00-tallets-beste-filmer-10-1

Topplister

00-tallets beste filmer: 10-1

topp100_10-1

Høsten 2009 bestemte vi oss for at Montages-staben skulle lage en liste over de hundre beste filmene fra 00-tallet. Men ikke bare en hvilken som helst kåring; vi gikk grundig til verks for å lage den definitive liste. Staben nominerte frem hundrevis av titler (med urpremiere fom 2000 tom. 2009) som deretter ble stemt frem av hver enkelt av oss – med femti rangerte favoritter hver. Ut fra denne avstemningen fikk filmene sin plassering, før redaksjonen fikk hente inn enkelte veto-filmer fra nominasjonslisten – så ikke sluttresultatet skulle lide av at viktige titler som ikke alle hadde sett kunne falle utenfor. Dette utgjorde til slutt en Topp 100-liste som vi er stolte av, og som vi håper vil fungere som en bred og forseggjort oversikt over hva som virkelig var 00-tallets beste filmer. Og så må en debatt med våre lesere (og tidens tann) vise om listen holder. (NB: Enkelte filmer med premiere sent i 2009 har vi ennå ikke har sett, så tidlig på våren vil vi eventuelt publisere et vedlegg til listen.)

Forrige uke presenterte vi plasseringene 20-11. Det er på tide å avsløre de siste ti plassene!

Sofia Coppola ble et av de største filmnavnene på 00-tallet og den tredje kvinnen i historien som fikk Oscar-nominasjon for regi med Lost In Translation. Fremmedgjorthet er ikke akkurat et uberørt tema i filmens verden, men måten Coppola beskriver tilstanden på er utvilsomt den som har berørt meg mest. Her portretteres to amerikanske turisters gjensidige fremmedgjøring i verdensmetropolen Tokyo. Når hovedkarakterene Bob og Charlotte opplever en utilhørighet i møtet med den japanske kulturen, er dette symptomatisk for en generell fremmedgjøring; Bob opprettholder det rutinemessige og sedate forholdet med sin hustru over mobiltelefon, og Charlotte lengter etter oppmerksomhet fra sin arbeidsnarkomane ektefelle. Tokyo bare aksentuerer hovedkarakterenes indre fremmedgjorthet; i møtet med kulturforskjeller og kommunikasjonsvansker skapes gjensidighet og forståelse mellom to individer – på tvers av generasjon og kjønn.

Årsaken til at Lost in Translation er så gripende er dens uvanlige evne til å omfavne små hendelser og øyeblikk uten å bli romantiserende eller triviell. Av merkelige årsaker vil for eksempel bildet av Scarlett Johanson i fosterstilling foran et hotellvindu alltid vekke frem en slags sorg i meg som jeg ikke helt kan sette ord på. Og slik kan jeg fortsette – det er sjeldent mange scener i denne filmen  jeg er direkte emosjonelt tilknyttet til. Med sitt dempede, poetiske filmspråk og imponerende evne til å akkompagnere bildene med om mulig enda mer atmosfærisk musikk, har Sofia Coppola nærmest skapt en stil, som også har blitt transkribert i et mer altomfavnende kulturelt perspektiv. På mange måter var dette startskuddet for en hel hipster-kultur, og derfor også et naturlig offer for en  motbølge. Men i møtet med filmen er det knusende opplagt at Lost in Translation er en film som fanger sin samtid på en elegant, tidvis hysterisk morsom og samtidig forferdelig sår måte. Den er faktisk helt uten sidestykke – uansett hvordan man vender og vrir det. Regnværsdagenes favorittfilm. LOK

Hype og massiv forhåndsomtale kan i mange tilfeller ødelegge fullstendig for en film. Vi har hatt mange slike eksempler på 00-tallet, med Zack Snyders Watchmen som kanskje det grelleste eksemplet? Christopher Nolans The Dark Knight opplevde en slik hype, mye fordi Batman Begins satte en standard som vekket til live myten for flere enn bare kjernemålgruppen. Kombinert med en av tiårets beste pr-kampanjer, resulterte det i at “alle” gledet seg til filmen med tilsynelatende uoppnåelige forventninger.

Men så begynte de første reaksjonene å komme inn, og en hel verden opplevde at Nolan hadde overgått alt sammen. The Dark Knight viste seg å være en av mest komplekse, vitale og kreative blockbusterne på veldig mange år, godt hjulpet av et skuespillergalleri i gnistrende storform. Heath Ledger som Jokeren tok velfortjent den største delen av rampelyset, med en tolkning så fandenivoldsk og urovekkende, men samtidig så innsmigrende at den øyeblikkelig ble meislet inn blant filmhistoriens virkelig store rolleprestasjoner. At Nolan og hans bror Jonathan videre hadde skapt en historie som på briljant vis videreutviklet og åpnet opp det Batman Begins hadde gitt oss konturene av, resulterte i at flaggermusmannen for første gang ble emosjonelt engasjerende. Legg til at Wally Pfister, Nathan Crowley og de andre i den kreative staben bak kamera, så til de grader overgikk første film med noen av de mest ikoniske og stilsikre bildene av en storby filmmediet noen gang har fostret. Her var lyssettinger av en annen verden, en sofistikert og fullstendig historiestyrt effektbruk og en location-bruk av det slaget bare kombinasjonen penger og genial regissør kan forvalte til et slikt nivå. The Dark Knight er meget mulig tidenes beste tegneserieadaptasjon, og sjelden har vel hype så til de grader blitt overgått av selve filmen. Den eneste konkurrenten må vel være denne listas førsteplass? ESS

08Oldboy

oldboy
Sør-Korea, 2003

En mann blir kidnappet, og holdes i femten år innestengt i en fremmed leilighet. Han får vite at kona er drept, og han er selv mistenkt. Men når han uventet blir sluppet fri, begynner jakten på sannheten – og den ultimate hevn. Dette er det enkle, men uhyre fengslende utgangspunktet for sørkoreanske Oldboy som står igjen som et av tiårets store fenomener. Mens sørkoreansk filmindustri blomstret frem med unik vitalitet gjennom 00-tallet, stod Cannes Grand Prix-vinner Oldboy frem som det kompromissløse hovedverket.

