33355

Omtale

Hjelpesløs Alice i nitrist Eventyrland

Selv ikke Planet of the Apes ga meg følelsen jeg sitter med nå, noen timer etter at rulleteksten signaliserte at jeg endelig kunne forlate kinosalen. Tim Burtons Alice i Eventyrland mislykkes ikke bare i å leve opp til forventingene, den greier sågar å tilføre en livslang fandyrkelse en skikkelig vemmelig bismak.

Det starter illevarslende med et anslag som mangler den ekspressivitet samtlige slike har hatt i tidligere Burton-filmer. Fra flyvningen over Suburbia med Edwards kråkeslott i horisonten til Ichabod Cranes maleriske ferd gjennom skogene til Sleepy Hollow, er det ingen som har kunnet måle seg med Burtons evne til å sette den visuelle rammen for en fortelling. Fraværende er også hans trofaste kompanjong Danny Elfmans øyeblikkelige magi i tonesettingen av det hele, og resultatet er følelsen av at noe er galt helt fra første øyeblikk.

Kombinasjonen Burton, Disney og Lewis Carrolls opphavsmateriale var en av disse opplagthetene som Hollywood baserer sin suksess på, men innbakt i konstellasjonen lå også kimen til skepsisen mange har hatt til prosjektet. Ville det konservative Disney-konsernet la Burton ta Carrolls fabelaktige virvar av en historie til lerretet uten å radikalt konvensjonalisere det hele? Var egentlig den strengt tatt som oftest ganske middels historiefortelleren Burton virkelig rette person til å få noe vettugt ut av litteraturhistoriens mest elskede romansider? Et par år senere er Filurkatten ute av sekken, og svaret på spørsmålene er et rungende nei.

Først til det første – Disney-konsernets manus, for dette er unektelig et produkt av rottefabrikken; Linda Woolvertons kreditering som manusforfatter er like tynn som produktet hun har sitt navn på. Basert delvis på Alice’s Adventures in Wonderland og Through the Looking-Glass, er det blitt en irriterende forflatet og ikke rent lite fordummende historie der spesielt sisteakten er en ren latterliggjøring av publikums forhold til opphavsmaterialet. Det spiller allikevel liten rolle, siden man på det tidspunktet forlengst uansett har mistet interessen etter en fullstendig umusikalsk og sjarmløs reise gjennom Eventyrland strippet for eventyr. Det er allikevel nesten fascinerende hvor blodfattig det hele er fortalt, bokstavelig talt. I Disney-regi er sammensmeltingen av Queen of Hearts/Red Queen blitt lite mer enn en skygge av kultfiguren Carrolls skapte. Derfor er det kanskje ikke bare Helena Bonham-Carters feil at hun er så dårlig, manuset evner nemlig ikke å gi henne én eneste virkelig karakterscene. Kanskje bortsett fra øyeblikket der hun bruker en gris som fotskammel, men den varer tross alt bare 2 sekunder. Det  rett og slett imponerende hvor kjip hun er, spesielt med tanke på hvilken genial karakter hun i bokform faktisk er. Verre er det allikevel hvordan adaptasjonen fullstendig mislykkes i overføringen av den bisarre verbale humoren, de språklige finessene og ordlekene Carrolls verk er så berømt for. Borte er også metaforene, satiren, brodden, med unntak av teselskapet som på sett og vis makter å beholde konturene av det som gjorde dette til en så ikonisk sekvens. Det er allikevel selvsagt ikke nok, og i sum er overføringen til lerretet en av de mer brutale overgrepene Hollywood sålangt har gjort på britisk nasjonalitteratur.

Så til Burton, kjære Tim Burton. Aldri har du levert et kjipere stykke film, og det er dessverre vel så mye din feil som rottekongene som engasjerte deg i jobben. Hvor ble det av magien og underfundighetene som har gjort meg til dyrker av nesten alle dine tidligere filmer?

