farvel-nostalgi-intervju-med-jesper-ganslandt

Farvel nostalgi! Intervju med Jesper Ganslandt

Farvel Falkenberg er for meg en av de mest bevegende filmene som er laget i Skandinavia de siste årene; dens tydelige, såre poesi gjør at tematikken den behandler – oppbrudd og forandring – føles ekstremt autentisk og derfor forbausende enkelt å bli oppslukt av. Den vanskelige perioden i et ungt menneskes liv der oppveksten og tryggheten må sidestilles til fordel for fremskrittet er sjeldent blitt varere og mer nakent fremstilt på film. Farvel Falkenberg er en film det er enkelt å kjenne seg igjen i, og man kan med letthet kjenne seg igjen i og ta del i karakterene. Derfor er det desto mer sjokkerende at regissør Jesper Ganslandt har laget en så urovekkende annerledes film i Apan; en steinhard, usentimental og nesten urovekkende rasjonell skildring av en manns levende mareritt. I en snau halvtime fikk jeg muligheten til å diskutere filmen med Ganslandt og samtidig, forsøksvis, sette den opp mot hans debutfilm.

*

Jeg har nettopp sett Apan og er full av spørsmål. Kan du fortelle litt om motivet bak tittelen; forsøker du å signalisere et urmenneskelig behov for vold – på samme måte som eksempelvis apene i prologen til 2001: En romodyssé?

– Jo, tittelen henviser til noe primitivt. Det er lett å glemme de primitive driftene når man er et moderne menneske. Vi har jo et humanistisk opphav, vi springer ut i fra noe allmennmenneskelig – vi tilhører samme art. Og når man virkelig er seg selv er man et dyr. Og når hovedkarakteren i Apan dreper blir han plutselig et monster. Men alt dette er jo symbolsk ment, og kan tolkes på flere måter. Først og fremst er filmen et studie av et menneske som går i biter.

Kameraet var ofte plassert bak karakterene – vi ser sjelden Krister forfra. Hva er tanken bak dette?

– Å plassere kameraet bak karakterene gjør at det hele blir mer realistisk; som tilskuere blir vi voyeurer som bare følger etter og flyter med. De få gangene kameraet plasseres foran ansiktet hans får vi likevel ikke kontakt; blikket vendes til enhver tid bort fra oss. Skuespiller Olle Sarri og jeg arbeidet jo veldig intuitivt, og Olle visste aldri hva som skulle skje. Derfor kunne han reagere i karakter i møtet med kameraet. Det at vi kan oppleve Kristers handlingslammelse tror jeg tilføyer filmen en følelse av desperasjon.

Filmen påminte meg både om Kieslowskis Dekalogen og Dardenne-brødrenes filmer. Hva har vært inspirasjonskildene dine i arbeidet med Apan?

– I forarbeidet, da vi skulle finne filmens visuelle uttrykk, så vi faktisk Dardenne-brødrenes Barnet en rekke ganger. Den filmens realisme var inspirerende i utformingen av Apans realtidsillusjon: vi forteller jo om én person over én dag, og det var helt naturlig å la det visuelle absorbere denne naturalismen i fortellingen. På et mer tematisk plan var Michael Haneke den største inspirasjonskilden; hans filmer omhandler nesten alltid en ultranormalitet som utsettes for en trussel. Det som ser ut til å fungere får en uforventet kollaps. Hanekes filmer kan enkelt oversettes til den nordiske virkeligheten, og det er mine egne mareritt jeg tar utgangspunkt i – man kan nesten anse det hele som en slags personlig terapi. Kanskje det ligger i tiden? Jeg tenker på von Triers Antichrist og måten den drenerte hans oppsamlede traumer på. Selv har jeg aldri bært på en stor skyld, men mitt verste mareritt er å gjennomgå det Krister gjør i Apan; å begå en irrasjonell handling, og deretter kave rundt i en tåke av bunnløs dårlig samvittighet, anger og selvforakt. Jeg må forresten også nevne Dog Day Afternoon som et ytterligere referansepunkt; her ser vi også en mann som er fremmedgjort i sitt eget samfunn og som utsettes for en dag der en rekke begivenheter introduseres underveis, uten at han selv han kontroll over omstendighetene.