I 120 sammenhengende minutter er dette filmmagi til nytelse for hele sanseapparatet, i Park Chan-wooks grenseløst stilsikre regi. Her oppleves hver eneste innstilling, bildekomposisjon og kamerabevegelse som pur filmkunst, som mest av alt kjennetegnes av sin nyskapenhet. Aldri hadde jeg sett noe lignende – og opplevelsen av å se Oldboy for første gang huskes som en tilstand av fysisk skjelvende eufori. Oldboy er et konsentrat av filmens visuelle muligheter, ispedd en filosofisk reflekterende idé som i plott og karakterutvikling utfyller det banebrytende ytre. Park Chan-wook smører uredd på med groteske voldsskildringer i grafiske nærbilder som fanger voldens jævlige natur, men på absurd vis pakkes det inn i en smakfull estetikk som mest av alt oppleves pirrende for et publikum med øynene på stilk. Hvordan er det mulig å lage noe så hypnotiserende vakkert og filmteknisk perfekt? Oldboy oppsummerer alt jeg og mange andre elsker ved film – og er derfor en av tiårets store kunstverk. TJ

Svært sjelden opplever jeg å se en film der jeg finner en perfekt fortelling. En type film hvor alt stemmer, hvert bilde og hver lyd, hver farge og hver rytme. De andres liv, debutfilmen til regissør Florian Henckel von Donnersmarck, er akkurat en slik film. Og dette ‘perfekte’ finner sted uten at filmen blir kjedelig eller forutsigbar i sin vellykkethet; tvert om smelter disse enhetene elegant sammen som velplasserte puslespillbiter foran øynene våre. Resultatet blir det enhver filmskaper bør aspirere til og drømme om for sin historie å oppnå: Total emosjonell hengivenhet fra publikum.

Vi befinner oss i Øst-Tyskland midt på 80-tallet, og historiens hovedperson Gerd Wiesler (Ulrich Mühe) er en knallhard Stasi-offiser med perfeksjonistiske metoder innen overvåking og torturistiske avhør. Gjennom oppdraget med å spionere på forfatteren Georg Dreyman (Sebastian Koch) og hans kjæreste, skuespillerinnen Christa-Maria Sieland (Martina Gedeck) vikles han inn i de andres liv – der begjæret, ensomheten og samvittigheten han ikke visste at han hadde vekkes til live, og setter den kjølige hverdagen hans i bevegelse mot den uunngåelige forandring. Ikke bare er karakterene i De andres liv i seg selv usedvanlig velspilte og engasjerende, men von Donnersmarck har skrevet sin filmatiske fortelling slik at han utnytter hver eneste person og hvert eneste handlingsforløp til å bygge lag på lag i en historie som til slutt blir så mangefasettert at den heves opp til noe større enn filmen i seg selv. Bare tanken på at denne historien kan ha funnet sted, og ikke minst den grøssfremkallende gode sluttscenen, minner meg om at perfekt film (også) kan være stor kunst. KM

Jeunets postkortversjon av Paris er sukkertøy for øyet – uten at det blir klissete. Det er kanskje ingen kakerlakker eller duelort å skimte, men det er likevel et uglamorøst, jordnært bilde hvor annerledesheten hylles. Amélie er ikke bare yndig, hun er også en sær, liten drømmer full av snodige påfunn og omtanke for andre raringer med alskens ballast i livet. Likevel er hun veldig alene. Det er vanskelig å knytte seg til andre mennesker når man føler at man ikke passer helt inn. Å være en einstøing er vel og bra det, men ensomheten lurer gjerne rundt et hushjørne og livet blir jo rikere med litt kjærlighet.

Ikke akkurat ny tematikk, men fortalt på en nydelig, fargerik måte. Og jeg er overbevist om at det er mange som, i likhet med meg selv, føler et mye nærere slektskap til Amélie Poulain enn alskens frustrerte eller eventuelt sexfikserte serieheltinner. Dessuten er det deilig å fortape seg i et Paris i kledelig grønnskjær hvor alt er vakkert og selv servitriser kan bo på mer enn 15 kvadratmeter. Hver en detalj er utsøkt og det skader jo ikke å få lov til å drømme seg bort når hverdagen blir litt grå. Faktisk burde man ikke undervurdere de sjelemedisinske effektene av denne filmen. Anbefales inntatt sammen med en myk, mørk trøffelsjokolade. KPF

05Mulholland Drive

mulholland-drive
Frankrike, USA, 2001

David Lynch iscenesetter nok et psykedelisk L.A.-drama, kanskje hans beste, i grenselandet mellom drøm og virkelighet, fantasi og mareritt. Er Mulholland Drive en underfundig allegori i grenseland mellom Hollywood-utopi og sjalusihelvete? Et dypt psykologisk essay? Et sinnsportrett? Et nøye kalkulert lappeteppe av symbolisme og mystikk? Tilfeldig sammensatt vrøvl?

Vi sier uansett “ja, takk” over å bli servert en fullstendig absorberende film som rommer mye av den samme gåtefulle tiltrekningskraften som gjorde Twin Peaks til en dundrende suksess. Filmen ble da også opprinnelig påbegynt som en TV-serie, som av uforståelige årsaker aldri ble satt i full produkjon. Dette er kanskje medvirkende årsak til at handlingsforløpet er kryptisk og tvetydig, og fortelles uten respekt for konvensjonelle dramaturgiske rammer. Ikke desto mindre sitter vi igjen med en av tiårets mest mystiske og schizofrene, men samtidig vakre og medrivende filmopplevelser. MS

I et tiår der kultfilmens kriterier var fullstendig ødelagt av Quentin Tarantinos cult-in-the-making-filmer i tiåret før, står allikevel enkelte titler igjen som kultfilmer slik de burde være. Titler som ble det fordi enkelte mennesker tok den til seg, og hevet den fra glemselen. Richard Kellys film hadde sin premiere i Sundance-festivalen 2001, der den fikk en heller kjip mottakelse. Den ble deretter kinolansert så tett opp mot 11. september, at et drama sentrert rundt et flyhavari ikke akkurat var en publikumsmagnet. Isteden var det først på dvd filmen virkelig ble oppdaget, og via blant annet 28 måneder sammenhengende visning på filmklubben Pioneer Theatre i New York, begynte kultstatusen å vokse til det som i dag er å regne som en av 00-tallets få ekte sådan.

Så hva er det som er så unikt med Donnie Darko? Hvorfor mener vi dette er tiårets fjerde beste film? Kanskje er det først og fremst stemningen Kelly så innbitt maner frem med 80-tallsestetikk til fingerspissende gjennomført i kostymer så vel som musikk? Selvsagt er det også historien, og de merkverdige relasjonene mellom karakterene – den mystiske, tidvis grøssende, tidvis triste, Lynch-aktige handlingen der alt later til å kunne skje. Den lille småbyen så fullstendig styrt av krefter langt bortenfor de hvitmalte stakittgjerdene, med karakterer som alle har sine hemmeligheter og intrikate relasjoner til hverandre. Jake Gyllenhaal får sitt gjennombrudd som skuespiller fordi han er så forbanna god, men også fordi få har vært mer sexy i pysjamasbukse. Nei, jeg tror snarere det er originaliteten. For Donnie Darko er først og fremst et stykke skikkelig kreativt filmarbeid, en historie man oppdager nye sider ved selv om man har sett den 81 ganger slik jeg har, og som hver gang fremstår akkurat like uutgrunnelig fascinerende. Det hjelper selvsagt også på at det hele avrundes med den grøssende velplasserte Mad World i nydelig Michael Andrews-remix; en scene som setter punktum og spørsmålstegn samtidig, og som gjør at du øyeblikkelig må tilbake og se alt sammen ihvertfall én gang til. ESS