De visuelle disiplinene er vanligvis bunnsolide i Burton-regi. Ja, selv mindre vellykkede filmer som Planet of the Apes og Mars Attacks byr på et rikholdig nok visuelt koldtbord til å holde interessen oppe. Hvordan kan det da ha seg at Eventyrland har blitt en så nitrist affære? Med unntak av produksjonsdesigner Robert Stromberg, er jo staben nesten identisk med de siste Burton-filmene. Har 3D-formatet skylden? Nei, det kan vanskelig sees slik, faktisk er det snarere et av filmens få fortrinn, selv om man raskt blir drit lei av å få ting slengt i trynet. Nei, isteden er det mangelen på det jeg vil kalle en burtonesk tekstur bildene mangler. Teksturen som gjorde kostymene i Sleepy Hollow til de kanskje beste i et periodedrama noensinne, som greide å gjøre selv plastikkulissene i Charlie og Sjokoladefabrikken til drømmelandskaper og som manet frem Gotham City til et sydende helvete av ekspresjonistisk arkitektur er totalt fraværende. Colleen Atwoods unektelig både kreative og tidvis briljante kostymer kommer aldri til sin rett, ei heller det vanligvis så interessante fotoarbeidet til Dariusz Wolski. Årsaken ligger i Burtons billedregi, og valget om å la alle disse grunnelementene settes opp mot en altfor stor mengde dataanimerte tablåer, med tilhørende generiske kamerakjøringer. Der regissøren i Sleepy Hollow fikk sine assistenter til å håndmale himmelen i taket på studioet, har han her overlatt til datamaskinene å utfylle universet. Det gjør at vi aldri får kontakt med detaljene som vanligvis gir Burtons filmer så visuelt raffinement.

Det er allikevel med skuespillerne Burton denne gangen feiler så til de grader, og verst er det i arbeidet med selve Alice. En ting er at castingen av Mia Wasikowska er så feil som det kan få blitt – her er et totalt fravær av både sjarm og innlevelse, tydeligst i scener der hun ikke har dialog, men blir stående med reaksjonsmønster à la ihjelkokt fisk. Utseendemessig er hun akkurat like kjedelig, selv om Burton & co forsøker å gi henne noe karakter ved å male dype, blå ringer rundt øynene hennes. Bonham-Carter på sin side prøver tidvis, men som publikummer blir tolkningen bare en monoton repetisjon av roller vi har sett henne gjøre de siste fem årene. Det samme hadde jeg ventet å skulle tenke om Johnny Depp, men overraskende nok er det hans scener som tilfører filmen noe severdig. Riktignok ser vi bare konturene, for heller ikke med hans karakter byr manuset på spesielt mye spillerom. Allikevel er det en beherskelse i Depps etterhvert så velkjente maniske skuespill jeg ikke har sett siden hans glansdager, og som gjør at Mad Hatter blir filmens eneste virkelig nyanserte karakter. Depp gjør også sitt beste for å gi karakteren en personlighet utover galskapen, inkludert en merkelig sårhet manuset i seg selv ikke åpner for. Anne Hathaway skulle aldri vært med i denne filmen, akkurat som karakteren hun spiller. Det må sies å være en tydelig fallitterklæring når filmens kanskje eneste virkelig gode karakter er teselskapets March Hare Han er rett og slett gnistrende god, men med tanke på det filmatiske potensialet som ligger i Carrolls arsenal av gode karakterer, gjør det filmen bare enda tristere.

Det som skulle bli Burtons mest lekne og bisarre film, er blitt hans mest generiske og uengasjerende. Stereotyp casting, en forflatet adaptasjon og fravær av både nerve og energi gjør dette til 2010s sålangt største skuffelse. For en svoren fan er det vanskelig å ikke oppsummere det som noe annet enn en gedigen nedtur. Forhåpentligvis er det fort glemt.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 25 kommentarer

  1. Vegard sier:

    Det er omtrent dette inntrykket jeg har av filmen. Vurderer å ikke se den i det hele tatt.

    Hva syns artikkelforfatter om Disneys gamle tegnefilmversjon?

  2. aldeles enig. en nesten sjokkerende svak film.

  3. Karl-Åge Rudfjord sier:

    Eg har ikkje fått sett denna enno. Men eg kan levande se før meg at artikkelforfattaren har grundig rett her. Før meg virkar det som ei lapskaus utan mål og meining.
    Kor mange bommertar skal ein filmmann gå på før han skifte kurs?

  4. Vegard sier:

    Nå er det jo bare tre filmer siden Tim Burton ga oss det fantastiske mesterverket Big Fish, så han har ikke vært på dårlig kurs veldig lenge.

