Jacques Audiard er blant Europas største regissører, og har vært det en god stund. Allikevel er det merkverdig få som kjenner til en av Frankrikes desidert viktigste filmskapere utenfor landets grenser. Der generasjonskollegaer som François Ozon, Arnaud Desplechin, Agnès Jaoui stadig namedroppes av cinefile, er Audiard betydelig mindre kjent – det trass i at han har en tydeligere egenart enn de fleste andre av hans mer berømte kollegaer.

I hjemlandet er han derimot stor så det holder, med 8 César-priser på hylla og et publikumstekke av de sjeldne. Ok, så gjør Audiard atskillig mindre ut av seg enn de mange regissørdivaene som tralter croisetten hver eneste mai, og han har ennå ikke følt behovet for å utrope seg til gud eller andre stormannsgale innfall. I et europeisk film- og medielandskap der evnen til å provosere later til å være like viktig som kvaliteten på filmene han eller hun lager, har derfor Audiard forblitt ukjent for de fleste. Når Profetens suksessfulle ferd på kinoer rundt om i verden denne uka fortsetter til Norge, er det allikevel grunn til håpe at flere vil bite seg merke i opphavsmannens navn også her hjemme. På tide da med et tilbakeblikk på regissørens karriere, med håp om at du som leser får lyst til å bli bedre kjent med Europas ukjente filmstemme før han blir allemannseie.

Audiard startet sin karriere som klipper, men skiftet raskt beite til manusforfatter. Allerede i 1974 adapterte han Alain Yves Beaujours Le Principe d’Archimède til den egentlig ganske så kjedelige og lett forglemmelige Bon baisers…à Lundi. Det kunne fort endt der, og Audiards karriere som manusforfatter ble lagt på is helt frem til starten av 80-tallet da han igjen satte seg ved skrivebordet. Dette tiåret stod han bak ett manus i året, de fleste resulterte i ganske kjedelige produksjoner med unntak av den snodige, svarte komedien Baxter (1989).

Nei, det var først med seg selv i registolen at Audiards karriere virkelig skjøt fart, og da med dramaet Regarde les hommes tomber (1994). I utgangspunktet ingen spesielt original film, snarere et velspilt drama av den sorten du ikke husker med mindre plakaten dukker opp på et gatehjørne. Langt mer interessant var konturene av noe som kunne videreutvikles til noe atskillig mer spesielt – en regissør med interesse for å blande franske sofistikert drama med Hollywood-sjangerlek, her som en stilsikker noir med Mathieu Kassovitz i sin gjennombruddsrolle. Og den franske bransjen visste å støtte begge to, både Kassovitz og Audiard fikk César for henholdsvis mest håpefulle nykommer og beste debutarbeide. Dermed kunne de raskt komme igang med prosjekt nummer to.

Un héros très discret (1996) tok Audiard til konkurranse i Cannes og manus-prisen med hjem i bagasjen, kritikerros, publikumsuksess med kinolansering over hele verden, men kanskje viktigst – en bekreftelse på det mange hadde sett konturene av to år tidligere. Posisjoneringen fra forrige film hadde gitt Audiard muligheten til å virkelig dykke ned i manusarbeidet, med det som den dag i dag står igjen som et av 90-tallets beste skrivearbeider som resultat. Ambisiøst og intellektuelt stimulerende er to stikkord, sjarmerende og uhyre underholdende er to andre. I retrospektiv er det lett å se filmen som en slags forløper til Steven Spielbergs Catch Me If You Can, ikke minst fordi historien om Albert Dehousses svindelferd nettopp er så genuint underholdende i all sin naive sjarme. Dessverre vil noen si, for dette ble opptakten til Audiards feilaktige status som først og fremst en underholder.

Straffet for å være for underholdende?