Nå som vi er fremme ved denne listens ubestridte toppfilmer, nærmer vi oss også ordbokens uheldige begrensninger – ikke alle tanker og følelser lar seg artikulere. Men det er forsøket verdt: I løpet av filmåret 2008 så jeg Tomas Alfredsons hjerteskjærende fantastiske film La den rette komme inn fire ganger på kino, ved fire vidt forskjellige anledninger (på urpremieren, en festivalvisning, en utekinovisning og en tradisjonell kinovisning). Hver gang forlot jeg opplevelsen i beruselse og med masse blodferske inntrykk jeg skulle skrive ned: «Denne filmen fortjener all den lovprisning jeg overhode kan makte å få frem!» lot jeg meg selv tenke (uten å få frem et ord). Men altså. Absolutt alt i Alfredsons mesterlige filmatisering av John Ajvide Lindqvists roman lykkes i det jeg anser som en filmskapers viktigste oppgave: Å frakte publikum til et annet sted, der vi rives med av våre egne følelser for hva som skjer på lerretet.

Noe jeg så til de grader opplever i La den rette komme inn. Det er som om filmens kvaliteter rent ut har oversteget mine egne analytiske evner. Hver gang sitter jeg rett og slett igjen med for ømfintlige følelser fra opplevelsen til at jeg har maktet å besinne meg til å beskrive dem. Det er en god stund siden jeg så den sist. men stadig vibrerer skjebnene til de unge hovedkarakterene Oskar og Eli i meg. De utgjør et av filmhistoriens nydeligste filmpar, der hennes vampyrisme er like sterk og sårbar som hans bleke kropp er svak, men modig. Deres vennskap og umulige kjærlighet møter en vond og vakker ondskap i både det realistiske og allegoriske univers filmen presenterer; to fortellerplan som nydelig visualiseres gjennom to utsøkte fagprestasjoner – Hoyte van Hoytemas foto og Eva Noréns produksjonsdesign. I mine øyne er La den rette komme inn et av de fremste nordiske filmverk på flere tiår. Det har kanskje til syvende og sist mest å gjøre med at historien rommer en så usigelig sår skildring av oppvekst, som nesten kan ses som en nordisk spesialgren. Oskars smertefulle opplevelser av mobbing på skolen, det uuttalte problemet hos helgepappaen på bygda og det distanserte, men kjærlighetsfulle forholdet til moren blir alle situasjoner som skaper voldsomt gjenkjennelige følelser.

Og når Oskars skjebne, og eneste flukt, er en uviss reise inn i det ukjente, som vokter for en pappeske, kan det nesten ikke bli mer trist – eller vakkert. KM

Er There Will Be Blood verdens beste film? Kanskje, eller til og med, sannsynligvis. I alle fall var det min øyeblikkelig reaksjon etter møtet med Paul Thomas Andersons ubestridte mesterverk under Berlinalen i 2008. Jeg kan ramse opp noen favoritter som ruver enda høyere på en personlig liste, men med forsøksvis objektive brilleglass foran nesa kan jeg på ingen måte si at jeg noensinne har sett noe bedre. Påstanden er selvfølgelig like vanvittig som den er meningsløs, men la meg forsøke å forklare. There Will Be Blood begynner med lyden av skjærende strykere og et åpent, gustent landskap. Vi finner “The Self Made Man”, Daniel Planview – på jakt etter en fremtid. I en tyve minutter lang montasje, helt uten dialog, etableres det forrige tiårets mest ikoniske og distinkt amerikanske karakter; vi ser hans selvstendighet, utholdenhet og giftige pågangsmot. Johnny Greenwoods musikk gråter salte tårer i en knusktørr ørken av fortrengt smerte og tilsynelatende håpløshet. Og allerede her har Paul Thomas Anderson begått et verk av filmhistoriske dimensjoner. Videre er filmen ustyrtelig velformulert, gjennom et hypnotisk, Kubrick-lignende filmspråk, der man absorberes fullstendig i bildene. Manuskriptet er noe i nærheten av en bibelsk fortelling, der de to disiplene representerer kapitalisme og nettopp religion. Samfunnskritikken er like utilslørt som den er sublim, og Daniel Day-Lewis og Paul Dano spiller seg inn i et modus der tyngdekraften oppheves og virkelig stor skuespillerkunst kan finne grobunn. På hver sin måte er de så rystende gode at jeg får frysninger bare ved å tenke på dem.

There Will Be Blood er spekket med slående enkeltscener, inkludert en ulykke midtveis i filmen, som med enkelhet kunne vært tidenes beste kortfilm helt for seg selv. Likevel er det helheten, den absurd samstemte klangen av de ulike virkemidlene og den sjokkerende vitale penslingen av arketyper som gjør denne filmen så urimelig, uakseptabelt bra. Jeg aner ikke hva fremtiden vil bringe Paul Thomas Anderson, men gjennom denne filmen ble han automatisk en av de største talentene jeg noensinne har sett – på linje med Francis Ford Coppolas fortsatt like ubegripelige syttitallskarriere. La oss nå håpe at Andersons gullrekke strekker seg lengre. Alle fingre krysser seg. LOK

01Ringenes herre

ringenes-herre
New Zealand, USA, 2001

Jeg er nødt til å begynne med starten. Det finnes ikke en film som har preget mitt cinefile liv mer enn Ringenes Herre-trilogien. I vår avstemning om tiårets 100 beste filmer, ble det raskt tydelig at det også gjaldt majoriteten av de andre i staben, så dominerende var de tre filmene. For meg startet det hele tilbake i overgangen 1995/96 da Peter Jackson la frem planer om en storstilt adaptasjon av J.R.R. Tolkiens bøker for New Zealands befolkning. Bildet av Jackson med en enorm skissebok foran seg holdt meg våken i flere netter. Jeg fantaserte om hvordan bokens skisser av Frodo og Galadriel, Hutula og Minas Tirith så ut, hvordan landets enorme naturområder skulle bli til Midgard. Fra den dagen fulgte jeg med på alt som skjedde rundt disse filmene. På etterhvert flere hundre disketter samlet jeg det som dukket opp av tegninger, presseuttalelser og ikke minst mengder av kornete bilder tatt av folk som hadde lykkes i å komme inn på de strengt bevoktede filmsettene rundt om på de to øyene. Jeg husker spesielt godt det første bildet av Lommekroken fra høsten 1998, – et år før innspillingen begynte. Tatt på ihvertfall hundre meters avstand, var det bilde av en gartner med potteplanter og spade i arbeid foran en gulmalt dør. Jeg begynte å gråte av bildet, men så var det jo ikke hvilken som helst dør!

