bitter-moon-1992

Coup de Coeur

Bitter Moon (1992)

INigel (Hugh Grant) og Fiona (Kristin Scott Thomas) skal nyte av livets frukter på et cruiseskip. En sen kveld i baren kaster Nigel blikket på den slående skjønnheten Mimi (Emmanuelle Seigner), hvorpå en middelaldrende herre i rullestol, Oscar (Peter Coyote), kommer bort for å advare ham mot fristelsen. Videre forteller Oscar at han er gift med kvinnen, og at vedkommende er årsaken til hans fysiske og emosjonelle lammelse. Nigel får tilbudet om å høre mer over noen glass whiskey, og akkurat som ham pirres vi som tilskuere til å kikke inn i filmens snuskete nøkkelhull, signert Roman Polanski.

Resten av filmen består hovedsakelig av et langt tilbakeblikk, akkompagnert av Coyotes fortellerstemme og Vangelis‘ musikk, som skaper en drømmeaktig atmosfære. Bitter Moon er overraskende lite sett og omtalt, og står som et av de mest oversette kapitlene i regissørens filmografi. Et sørgelig faktum, ettersom filmen er en av hans mest tematisk spennende, genuint underholdende og sublime verk.

Bitter Moon er et dampende erotisk drama hvor man til enhver tid kan fornemme en røyksky av både film noir og porno. Som tilskuer ser man ikke filmen – man trenger inn og snoker rundt de to hovedkarakterene, og får den unektelig pirrende følelsen av å overhøre intenst private samtaler. Coyotes karismatiske fortellerstemme er til tider så utleverende (ala «fitta hennes sugde fingeren min som en barnemunn») at man nesten trer inn i Hugh Grants karakter på den andre siden av fortellingen og rødmer med ham.

Historien begynner en vanlig dag på bussen i Paris, og sjelden har vel kjærlighetens by fremstått mer patetisk enn her. Pastellfargene og softfokus-bruken i Tonino Delli Collis fotoarbeide understreker følelsen av å befinne seg i et turisthøl med kjipe restauranter og kunstig atmosfære. Vangelis‘ synthtoner tværer ut hvert eneste tilløp til noe romantisk og gir flere av scenene et nesten parodisk, men også forstyrrende preg. På sitt beste tilfører Polanski filmene sine en underfundig, beksvart humor og sjelden har han vel lykkes bedre med dette enn i Bitter Moon.

Når Mimi mangler bussbillett, tilbyr Oscar henne sin egen, og redder jenta fra ydmykelsen når det blir kontroll. Han må selv forlate kjæretøyet, men ansiktet til den vakre piken sitter fastbrent i hukommelsen. Oscar har flyttet til Paris for å leve ut ungkarsdrømmen, basert på et latterlig selvrealiseringsprosjekt: ønsket om å bli en stor forfatter. Og mens han vikler sammen ord til håpløse floskler, fortsetter Mimi å spøke i hodet hans. Når de tilfeldigvis støter på hverandre avtaler de en date, og resten av historien er rett og slett for god til å være sann. Sakte men sikkert blir Mimi en parasitt som infiserer hver eneste bloddråpe i Oscars kropp. Han trekkes som en kåt hingst mot hennes rikholdige seksuelle meny, men irriterer seg i økende grad over elskerinnens vesen. Og etter hvert som hun forsøker å intensivere sexlivet deres med til dels voldsomme hjelpemidler (vi snakker pisk og grisemasker) slukner også Oscars virilitet. Det som en gang var begjær har blitt en sadistisk lek som må ta slutt.

Når han på mest ydmykende vis kaster henne på dør, har han allerede knyttet et bånd som ikke lar seg klippe over, og resten av filmen blir en reise inn i våre mest perverse behov; ikke minst tematiserer den vår trang til å eie andre mennesker og enten henfalle til eller forme den motsatte part. Polanski har sjeldent hatt et godt øye til menn; bare se på de fryktelige mannsfremstillingene i Rosemary’s Baby eller Repulsion. Oscar er også problematisk, ettersom han utnytter Mimis følelser når han egentlig bare er ute etter seksuell gevinst. Men i Bitter Moon balanseres det kritiske blikket på mannen med en vel så uflatterende skildring av kvinnen; når Mimi går seirende ut av fortellingen fremstår kvinnen som det overlegne kjønn. Gjennom sin seksuelle overmakt har hun fått fullt eierskap over Oscar – som hans eneste verge. Hun triller ham rundt og benytter enhver anledning til å ydmyke ham overfor andre – ikke minst ved å invitere hjem elskere mens han sitter maktesløs tilbake og må overvære lydene av utroskapen. Hans straff har blitt en avhengighet til kvinnen som hater han over alt på jord.

Bitter Moon kan virke absurd og symbolikken er ofte så overtydelig at den blir komisk. Men alle de merkelige forstyrrelsene gjør fortellingen genuint hjemsøkende. På mange måter minner den mye om Luis Bunuels filmer, og da især Tristana og Belle de Jour. På samme måte som Bunuel skildrer Polanski drømmer, minner, ønske om dominans, besettelse, perversitet, sadomasochisme og andre menneskelige drifter med et til dels humoristisk skråblikk, uten å overdøve et dypere moralsk poeng.

Bitter Moon er, i sin komplekse sammensetning av letthet og tyngde, etter mitt syn et slags hovedverk i hans filmografi på denne siden av syttitallet. En årgangsvin fra mesterens rikholdige kjeller.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>