  5. Gruer meg virkelig til Alice, men bifaller Big Fish-rosen – den er faktisk et mesterverk og kanskje den eneste Burton-filmen der jeg føler at han virkelig har noe å fortelle meg. Hans beste ved siden av Edvard Saksehånd. Men av de nyere filmene er jeg også ekstremt begeistret for Charlie og sjokoladefabrikken. På midten av tiåret var han virkelig inne på noe, for så å drukne i sitt eget univers og bli lite annet enn et slags varemerke. Corpse Bride var på mange måter et slags kors.

  6. Hva med Ed Wood, folkens? Ikke glem Ed Wood! Er ikke så glad i Big Fish selv, men vet jo at den står høyt i kurs hos mange – kanskje spesielt de som ellers ikke er så fan av Burton..

  7. Haha, denne oppsummerer vel egentlig en del:

    http://www.youtube.com/watch?v=3dyGpCrFdX4

    Ed Wood er nydelig, men den slår ikke Batman Returns! ;)

  8. Vegard sier:

    Ed Wood er strålende. Har bare mistet litt sansen for de paradoksalt generiske Tim Burton + Wacky Johnny Depp + “crazy” estetikk-filmene.

  9. Ivar D. sier:

    Er det bevisst at “Nordens fremste nettsted for film” ignorer Oscar utdelingen? Film-politisk?

    Klager ikke altså, bare nysgjerrig.

  10. Magnus Eide sier:

    Førsteakten i Charlie og Sjokoladefabrikken er jo helt fantastisk. Personlig synes jeg Burton er best når han holdes litt tilbake av settingen han lager film i og fantasiuniversene hans blir utfordret av de “realistiske” universene.

  11. Even Benestad sier:

    Jeg synes faktisk ikke Alice var så ille som den er beskrevet over. I forhold til Charlie og Sjokoladefabrikken så var det absolutt et lite skritt i riktig retning. Når det er sagt så virker det nesten som Tim Burton ikke lenger brenner for det han gjør og fremstår i større grad som en filmmekanikker enn en kunstner.

  12. Karl-Åge Rudfjord sier:

    Charlie og all sjokoladen var nedtur. Ed wood var nedtur. Store Fisken var no ordentlig drit. Han djevelbarberaren gidder eg ikkje nevne eingong.
    Ikkje siden Søvnige Hollow har denne manen levert noko holdbart.
    Spør du meg, har han godt ut på dato.

  13. Er kategorisk uenig med deg, Karl-Åge, men kunne være interessant å høre hva du misliker med Ed Wood!

  14. Ingrid Åbergsjord sier:

    Har ikke sett filmen ennå. Men tror jeg ville likt teksten din bedre om den ikke inneholdt overdrevne påstander som at bøkene om Alice er “litteraturhistoriens mest elskede romansider”. Eller var påstanden ment ironisk? Jeg har lest bøkene, og elsker dem ikke. Jeg kjenner faktisk veldig få som har lest bøkene, og ingen som elsker dem…

    Mia Wasikowska er en av mine favorittskuespillere. Hun er helt fantastisk i HBO-serien “In Treatment”, så om hun i denne filmen har et “reaksjonsmønster à la ihjelkokt fisk”, må hun ha fått elendige instruksjoner, og da er det vel ikke castingen i seg selv som er problemet.

  15. Enig i at Mia Wasikowska er helt fantastisk i “In Treatment” – hun er virkelig (den glimrende) seriens hovedattraksjon. Så det later jo til at hun har fått grufull instruksjon i Alice…

    Ellers er det vel neppe en kontroversiell påstand å hevde at “Alice i Eventyrland” er en av litteraturhistoriens mest elskede romaner. De bøkene er jo ikke en gang å regne som litteratur lenger – de er kultur!

  16. Ingrid Åbergsjord sier:

    Lars Ole, for meg er det ganske stor forskjell på å si at Alice-bøkene er “litteraturhistoriens mest elskede romansider”, og det du sier: “EN AV litteraturhistoriens mest elskede romaner”. I din setning er det en nyanse, som jeg savner i den første. Du sier at boken er en blant flere bøker som er elsket. Eirik fastslår at den er “den mest elskede”. Det er derfor jeg lurer på om han mener det ironisk.