Det samme året som disse settbildene begynte å dukke opp, ble også store deler av verden klar over hva som foregikk på New Zealand. De første dedikerte fansidene dukket opp på nettet, og snart begynte en hype like episk som filmene den omhandlet. Noen var skråsikre på at dette ble bra, men de fleste var skeptiske og trodde dette skulle bli direkte ille. Det hjalp allikevel betraktelig på da Miramax solgte ut sin opsjon på å lage to filmer, og ga Jackson og Fran Walsh muligheten til å selge prosjektet videre, med den endelige trefilmsavtalen hos New Line Cinema som resultat. At daværende produsent Harvey Weinstein på et stadie pitchet idéen om å lage én film på to timer der blant annet Rohan og Gondor var samlet i ett rike, gir i den konteksten et inntrykk av hvor annerledes dette kunne blitt.

Men 11. oktober 1999 begynte innspillingen, og ikke lenge etter begynte de første offisielle bildene å dukke opp. Snart snudde skepsis seg til forventning, og et helt unikt forhold mellom fanmiljø og produksjonsselskap ble etablert. Da den første traileren ble sluppet 27. april 2000, var Ringenes Herre-trilogien så velplassert i publikums bevissthet, at 19. desember 2001 var en dato hele verden ventet på med sitrende spenning.

Allikevel hadde hverken trailere eller den massive omtalen forberedt noen på hva vi skulle få se da Ringenes herre: Ringens brorskap åpnet simultant over hele verden. Billettene var utsolgt uker i forveien, og selv om de første anmeldelsene forlengst hadde sementert inntrykket av at dette skulle bli noe helt, helt spesielt, var sjokket så massivt at jeg først etter andre gangs gjennomsyn husket noe som helst. Klumpen i halsen satt der selvsagt fra et par uker i forveien da jeg fikk premierebilletten i hånda etter en uke i kø utenfor Colosseum kino i Oslo, men at tårene skulle renne allerede idet vi får øye på Gandalf på vei gjennom det blendende vakre Hobsyssel, det hadde jeg ikke ventet.

Og kanskje var den aller største overraskelsen hvor emosjonelt engasjerende disse filmene var blitt. Forventningene hadde først og fremst handlet om å skulle få besøke et levende Midgard, men her var det så utrolig mye mer. Ja, det var utvilsomt visuelt og storslått på et nivå vi aldri før hadde opplevd, men det var allikevel ikke disse tingene som etset seg inn i både hjerne og hjerte. Isteden var det karakterene og relasjonene dem i mellom. Portretteringen av Sam & Frodo, Gandalf & Frodo, Munti & Pippin, året etter med Eowyn & Aragorn i To Tårn og Eowyn & Theoden og i Atter en konge med Denethor & Faramir. Ringenes Herre-trilogien var blitt et medrivende, engasjerende og reflekterende drama fremfor eventyret vi hadde forberedt oss på. Scener som Gandalfs melankolske samtale med Pippin om hva som skjer etter han er død eller Boromir som lærer hobbitene og slåss med sverd, gjorde Jacksons karakterer til høyst levende, mangefasetterte personligheter, og den største attraksjonen i en adaptasjon som fort kunne blitt bare de pustberøvende slagscenene, de nitidige kostymene eller et mesterlig konstruert Midgard.

Jackson & co satte en ny standard for filmmediet med Ringenes Herre-trilogien. Ikke bare fordi han plasserte kamera på steder der et kamera aldri før hadde vært, om det så var svevende som en ørn over Orthanc eller på hesteryggen til Gandalf i fullt firsprang inn i Minas Tirith. Nei, her var også en sjeldent fin balanse mellom digitaleffekter og historiefortelling. Visjonære Jackson hadde ikke latt noe begrense seg, og lyktes med engasjert stahet å presse effektene til et nivå de aldri hadde vært før. Den Gollum som Jackson og hans medmanusforfattere hadde skapt så solid grunnlag for i manus, ble dermed også historiens første troverdige CGI-karakter. Etter 90-tallet der effektfilmen først og fremst solgte seg på effektene alene, representerte Ringenes Herre-trilogien derfor et veiskille også for blockbusteren.

At de videre så til de grader dominerte salgslistene, men samtidig ble en kritikersuksess gjør det vanskelig å ikke anse resultatet som 00-tallets mest toneangivende filmarbeide. Samtidig er det viktigste allikevel filmene i seg selv, bortenfor alt fokuset som har vært på antall Oscar eller solgte billetter. For aldri har vel filmformatet blitt spent bredere! Alle karakterene, stedene, handlingstrådene, konfliktene – alt er så mesterlig balansert, så imponerende fokusert at det skal mye til om noen lykkes med noe lignende igjen. ESS

» Les også: 00-tallets beste filmer #100-76

» Les også: 00-tallets beste filmer #75-51

» Les også: 00-tallets beste filmer #50-41

» Les også: 00-tallets beste filmer #40-31

» Les også: 00-tallets beste filmer #30-21

» Les også: 00-tallets beste filmer #20-11

» Lytt til våre to podcasts om lista: del 1 og del 2

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 56 kommentarer

  1. Daniel F N sier:

    Var rimelig fornøyd med de siste plassene og denne artikkelen helt til jeg kom frem til førsteplassen. Da raknet hele illusjonen om at dette var noe seriøst.

  2. Jan Trygve sier:

    Flott liste. God lesning og mye film man må se for første gang, samt en hel hau man må se om igjen. Personlig ville jeg nok byttet 1. og 2. plass, men sånn er det.
    Jeg føler jeg savner et par Dardenne filmer, spesielt “Le fils”. Men det er sikkert mange som savner en eller annen film, slik er det alltid.

    JT

  3. nils sier:

    skjønner ikke at la den rette komme inn er på 3 plass. Ok, den er bra, men SÅ Bra?

  4. Erik Vågnes sier:

    For min del ble dette et gigantisk antiklimaks. Amelie, seriøst? En mer overfladisk og klam film skal man lete lenge etter. Donnie Darko? Ringenes Herre på 1. plass? Dark knight så langt oppe?

  5. Daniel F N sier:

    At Donníe Darko slo Mulholland Drive forstår jeg ingenting av.

  6. Espen sier:

    God lesning og en veldig fin liste! Skjønner det er mange filmer jeg må få sett framover. Skulle riktignok gjerne sett bl.a. Snatch på listen, og Mulholland Drive noen hakk lengre opp :-)

  7. Frode Andersen sier:

    Halve artikkelen om LOTR-trilogien handler om hvor vellykket markedsføringen var/ble og hvor manisk forventningsfulle fansen var. Hva med å argumentere for hvorfor (i alle dager) dette er tiårets beste film(er)? “Oscar til side; Filmene fikk gode kritikker, _og_ solgte mange billetter”, hva er det for slags argumentasjon?