Filmen markerer et tydelig brudd med den Terrence Malick-aktige, assosiative poesien fra Farvel Falkenberg. Ønsker du å utforske filmspråket ytterligere i nye retninger i fremtiden, eller vil du videreutvikle stilen du anvender i Apan?

– Altså, jeg kan jo ikke si hva som skjer videre. Men å bryte med formspråket fra debutfilmen føles veldig tilfredstillende; jeg føler at Apan er veldig intakt og stram, og det er jo nødvendigvis en diamentral motsetning til min debutfilm. I etterkant synes jeg jo på mange måter at Farvel Falkenberg ble for “kosete”, og nå opplever jeg den som en tanke krampeaktig. Med Apan ønsket jeg å lage en diamentral motsetning; her finnes ingen sentimentalitet, ingen nostalgi. Som filmskaper og person vil jeg si at jeg er en slags kameleon. Jeg forandrer meg hele tiden og ønsker ikke nødvendigvis å gi publikum det de vil ha. Men mitt neste prosjekt ligner nok mer på Farvel Falkenberg, så nei: jeg vil ikke videreutvikle det formspråket jeg bruker i Apan med det første.

Farvel Falkenberg er en veldig populær film i Norge – i alle fall om man tar i betraktning at den er nokså smal. Filmen fikk overveldende god mottagelse hos kritikerne, og du har helt klart blitt en av frontfigurene for den nye svenske filmen. Ditt navn ble mye nevnt i forbindelse med Man tenker sitt – en film  jeg syntes befant seg i et helt annet landskap enn Farvel Falkenberg. Den deler jo opplagte likheter, ikke minst på grunn av miljøene og den poetiske tilnærmingen til fremmedgjøringsproblematikken, men der Farvel Falkenberg føltes erfart og ektefølt, syntes jeg på mange måter Man tenker sitt ble et kjedelig regnestykke av en film. Det lot til at filmskaperne fant et intellektuelt konsept som de ville besvare, uten å tilføye en nødvendig bunn og ressonans. Til slutt føltes filmen hul og gjennomskuelig.

– Ja, det er interessant at du nevner dette. Man blir jo på en måte en slags “posterboy” når man får en suksess her i Skandinavia, men jeg har også oppfattet at Farvel Falkenberg har slått godt an i Norge og synes det er utrolig hyggelig og inspirerende. Hva angår Man tenker sitt må jeg jo si at jeg synes du kommer med en ganske så skarp analyse av den filmens svakheter. Jeg synes jo heller ikke at den er så bra! Men det er jo mine kamerater som har laget den, og det var derfor jeg ble eksekutiv produsent på den filmen. Jeg synes selvfølgelig det er morsomt at filmen har fått såpass mye oppmerksomhet og anerkjennelse som den har fått, men selv kjenner jeg meg igjen i din beskrivelse. Den er ikke helt min kopp te.

Farvel Falkenberg opplevde som en unikt personlig og dypt rørende film, mens Apan føles mer konseptuell og distansert.

– Ja, det stemmer. Men det var nettopp hele poenget med å lage filmen; jeg ønsket å bevege meg vekk fra det jeg hadde gjort tidligere, og lage noe jævelig konsekvent, en rak, tydelig og bredbeint film.

*

Om Apan er beundringsverdig bredbeint og tydelig eller faller i de samme konseptuelle fellene som Ganslandts kamerater gjorde med Man tenker sitt, er opp til publikum å bedømme. Selv fant jeg filmen like interessant som den var uengasjerende. Uansett tror jeg diskusjonene kommer til å florere blant de som ser Apan – den vanskelige andrefilmen fra en av Skandinavias mest spennende filmstemmer.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. Hyggelig å se at han deler min oppfatning av Man tänker sitt – til tross for at det hans kompiser som har mekka sammen filmen ;-)

  2. Truls Foss sier:

    Virker som en reflektert fyr. Har bare sett Farvel Falkenberg, men synes den funket utrolig bra. Gleder meg veldig til og se Apan!

    Men mitt neste prosjekt ligner nok mer på Farvel Falkenberg, så nei: jeg vil ikke videreutvikle det formspråket jeg bruker i Apan med det første.

    gleder meg!

  3. John-Erling sier:

    Så Apan i går! For en opptur det var! Rent bortsett fra at filmen selvfølgelig er relativt dyster. Anbefales på det varmeste.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>