sopet med seg det som har vært av kritikerpriser siden etter jul, inklusiv de viktigste fra Directors Guild og Producers Guild. Filmen har hele tiden ligger øverst på favorittlistene, en plass den har holdt jevnt gjennom hele sesongen. Avatars tilstedeværelse var også ubestridelig helt i tet, først og fremst etter at den vant Golden Globe for beste film. Mange mente også at filmens totale dominans på kinolistene, de tekniske nyvinningene og at kritikerne faktisk for det meste har elsket filmen, ville ta den til topps. The Hurt Locker og Avatar var med andre ord hele tiden de eneste reele kandidatene til å vinne, men at førstnevnte til slutt stakk av med de gjeveste prisene, burde ikke overraske noen.

Her er samtlige vinnere, med kommentarer på de første:

Beste film: “The Hurt Locker” Kathryn Bigelow, Mark Boal, Nicolas Chartier, Greg Shapiro – Ingen overraskelse etter dominans i de fleste prisutdelinger de siste månedene. David mot Goliat-referansene mange har sammenlignet dette med, er overfladiske. I prissammenheng har The Hurt Locker vært vel så tydelig som Avatar, både hva angår kampanjer og i publisitet.

Beste regissør: “The Hurt Locker” Kathryn Bigelow – Til og med Cameron anså sin ekskone som favoritt, men selv virket hun en smule overrasket. Den intense realismen og finstemte balansegangen mellom karakterdrama og action er allikevel alene nok til at Bigelow fortjener denne prisen, at hun tilfeldigvis er kvinne gjør det hele bare enda finere. Talen hennes var også en av kveldens mest sjarmerende.

Beste skuespiller: Jeff Bridges i “Crazy Heart” – Akademiet vet å belønne sine egne, og selv om de fleste er enige i at Bridges prestasjon i Crazy Heart er bunnsolid, er den også litt kjedelig. Her er alle ingrediensene som utgjør en skikkelig Oscar-rolle, helt ned til de obligatoriske utleverende scenene der han kaster opp i undertøyet, er dritings etc etc. En fin tale var det ihvertfall, og ingen kan vel nekte for at det var deilig å endelig se Bridges innta dette podiet?

Beste skuespillerinne: Sandra Bullock i “The Blind Side” – Utvilsomt kveldens beste tale, med Bullocks befriende alternering mellom humor og alvor. Jeg har ikke sett filmen enda, men Bullock har vært soleklar favoritt de siste månedene, og kun enkelte konservative krefter har påstått Streep hadde en sjanse her. Årets Erin Brokovich på alle måter.

Beste mannlige birolle: Christoph Waltz i “Inglourious Basterds” – Kveldens ene helt sikre, men ingen fortjente det mer enn Waltz. Så spørs det hvor Hollywood-karrieren tar den talentfulle tyskeren. Jeg krysser fingrene for at vi får mer enn bare en rekke kjeltringroller.

Beste kvinnelige birolle: Mo’Nique in “Precious” – Den andre helt sikre, og kveldens mest fortjente pris. Nydelig dame, nydelig tale for en rolle som går inn i historiebøkene som en av de ondeste karakterene noen gang vist på et lerret.

Beste originalmanus: “The Hurt Locker” av Mark Boal – Når vinneren ble ropt opp var det også klart at filmen kom til å stå løpet helt ut, og ta med seg det meste av den var nominert til. At Akademiet velger å verdsette Boals manus er prisverdig, langt bortenfor de klassiske manus-vinnerne som det er. Men de rå karakterene, gnistrende dialog og fortettet dramaturgi i særklasse alene sier sitt om hvorfor han endte opp med en statuett.

Beste adapterte manus: “Precious” av Geoffrey Fletcher – Tydelig en overraskelse for mange, men fy søren så deilig. Fletchers tale viste at han ihvertfall ikke hadde forventet dette, men det var utvilsomt fortjent.

Beste fremmedspråklige film: “The Secret in Their Eyes (El Secreto de Sus Ojos)” Argentina – Kveldens skandale, vil noen si, men de færreste av oss har rukket å se den argentinske filmen enda. At Haneke ikke fikk med seg en pris for Det hvite båndet vil vel allikevel huskes som en liten fadese, men understreker samtidig hvor lite viktig denne prisen egentlig er for Akademiet.