  8. David sier:

    Veldig fornøyd med at Saw 3 kom så høyt på lista.

  9. Frode – poenget med å fokusere så mye på oppbyggingen frem mot premieren (markedsføring handler det vel ikke akkurat så mye om) var å vise hvor stort fenomenet ble på starten av 00-tallet. Jeg anså det som viktigere enn å gjenta det så mange har sagt om filmenes kvaliteter. Selv om ikke alle selvsagt ikke er enige, vil jeg påstå at den nær sagt unisone positive mottakelsen de fikk vel er de fleste friskt i minne?

  10. Gunnar Bergem sier:

    savner Zhang Yimou, Jim Jarmush og Steven Soderbergh

  11. Sondre Karlsen sier:

    Hei Eirik

    Det er vanskelig å krangle med at Ringenes Herre var et stort fenomen, men du har jo helt mistet et kritisk blikk (for ikke å si gangsynet) rundt dette. Dere var faktisk ikke mange som hadde samlet “flere hundre disketter” med materiale om filmene lenge før innspillingen var i gang. Og skal vi liksom ta deg på ordet om at filmene var “emosjonelt engasjerende” når du tok til tårene av å se et fotografi av en dør på settet, og tilsynelatende gråt i strie strømmer ved synet av Hobsyssel, sånn ca et minutt inn i filmen? Dette “emosjonelle engasjementet” har jo ingenting med filmens kvaliteter å gjøre. Som filmkritikk er det helt latterlig.

  12. Jeg synes det er verdt å påpeke at Montages’ “mission statement” ikke nevner filmkritikk med et eneste ord, så det er kanskje litt urettferdig å kritisere dem for noe som ikke er målsettingen deres?

    Selv synes jeg kanskje det blir litt vel overdrevne mengder tåresprut i tekstene og podcastene til tider, men de holder seg i det minste veldig tydelig til kjørereglene de har etablert, og det er bra.

  13. Daniel F N sier:

    Var Che på denne listen? Hvilken plass hadde den?

  14. Robin Johansson sier:

    Syntes det er helt greit at store fenomener som The Dark Knight og Lord of the Rings er høyt oppe, men for meg er helt sinnsykt at La den rette komme inn og Donnie Darko er satt fremfor filmer som Mulholland Dr. og Memento. Men det er vel akkurat dette som er så utrolig gøy med lister. Man vil jo at folk skal ha samme mening som seg selv, selv om det i lengden ville vært utrolig kjedelig.

    Gratulerer med en vel gjennomført jobb og masse god underholdning for meg og sikkert mange andre.

  15. Torstein sier:

    Synes dette har blitt en super liste, og har ingenting å utsette på Topp 10 selv om mine personlige valg er litt annerledes. Amélie er da virkelig en kjempefilm!! (Min personlige nr. 1 er nok The Incredibles, forresten.) Ser på kåringen deres uansett som subjektiv, og liker at omtalene er personlige. Vurdering av hvilke filmer dere mener er best opplever jeg at har bra faglig grunnlag, så får man heller være enige om å være uenige.

    Jeg lærte om mange for meg ukjente filmer i løpet av listen, men flere av dem var “nederst” heller enn “øverst”.

  16. Cypheron sier:

    Mulholland Dr burde definitivt vært høyere enn Donnie Darko. Noe annet er bare tullball.

    Fantastisk andreplass, men The Dark Knight og Ringenes Herre er hype.

  17. Vegard sier:

    Lista får godkjent av meg, i alle fall. Fint at Montages holder seg til kommersielle og tilgjengelige filmer, og ikke gjør dette til en liste hvor det er om å gjøre å ha med så ukjente filmer som mulig.

  18. Kjetil sier:

    Savner The Pianist og Up (Pixars beste IMO), på listen deres, men er vel som Jan Trygve skriver, man savner alltid en eller flere filmer på listen …

  19. Sondre – jeg føler et veldig behov for å understreke at hele Montages er tuftet på vår lidenskapelige interesse for filmmediet. At vi dyrker filmmediet slik vi gjør er ikke ensbetydende med at vi mister gangsynet, ei heller med Ringenes herre. Kjenner du til hva vi ellers står for her på Montages, tror jeg du har erfart at vi ihvertfall forsøker å la den tidvise ekstreme lidenskapen for filmmediet gå hånd i hånd med et kritisk perspektiv. Så også hva angår Ringenes herre – selv om det ikke var fokuset mitt i saken over. Skal ikke nekte for at jeg blir litt overrasket over at du velger å redusere min/vår mening om disse filmene til lite annet en blind fandyrking.

    Forøvrig er denne lista stemt frem av Montages-staben som helhet, og Ringenes herre dominerte fullstendig førstplassen.

  20. ole-petter flugsrud sier:

    Ikke en britisk film på listen??

  21. ole-petter flugsrud sier:

    jo det var det..

  22. Vegard sier:

    Gratulerer med en godt gjennomarbeidet liste! En del jeg er uenig i, men sånn blir det selvfølgelig alltid. Kanskje mest overrasket over fraværet av “4 måneder, 3 uker, 2 dager” og noe fra Dardenne-brødrene. Til gjengjeld er det morsomt å se “Den frie vilje” så høyt oppe på listen, og at det ble plass til (den litt undervurderte?) “Pianolærerinnen”.

    For meg var tiårets mest intense filmopplevelse signert David Lynch, men jeg mistenker at “There Will be Blood” blir stående igjen som den beste filmen etter et en runde eller to til.

    Så var det bare å finne tid til syv timers begrunnelse..!

  23. Tore Størvold sier:

    Veldig bra liste. Ringenes Herre er fantastiske filmer, og i min mening veldig verdige filmer til å representere det siste tiåret i filmverdenen.

    Det er jo stor spredning i smaken hos Montages-skribentene, så da sier det seg selv at de øverste plassene blir reservert til de filmene som alle liker ganske bra, men ingen syns er den aller beste. Slik er det jo bare.

  24. Ole sier:

    Må gratulere med ferdig liste og lang podcast, men jeg er glad for å se at det er andre enn meg som er skuffet over valget av første plass.

    Men det er jo bare en liste, så man kan jo ikke bli så sint, men det minner meg på at Andrew O’Heihr hos salon.com skrev tre artikler om Ringenes Herre, nå som man så tilbake på tiåret. Verdt en lesning. http://www.salon.com/entertainment/movies/the_lord_of_the_rings/index.html?story=/ent/movies/film_salon/2010/01/05/lotr_wtf

    tror jeg personlig ville hatt Ringenes Herre filmene på andre plass. Første er jeg ennå litt usikker på.