En meget diskret helt ble av de fleste anmeldere oppsummert som en komedie av det lettbente slaget, en enkel film laget for de store masser. Ja, noen reduserte den endog til en noe så grusomt som en fransk farse! Men både ved filmens premiere, og naturlig nok enda mer sett i sammenheng med regissørens senere filmer, fortjener den en atskillig mer nyansert lesning. For filmen er først og fremst en politisk satire; et ganske så bitende harselas over krigens absurde spilleregler og et ganske så modig angrep på heltedyrking og tilfeldighetens rolle i den sammenheng. Dertil er det en imponerende kreativ dans med replikker og en sjonglering av tid og rom langt forbi sjangerens sedvanlige rammer. Slik sett er Audiards andre film en imponerende filmatisk lek, med en rekke narrative finurligheter for den som er interessert i å se etter noe mer.

Audiards neste film skulle dels vise seg å være en fortsettelse av debutfilmens pastisj på Hollywood-sjangre, dels noe atskillig mer dyptpløyende. Sur mes lèvres (2001) byr nemlig både på et plot med tydelige referanser til klassisk 40-tall, ekspresjonistisk foto- og lysarbeide i beste noir-stil og en kvinnelig hovedrolle som lenge fremstår som en vaskeekte femme fatale. Samtidig har filmen tydelige romantiske ambisjoner, med hjemmeadresse i et mer klassisk fransk melodrama-landskap. På overflaten lykkes altså Audiard igjen med å lage en allment tilgjengelig film, med ingredienser nok til å tilfredstille de fleste målgrupper. Men manusarbeidet er samtidig så kløktig og finurlig at ikke en gang blinde kritikere kunne unngå Audiards helt særegne fortellerstemme.

Samtidig var det et annet element som plasserte filmen høyere enn den konvensjonelle thrilleren enkelte misforsto den som – skuespillet. At Emanuelle Devos begår sin sålangt beste rolle som døve Carla er opplagt, videre har vel Vincent Cassell aldri gjort det stort bedre enn med Paul. Forholdet dem i mellom er nydelig utviklet i Audiards regi og manus, med en realisme og intimitet slike filmer sjelden tar seg tid til. Det mest imponerende er allikevel hvordan Audiard med vår fascinasjon for disse karakterene, tar seg riktig så god tid i utviklingen av det som etterhvert blir en kompleks og ganske så nervepirrende intrige. En thriller av de sjeldne er resultatet, fra en regissør som allerede viste oppsiktsvekkende god kontroll over filmens virkemidler, og et sjeldent håndlag med skuespillere.

Etableringen av en unik stemme

Audiences will decide and I hope they’ll enter into an Audiard retrospective. He is a large talent, probably in his prime. It is up to him how challenging he wants to be, or how comfortable.

David Thomson om Audiard

De battre mon cœur s’est arreté. Selv om franskkunnskapene er rustne eller fullstendig fraværende, tror jeg du fanger opp det poetiske i tittelen til Audiards fjerde film; Mitt hjertes tapte slag (2005). Dette er noe så sjeldent som en ny versjon av en Hollywood-produksjon; James Tobacks Fingers (1978). Men der bør også sammenligningen stoppe, for dette er umiskjennelig Audiards verk. Regissøren vever sammen det som etter tre filmer hadde blitt etablert som hans varemerke: En klassisk Hollywood-rammefortelling – her tydelig inspirert av Martin Scorsese i sin glansperiode, men tydelig forankret i europeisk samtidshistorie, et røft, ekspresjonistisk uttrykk i foto/klipp og skuespillerkunst på sitt aller, aller beste. Mitt hjertes tapte slag videreutvikler også På mine leppers balansegang mellom det stygge og vakre, det snille og slemme, med hovedpersonens hardtslående slemhet kontrastert med pianospillingens skjøre letthet. Det hele kan rett og slett best beskrives som uhyre filmatisk, et stikkord Audiards manus ikke fortjente da hans skriverier ble adaptert av andre tilbake på 80-tallet.

Mitt hjertes tapte slag hentet Audiard frem i eliten på mange måter. Kritikerne snakket nå om langt mer enn regissørens evner til å underholde og pekte stadig oftere på regissørens særpreg, mens filmen ble en overraskende publikumsuksess overalt der den ble lansert. I hjemlandet Frankrike var Audiard forlengst en av de store, men hans status ble endelig sementert med en mengde César-priser til Mitt hjertes tapte slag, inkludert nye tre for manus, regi og film til Audiard selv. Hovedrolleinnhaver Roman Duris ble superstjerne over natten, og på samme måte som med Kassovitz i de to første filmene og Devos i På mine lepper, viste Audiard igjen at han var en skuespillerkjenner av de sjeldne.