Beste animerte langfilm: “Up” Pete Docter
Beste dokumentar: “The Cove” Louie Psihoyos & Fisher Stevens
Beste foto: “Avatar” Mauro Fiore
Beste scenografi: Avatar” Rick Carter, Robert Stromberg, Kim Sinclair
Beste kostymer: “The Young Victoria” Sandy Powell
Beste klipp: “The Hurt Locker” Bob Murawski and Chris Innis
Beste musikk: “Up” Michael Giacchino
Beste sang: “The Weary Kind”(Crazy Heart) Ryan Bingham & T Bone Burnett
Beste sminke: “Star Trek” Barney Burman, Mindy Hall & Joel Harlow
Beste Visual Effects: “Avatar” Joe Letteri, Stephen Rosenbaum, Richard Baneham, Andrew R. Jones
Beste lydklipp: “The Hurt Locker” Paul N.J. Ottosson
Beste lyddesign: “The Hurt Locker” Paul N.J. Ottosson & Ray Beckett
Beste animerte kortfilm: “Logorama” Nicolas Schmerkin
Beste kortfilm: “The New Tenants” Joachim Back & Tivi Magnusson
Beste kortdokumentar: “Music by Prudence” Roger Ross Williams & Elinor

Statskanalen hadde etter flere års forsøk, i år endelig fått rettighetene til å vise showet. Etter at nerder som meg de senere årene har streamet showet via diverse lovlige og ikke fullt så lovlige steder, var det rett og slett deilig å kunne se dette uten forstyrrelser på NRK. Vel, det var frem til det hele startet – derfra og ut var nettopp forstyrrende et passende adjektiv for sendingen. Siril Heyerdahl var ankerkvinne for anledningen, mens filmkritikerne Vegard Larsen og Anne Hoff utgjorde ekspertpanelet som skulle kommentere de nominerte, sette seerne inn i regler og historie og kanskje viktigst av alt – komme med argumenter for hvorfor akkurat den filmen, skuespilleren eller klipperen burde vinne. Vi fikk lite av alt.

Det starter riktignok ganske så korrekt med en for meg ukjent dame hentet inn for å kommentere kjolene til damene på den røde løperen. Seansen forløp akkurat så overfladisk og fordummende som denne delen skal, med en perlerekke av idiotiske praktkommentarer om diverse storheter moteeksperten ikke visste navnet på. – Akkurat slik det skal være! Problemet var at Heyerdahl lot denne delen pågå helt opp til bare et minutt og 17 sekunder før showet skulle starte, og Larsen og Hoff fikk dermed aldri sjansen til å si sitt før kalaset tok av. (tja, tok av gjorde det vel aldri..) Et litt merkelig valg av både tv-produsentene og ankerdamen, spør du meg.

Desto kjipere skulle det allikevel bli utover. Riktignok er det vanskelig å være spissformulert og i det hele tatt få sagt noe smart i de korte minuttene disse pausene varer, men det burde vært mulig å gjøre det atskillig bedre enn dette. Den første timen bar preg av mange rare uttalelser som vitnet om dårlig forberedte kommentatorer, men det hjalp heller ikke på at Heyerdahls spørsmål var såpass krøkkete formulert at de tok mer tid enn svarene Hoff og Larsen hadde å by på. Videre burde et Oscar-panel kunne de riktige oversettelsene på prisene, sin historikk og ikke minst evne å sette vinnerne inn i en kontekst. Der feilet både Hoff og Larsen fullstendig, trass i at sistnevnte av og til glimtet til med deilig nerding og troverdig engasjement. I sum var dette allikevel en studie av flau bærtur, langt bortenfor den engasjerende nerdingen og trivia-overfloden dette burde vært preget av.

Håper dere fortsetter å sende showet også neste år, NRK, men gi oss mer gjennomførte pauseinnslag.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Guro sier:

    Veldig enig!! Jeg slo av halvveis, mest fordi jeg var trøtt, men både showet selv og NRK sitt panel imponerte lite underveis. Digget at Waltz fikk prisen for beste birolle, hans nazi-rolle er noe av det beste jeg har sett på film.

  2. Maria sier:

    Enig, men det må sies as Christoph Waltz er østerriker, ikke tysker.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>