  25. Thomas sier:

    Førsteplassen trekker litt ned ja, men ellers veldig bra liste! :)

  26. Jeg er helt enig med førsteplassen! Ringenes Herre er et fantastisk mesterverk, og Peter Jackson er et stort geni!

  27. Hausart sier:

    Ringenes Herre det _beste_ fra forrige tiår? At den kommer høyest i kåringen over et lite antall filmentusiasters _favorittfilmer_ fra 00-tallet er forståelig, men når dere presiserer i ingressen at dette snarere er den definitive liste over de _beste_ filmene, legger førsteplassen hele listen i grus.

  28. Mats F sier:

    Veldig overrasket over La Den Rette Komme Inn, og også Donnie Darko.

    Ringenes Herre tar en fortjent førsteplass, men det skulle nesten bare mangle med Tolkiens magiske univers som utgangspunkt.

  29. Hans P sier:

    Jeg skjønner ikke at alle klager så mye over at ringenes herre lå på førsteplass! Ringenes herre triologien er jo en(flere) avde viktigste film(ene) dette 10året og satte en ny standar for hva vi kunne forvente av CGI effekter i filmene!! Jeg synes det er helt på sin plass at den er på 1 plass. Riktig nok er ringenes herre triologien lang i fra min(e) favoritt film(er) dette tiåret, men det er jo forståelig at den er på 1 plass, dog jeg skulle gjærne sett mulholland dr. på den plassen.

  30. Mari sier:

    Hadde vært utrolig festelig med en liste over de 100 beste filmene gjennom tidene

  31. Daniel F N sier:

    O(k) Hans (P).

    Ta(kk) for go(d)t i(nn)legg.

  32. Thomas Frydenlund sier:

    Hadde vært kult om dere hadde avslørt de personlige listene også!
    Min ser vel pr. dags dato noe slik ut:

    1. There Will Be Blood
    2. Mulholland Dr.
    3. Sympathy for Mr. Vengeance
    4. Irréversible
    5. Oldboy
    6. Werckmeister harmóniák
    7. Der Freie Wille
    8. No Country For Old Men
    9. Cachè
    10. Inland Empire

  33. Jasse Nielsen sier:

    Alltid interessant lesning her på Montages. Og ikke minst..det er alltid morsomt å se hvordan enkelte freaker over at den og den filmen ikke er/er på den og den plassen i lista…sukk.

    Bra jobba med lista, Montages. Mye bra filmer her, og selvfølgelig som andre folk er jeg ikke enig med enkelte av plasseringene, men det spiller ingen rolle. Hvorfor heller ikke ferie at filmene faktisk befinner seg på en topp 100 liste? Om min/din film er nr. 20 på lista istedenfor nr.1 så betyr det da vel ikke at filmen er dårlig, eller hva?

    Jeg finner det ofte umulig å lage en liste over mine top 10 filmer, så jeg pleier bare å skrible ned de filmene jeg synes har vært best dette tiåret (10stk):

    A tale of two Sisters (Janghwa, Hongryeon)
    Oldboy
    Sympathy for mr. Vengeance
    The Dark Knight
    The Lives of Others
    Lost in Translation
    La den rette komme inn
    Lord of the Rings – Fellowship of the Ring
    Pan’s Labyrinth
    Babel

  34. Nova Noir sier:

    Bra liste Montages!
    Ser at det er en del enighet mellom Nova Noirs publikum og Montagesstaben.
    4 av 10 filmer på begge listene.

    Her er forøvrig Nova Noirs liste som ble stemt fram blant redaksjonen og lytterne før jul:

    De beste filmen mellom 2000-2009 er:

    1. Lord of the Rings-trilogien
    2. The Dark Knight
    3. Den fabelaktige Amelie fra Montmartre
    4. Lagaan
    5. Sin City
    6. Reprise
    7. Hunger
    8. Lost in Translation
    9. In the Mood for Love
    10. Der Untergang

    I en egen, separat kåring ble dessuten Svidd neger kåret til tiårets beste norske film

  35. kristian Krogstad sier:

    Flott å se Donnie Darko på topp 10. Et undervurdert mesterverk.

  36. @Sondre: Filmkritikk er ikke en absolutt definert genre eller teknikk, men en flytende og ekstremt subjektiv øvelse. Og vi i Montages, selv om vi er godt utdannet innenfor filmvitenskapen og mange har en fot innenfor den norske filmbransjen, er klar over dette og har heller valgt å gjøre dette mer tydelig enn, la oss si, Dagbladet, VG og de andre som bedriver med filmkritikk.

    Mange teoretikere har forsøkt å postulere hva filmkritikk burde inneholde, men få har holdt seg til de, mildt sagt, begrensende reglene.

    Lista ble stemt frem av alle i Montages, og vi er jo selvsagt ikke helt enige om førsteplassen. Personlig ville jeg helst sett en annen film på førsteplassen, men det er jo flertallet som styrer ;-)

  37. Christoffer Ødegården sier:

    Veldig god top 10. Ekstremt overrasket av å se Let the Right One In og spesielt Donnie Darko så høyt oppe. Men jeg klager ikke. Stor mangel på Scorsese da : (

    Forøvrig en verdig nr1, spesielt siden dere har telt filmene som en helhet. Sammensatt ville den også ha vært på min topp 10., men ikke på toppen. Her er min topp ti fra det foregående tiåret:

    1.The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (2007, Andrew Dominik)
    2.2046 (2004, Kar-Wai Wong)
    3.Cidade de Deus / City of God (2002, Fernando Meirelles & Kátia Lund)
    4.There Will Be Blood (2007, Paul Thomas Anderson)
    5.Spring, Summer, Fall, Winter… and Spring (2003, Ki-duk Kim)
    6.Gangs of New York (2002, Marin Scorsese)
    7.Mullholland Dr. (2001, David Lynch)
    8.Le Fabuleux destin d’Amélie Poulain (2001, Jean-Pierre Jeunet)
    9.Oldboy (2003, Chan-wook Park)
    10.Adaptation. (2002, Spike Jones)

  38. Kan dere ikke legge ut denne lista på Auteurs, så kan man lettere se alle samlet? Nå må man drive og bla frem og tilbake mellom artiklene, det føles litt tungvint..

    Jeg synes forresten også dere bør publisere deres personlige favoritter!

  39. @Jannicke Stendal: Det har vi! Se her :-)

  40. Øystein Håland sier:

    “Montages – for folk flest!” ;-)

  41. Geir Jardar Olsen sier:

    RINGENES HERRE på førsteplass??? More like: “Å HERRE jemini…”

    *facepalm*

    Sånn bort sett fra førsteplassen – som da gikk til en av de tydeligst publikumsmanipulerende kommersielle kassasuksessene i moderne tid og ikke til tiårets BESTE FILM – så var listen kul nok.

  42. Pål R. sier:

    Veldig fin liste. Jeg synes Ringenes Herre fortjener en topp ti plassering, men ikke 1. plass.