Profeten – den foreløpige kulminasjonen

Writing is a source of anxiety for me. My life is cut up into blocks of three or four years for each film with no other projects in between. The writing takes three years of it and is painstaking. If this keeps up I’ll only have three films left in my career.

Audiard på pressekonferansen etter Profetens premiere i Cannes 2009

De siste månedene har igjen Audiard klatret ytterligere på statusstigen. Etter premieren på Un prophète ved fjorårets Cannes-festival, var det få som hadde annet enn superlativer å melde. Fengselsdramaet stakk sågar av med Grand Prix de Jury, og har siden rasket med seg en mengde andre priser – nå sist en Oscar-nominasjon for beste fremmedspråklige film. Publikum har også stilt opp, og som med samtlige tidligere filmer i karrieren, har Audiard hatt både kritikerne og billettkjøperne på sin side. Men selv om Profeten inneholder de fleste av regissørens nå så velkjente varemerker, inkludert flørtingen med et hollywoodsk sjangerunivers, er det ingen av hans tidligere filmer som forbereder seg på det mesterverket denne filmen har blitt.

Førsteakten setter tonen på høyst ubehagelig vis der vi følger Malik Al Djebena i sine første uker bak lås og slå, prisgitt et miljø så realistisk og klaustrofobisk at du som publikummer føler deg like fanget som han selv. Karakterrelasjonene er utnyttende, voldelige og tildels sadistiske, voldsutøvelsen grusom og kalkulert – det hele satt i sterk kontrast til hovedrolleinnehaver Tahar Rahims naive opptreden. En sekvens med et barberblad demonstrerer Audiards suverende grep om thriller-sjangeren, mens det i andre scener er regelrett billedpoetisk fremstilt når regissøren tar oss med inn i hodet på sin protagonist. Intenst, medrivende og direkte ubehagelig er resulterende beskrivelser av publikumsopplevelsen.

Djebena vokser raskt fra seg sin uskyldige oppførsel, og den etterhvert så episke handlingen tar for seg karakterens klatring til topps av fengslets hierarki. Det skjer i et dvelende, nesten hypnotisk tempo, med en komplisert konstruert intrige med mengder av karakterer, parallellhistorier og konflikter. Men Audiard mister aldri kontrollen, og godt hjulpet av sine sedvanlige samarbeidspartnere bak kamera, lar han isteden filmen vokse til en av disse karaktereposene vi vanligvis forbinder med nevnte Scorsese eller Ridley Scott. Den kunstneriske ambisjonen veier allikevel langt større enn i lignende Hollywood-produksjoner, og spiller fullstendig på lag med Audiards evne til å underholde og engasjere sitt publikum. Klippen er stram slik jeg sjelden har følt den, fotoarbeidet nærgående og ukomfortabelt, men samtidig poetisk vakkert i Djebenas drømmesekvenser. Det hele forankres i enda et skuespillerfunn; Tahar Rahim. Han er rett og slett usedvanlig god i hovedrollen, og fortjener de prisene høsten og vinterhalvåret har gitt ham. Men også birollene, og da spesielt Audiard-gjenganger Niels Arestrup, er bunnsolide i en film som først og fremst er et karakterdrama. Når så det hele til perfeksjon tonelegges av Audiards kanskje viktigste samarbeidspartner gjennom alle de nevnte filmene – komponist Alexandre Desplat, ja, da er det vanskelig å ikke utrope dette til annet enn 2010s sålangt største filmopplevelse. Enestående, rett og slett – og et foreløpig høydepunkt for en filmskaper av de sjeldne.

Jeg kunne skrevet ihvertfall trettitre avsnitt til om Profeten, men denne artikkelen er allerede for lang. Uansett håper jeg at jeg har vekket litt interessen din for en regissør som nå forhåpentligvis tar det siste skrittet inn i lyskasterne, og at du som filminteressert får med seg hva denne mannen har å by på.