    Og om Eirik kritiserer Wasikowska for å ha et unyansert spill, kan jeg vel kritisere ham for å ha et unyansert språk, som forstyrrer min opplevelse av hans filmanalyse:-)

  17. Oda Bhar sier:

    Hvis denne filmen ble vurdert etter kriterier som gir Mars Attaks, en av mine yndlingsfilmer, omtalen «mindre vellykket», så fikk jeg nettopp skikkelig lyst til å se Tim Burtons Alice i Eventyrland.

  18. Må også innrømme at jeg er svak for “Mars Attacks”, Oda. “Wæææ, wæææ”, Sarah Jessica Parker med hundehode, Tom Jones med alle dyrene i ørkenen… Nei, den er rett og slett dritmorsom. Wææææ, wææææ.

  19. Robin Johansson sier:

    Det faktum at Mars Attacks! ikke er det dårligste Burton har gjort er rett og slett litt skummelt.

  20. Smitte sier:

    Mars Attacks er noe av det morsomste Burton har gjort i mine øyne; “Don´t run..We come in peace (BZZZZT BZZZZZZZT)..don´t run…we come in peace (BZZZZZZzzzzzzZZZZT)”

  21. Thomas Frydenlund sier:

    Mars Attacks er flott ja. Bedre enn alle filmene han gjorde på 00-tallet unntatt Big Fish.

  22. Ingrid – det manglet et par ord i den setningen, ja, men at bøkene er blant de mest elskede i engelsk litteraturhistorie, dét holder jeg fast på. Utover det synes jeg du skal se filmen før du uttaler deg for mye om castingen. Også uavhengig av den utvilsomt kjipe regien til Burton, synes jeg hun er helt feilplassert i en slik rolle. Kommentaren din om unyansert språk – tja, jeg synes filmen var elendig og stort mer unyansert kunne det derfor ikke bli for meg.

    Mars Attacks er virkelig noe av det mest absurd morsomste! Digger når Burton går amok, og skulle ønske han hadde gjort det med Alice også.

  23. Drix sier:

    Uten tvil Burtons svakeste film etter min mening.. ikke bare var historien platt og kjedelig, men tilomed 3D’n var uinspirerende.. rett og slett en skivebom! For en film det kunne blitt om det bare var gjort riktig.. Syntes også skuespillet til tider var skikkelig trist. Depp var bare fjollete uten å treffe karakteren, Glover er jeg veldig lei av at aldri klarer å skifte karakter, og ja.. generelt skuffa over hele linja.

  24. Jon Ilseng sier:

    Jeg så halve Alice in Wonderland her om dagen og det er ikke uten grunn at jeg ikke har fått tid til å se resten ennå. Stakkars Alice jo funker ikke, uansett hvor flott hun måtte være i andre roller. Siden jeg ikke har sett hele filmen skal jeg ikke dømme alle karakterene, men må likevel si meg enig i Eirik sin dom og anmeldelse. Her er det ikke mange som står fram!

    I det hele tatt hadde du meg fra starten her Eirik, selv om, jo, Planet of the Apes ga meg akkurat den samme følelsen av å ha fått en ungdomskjærlighet tilsmusset. Det er litt som når et dårlig band, la oss si Scooter, lager en coverversjon av, la oss si en The Smiths låt. Da gjør det vondt fordi det blir feil. Her ble det meste feil.

    Denne anmeldeslen er det beste som har kommet ut av denne filmen så langt. Og jeg synes slakt bør få leve sitt unyanserte liv, Ingrid.

  25. Henrik Slåen, teaterinstruktør sier:

    Kloke ord Eirik. Gammelt nytt nå, men leste anmeldelsen fordi jeg skal i gang med en oppsetning av Alice selv nå i vinter. Du er flink til å sette ord på ting jeg tenkte på da jeg så filmen. Er selv stor fan av Tim Burton, og elsker både Nightmare before Christmas og Corps Bride med nettopp Danny Elfman sin musikk.
    Virker som Tim Burton gjorde et pliktløp med denne Aliceversjonen, og ikke brant for sin egen tolkning fra begynnelsen av. Synd han ikke hadde “lyst” til å gjøre Alice for flere år siden, før Hollywood hanket ham inn.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>