    Min liste:
    10. El Laberinto del Fauno
    9. Lord of the Rings
    8. No Country for Old Men
    7. City of God
    6. Donnie Darko
    5. Eternal Sunshine of the Spotless Mind
    4. Mulholland Drive
    3. Memento
    2. Sen to Chihiro no Kamikushi
    1. Oldboy

  43. Thor Joachim Haga sier:

    I historien over lister som kårer “beste filmer pr. tiår”, har det vel aldri vært en mer fortjent førsteplass enn LOTR for 2000-tallet. Det er trilogien. Så alle andre.

  44. Even Benestad sier:

    Slike lister er uansett kun basert på egne meninger, eller satt sammen av flere kresne forpinte intellektuelle. Så personlig vil jeg også mene Lotr triologien hører hjemme i toppskiktet av de beste filmene som er laget de siste 10 årene. I tillegg mener jeg at Borat hører hjemme på samme liste. Til tross for at den ikke faller inn under begrepet ”kvalitet” så er det ikke desto mindre en av de beste kinoopplevelsene jeg har hatt de siste 10 årene.

  45. Smitte sier:

    Topp 10-liste (diktaturisk/ensomt fremstilt og alfabetisk presentert) over filmer som har skapt mest, avslørt eller videreutviklet kollektive mental forstyrrelse på 2000-tallet:

    Amelie
    Antichrist
    Avatar
    Lilja 4 ever
    Lønsj
    Mamma Mia
    Ringenes Herre 1
    Ringenes Herre 2
    Ringenes Herre 3
    Tim Burton

  46. Pål Slagsvold sier:

    Artikkelen som forklarer hvorfor Ringenes Herre triologien er nummer en, er et eneste langt gjesp. Ja det er en viktig faktor at triologien til de grader påvirket resten av 00 tallet, men litt filmjournalistisk hadde gjort seg. Blir som å lese bloggen til en 13 år gammel jente om hvorfor hun kjøpte den rosa Versace angoragenseren til 5000 spenn. Not interesting.

    Det er bra at du klarer å få frem Gollum og de tekniske brasene, men det ble veldig mye føleri og tjohei for min del. Ringenes Herre triologien fortjener en 10 plass da IKKE kinoversjonen men EXTENDED VERSION på dvd. Kinoversjonen er halvferdig og har masse hull, mens EXTENDED hjalp meg med å forstå og nyte dette fantastiske verket så mye mer. Ikke alle har lest boka serru. I en kåring er også skuespillerprestasjonene viktig og her faller triologien en del. Andy Serkis, Cate Blanchett, Ian McKellen og tidvis Viggo Mortensen får mer enn godkjent. Serkis burde i grunn ha fått en egen pris for sin innsats som Gollum.

    Men grattis så mye med en lang liste og mye diskusjoner dere gutta imellom! Interessant lesning

  47. Kunne ikke vært mere enig! “Ringenes herre”-triliogien er et mesterverk av uante dimensjoner. Ingen andre enn Peter Jackson har kunne transportert meg mer inn i et filmunivers enn han har gjort med Midgard. Får like mye magi hver gang jeg vandrer sammen med Frodo, Sam, Gandalf,Gollum og Aragorn gjennom skoger og fjeld, borger og gråtter i Tolkiens pustberøvende eventyrunivers. Kan også skryte på seg for blant annet å ha musikk som er med på å trekke triliogien opp i filmhimmelen. Et mesterverk i særklasse som svært få andre kunne makte å gjenskape ned til punkt å prikke. Ufattelg!

  48. Av en eller annen grunn leste jeg opp denne listen vår igjen i kveld; det var et hyggelig gjensyn. 00-tallet var f*en meg et bra tiår. Den friskeste delen er vel egentlig plassene 100-76 – der er det mange filmer jeg ennå ikke har fått sett selv. Men de skal til pers.

    Midtveis i kommentarfeltet spørres det om vi kan legge ut våre egne, personlige favoritter som var del av avstemningen – og det kan jo absolutt fungere som et interessant påfyll, nå som listen har godgjort seg i arkivet i over ni måneder.

    Så, her er min personlige Topp 20-liste over 00-tallet. Den har ikke endret seg siden jeg fastsatte den.

    1. LORD OF THE RINGS TRILOGY, THE
    2. ETERNAL SUNSHINE OF THE SPOTLESS MIND
    3. GEGEN DIE WAND (Mot veggen)
    4. LÅT DEN RÄTTE KOMMA IN
    5. YI YI
    6. IN THE MOOD FOR LOVE
    7. LEBEN DER ANDEREN, DAS (De andres liv)
    8. MULHOLLAND DRIVE
    9. THERE WILL BE BLOOD
    10 SCAPHANDRE ET LE PAPILLON (Dykkerklokken og sommerfuglen)
    11. LILJA 4-EVER
    12. ADAPTATION.
    13. VOZVRASHCHENIYE (Tilbake)
    14. WO HU CANG LONG (Snikende tiger, skjult drage)
    15. CACHÉ (Skjult)
    16. PARANOID PARK
    17. BROKEBACK MOUNTAIN
    18. LOST IN TRANSLATION
    19. ASSASSINATION OF JESSE JAMES BY THE COWARD ROBERT FORD, THE
    20. FREIE WILLE, DER (Den frie vilje)

    PS 1: Listen ble fastsatt før året 2009 var omme, men selv nå i ettertid ville nok ikke Avatar ha kommet inn på min Topp 20 – selv om jeg er glad den er del av Montages-topplisten som helhet.

    PS 2: En paradoksal ting her er at Mot veggen er min favorittfilm gjennom alle tider, selv om den er passert av to filmer på denne listen. Men det er en annen historie, som fortelles i en annen, fremtidig artikkel – og vurderes i et annet perspektiv enn 00-tallet isolert.

  49. Ble inspirert av Karstens initiativ og slenger ut min liste også. Denne er dog ikke nødvendigvis identisk med den jeg leverte inn forrige høst, men vil tro den er tilnærmet lik:

    1. THE LORD OF THE RINGS TRILOGY
    2. LILJA 4-EVER
    3. LOST IN TRANSLATION
    4. DANCER IN THE DARK
    5. THE HOURS
    6. CACHÉ (Skjult)
    7. THERE WILL BE BLOOD
    8. A.I: ARTIFICIAL INTELLIGENCE
    9. HABLE CON ELLA (Snakk til henne)
    10. ANTICHRIST
    11. DONNIE DARKO
    12. REPRISE
    13. KILL BILL
    14. GLADIATOR
    15. A HISTORY OF VIOLENCE
    16. CATCH ME IF YOU CAN
    17. SEN TO CHIHIRO NO KAMIKAKUSHI (Chihiro og heksene)
    18. MULHOLLAND DRIVE
    19. DAS WEISSE BAND (Det hvite båndet)
    20. FEMME FATALE

  50. Henrik Næss sier:

    Er en godt over middels filminteressert person som følger interessert med på Montages. Er veldig fornøyd med topp 100 listen deres, men savner naturlig nok en del filmer som betyr mye for meg. Tillater meg å legge ved en personlig topp 30 liste over filmer som ikke var nevnt i deres kåring. Sammen med deres topp 100 liste synes jeg da at det viktigste er tatt med. Tar gjerne i mot kommentarer.

