En ganske morsom film

Det er noe merkelig tiltrekkende med den lavmælte, mystiske, naive, kriminelle morder-typen. I hvert fall når han spilles av Stellan Skarsgård. Det synes både vi i kinosalen, men åpenbart også damene som raskt blir del av Ulriks hverdag når han slipper ut etter 12-årig fengselsopphold. For Skarsgård står ikke bare i med sin emosjonelt depriverte nye husvert, herlig og usjenert portrettert av Jorunn Kjellsby. Hans gamle flamme (Kjersti Holmen), mor til Ulriks nå voksne sønn (Jan Gunnar Røise), venter også. Dessuten innledes et forhold til kontorarbeidersken (Jannike Kruse) på bilverkstedet. Det går i det hele tatt mye i sex og mat for Ulrik. Gjerne samtidig. Særlig fiskepudding. Noe kompott. Ikke noe av det er spesielt appetittvekkende.

Utover sine kvinner har Ulrik også annet å hanskes med, blant annet med å hevne seg på mannen som fikk ham fengslet, og å gjenoppta kontakten med en sønn han aldri har kjent. Og så er det noe med en opparbeidet gjeld for barneforsørgelse, en usympatisk gangster (Bjørn Floberg) og hans komiske sidekick (Gard B. Eidsvold), en overhipp våpenpusher (Aksel Hennie), og ikke minst – en sedvanlig karikert Bjørn Sundquist i toppform.

I mindre habile hender ville et slikt sammensurium kanskje endt i floskler. Og det må være lov å si at En ganske snill mann har blitt en film hvis styrke ikke først og fremst ligger i en original, velkomponert eller engang spesielt interessant historie. Men den er unektelig morsom, og da skyldes det blant annet treffsikker komisk timing, sjarmerende helsprø rollefigurer, strålende skuespill og stilsikker gjennomføring i alle ledd.

Skarsgård og Jorunn Kjellsby i en av filmens minneverdige sexscener.
Skarsgård og Jorunn Kjellsby i en av filmens minneverdige sexscener.

Man kommer stadig tilbake til dette med at Hans Petter Moland engang visstnok har blitt omtalt (av filmhistoriker Peter Cowie) som Norges svar på Ridley Scott. Det er en sammenligning som En ganske snill mann gjør lite for å bygge opp under. Skal man først trekke noen slike linjer vekker denne filmen kanskje heller først og fremst assosiasjoner til Coen-brødrene. Både hovedpersonen og de fleste andre figurene formelig bader i nevroser, psykoser og eksentriske karakterrekk.

Filmen fremprovoserte en kavalkade av latterbrøl under norgespremieren på Kosmorama-festivalen i Trondheim, og ble hedret med publikumsprisen under årets Berlinale. Så er det dermed slått fast at dette er en film som fenger i kinosalen. Samtidig er det ikke til å komme unna at En ganske snill mann også kan beskrives som både overfladisk og ufarlig, noe som muligens er ekstra gyldige ankepunkter når man tar i betraktning at dette er sjette spillefilm fra en etablert og kritikerrost filmskaper av et kaliber som Moland. Men det ville vel vært som snobberi å regne å forlange mer enn en effektiv, lekker og velspilt komedie, og det har vi da sannelig fått denne gangen.