    1 The Pianist, Roman Polanski, U.S, 2002
    2 The Wrestler, Darren Aronofsky, U.S, 2008
    3 In my Fathers Den, Matthew Macfadyen, New Zealand, 2004
    4 Before Sunset, Richard Linklater, U.S, 2004
    5 4 Months, 3 Weeks & 2 Days, Cristian Mungiu, Romania, 2007
    6 This Is England, Shane Meadows, U.K, 2007
    7 Elsker deg for Evig, Susanne Bier, Denmark, 2002
    8 And Your Mother Too, Alfonso Cuarón, Mexico, 2001
    9 Revanche, Götz Spielmann, Austria, 2009
    10 Far from Heaven, Todd Haynes, U.S, 2002
    11 Sin Nombre, Cary Fukunaga, Mexico, 2008
    12 Fish Tank, Andrea Arnold, U.K, 2009
    13 Shooting Dogs, Michael Caton-Jones, U.K, 2005
    14 Sunshine, Danny Boyle, U.K, 2007
    15 Die fetten Jahre sind vorbei, Hans Weingartner, Germany, 2004
    16 Hard Candy, David Slade, U.S, 2005
    17 Martyrs, Pascal Laugier, France, 2008
    18 Der Untergang, Oliver Hirschbiegel, Germany, 2004
    19 Million Dollar Baby, Clint Eastwood, U.S, 2004
    20 Auf der anderen Seite, Fatih Akin, Germany, 2007
    21 Mystic River, Clint Eastwood, U.S, 2003
    22 Good Bye Lenin!, Wolfgang Becker, Germany, 2003
    23 Gran Torino, Clint Eastwood, U.S, 2008
    24 Capote, Bennett Miller U.S, 2005
    25 Motorcycle Diaries, Walter Salles, Argentina, 2004
    26 Etter Bryllupet, Susanne Bier, Denmark, 2005
    27 Brødre, Susanne Bier, Denmark, 2004
    28 Der Baader Meinhof Komplex, Uli Edel, Germany, 2008
    29 The Man Who Wasn’t There, Joel & Ethan Coen, U.S. 2001
    30 Triangle, Christopher Smith, Australia, 2009

  51. Aksel Akselsen sier:

    Har ikke lest gjennom kommentarene her – men hvordan i alle dager kan The New World ikke være blant årtiets 100 beste filmer? Mildt sagt overraskende.

    Også skuffet over Mean Girls, ikke fordi den er dårlig, men fordi det er et så safe og kjedelig “crazy” mainstream-komedie-valg. Langt bedre og av laaangt større kulturell betydning er uansett The 40-Year Old Virgin. Anchorman er også ganske drøyt å utelate. Generelt får komedier som vanlig lite oppmerksomhet. Og ikke én David Gordon Green-film?

    Lister vil være lister, I guess. Kunne godt tenkt meg å se Love Exposure og Canet sin Tell No One på en slik liste også, kanskje jeg får lage en selv som jeg kan vise til mor.

  52. Øyvind Hellenes sier:

    Synst absolutt ikke Mean Girls er ett kjedelig og konvensjonellt komedie valg. Det er sikkert flere filmer som prøver seg på samme oppskriften, men det er ytterst få som faktisk lykkes. Ikke bare er Mean Girls veldig skarp, men den er også veldig bevist på seg selv. Filmen blir derfor aldri for “cheesy” og klarer alltid å opprettholde en fin balanse mellom satiren og det realistiske.

    Ble forøvrig ganske inspirert av denne listen så mekket like gjerne min egen topp 100 fra 00-tallet:

    http://www.imdb.com/list/fJJedZBigMY/

  53. @Aksel: Står veldig inne for “Mean Girls”! Men sier meg hjertens enig i at “The New World” skriker med sitt fravær, akkurat som David Gordon Greens Malick-inspirerte “George Washington”. Men slike lister vil aldri være hundre prosent tilfredsstillende for den enkelte – det er demokratiets pris ;)

    @Øyvind: Interessant, inspirerende, variert og ikke minst upretensiøs liste! Merker meg noen av titlene jeg ikke har sett med rød penn.

  54. Nå har jeg kost meg masse på med podkastene deres, og fikk for litt siden hørt denne fabelaktige saken også. VELDIG mange av filmene dere har, vil nok dukke opp min egen liste også, mens det også finnes filmer jeg skal sjekke ut – og sjekke ut på nytt igjen.

    Sikkert smått kontroversielt, men min liste ville nok også inneholdt disse:

    1.The Village (2004) – Nydelig foto, og MAGISK musikk, dandert rundt en vakker og rivende kjærlighetshistorie.

    2. Dalkomhan insaeng (2005) – Tok pusten fra meg. Fantastisk dramaturgi og driv, men også en vanvittig herlig rolleprestasjon av Byung-hun Lee.

    3.Imaginary Heroes (2004) – American Beauty kan ta seg en bolle! Neida. Men nesten, faktisk. Falt pladask for denne, og synes Daniels, Weaver, og – ikke minst – Emile Hirsch spilte aldeles strålende i denne filmen.

    4. Fyra nyanser av brunt (2004) – Killing-gänget kalte selv denne filmen for deres “Pulp Fiction” og en film hvor fire historier kan henge sammen, eller ikke. Fra å le meg skakk i stolen, ble jeg sint, videre til at jeg hulket. For en emosjonell karusell!

    5. Garden State (2004) – 2004 var et godt år, ser jeg nå. Zach Braff fikk meg til å gapskratte i Scrubs, og her – hvor han gjør det meste selv – beviser han sitt omfattende talent. Akkurat passe sær, akkurat passe søt og akkurat så sjarmerende som jeg ikke hadde våget å håpe på.

    6. Dead Man’s Shoes (2004) – Nok en film fra 2004 som tok meg helt på senga. Paddy Considine er riv ruskende fantastisk i hovedrollen, og filmen er akkurat passe skitten og ekkel til at den har brent seg fast på minnet mitt.

    7.The Three Burials of Melquiades Estrada (2005) – Sår og vakker film. Tommy Lee Jones traff hjertet mitt med en slegge da jeg så denne. Flere enestående gode prestasjoner som fikk frem tårene. Den gamle, blinde mannen er ett eksempel, men forvandlingen til karakteren til Barry Pepper, og Peppers beste prestasjon noen sinne, var hjerteknusende. Sober semi-western som fortjener mye mer oppmerksomhet enn den har fått.

    Sånn det var 7 filmer JEG synes fortjener en plass på en slik liste, men det er nå engang bare meg.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>