The Road 1

Omtale

The Road – ubehagelig og klaustrofobisk

Omtalen inneholder ingen spoilere

With the first gray light he rose and left the boy sleeping and walked out to the road and squatted and studied the country to the south. Barren, silent, godless. He thought the month was October but he wasn’t sure. He hadnt kept a calendar for years. They were moving south. There’d be no surviving another winter here.

Cormac McCarthys The Road er utvilsomt en av de beste amerikanske romanene fra de senere år. Ikke bare fordi den er så forbasket godt skrevet, men fordi den gir deg som leser et så mangfoldig spekter av følelser at du for hver side slites mellom å ville kaste den fra deg, og sluke den hel. Den i utgangspunktet enkle historien om far og sønn på vei mot havet i et øde, giftig og askelagt landskap er dels en dypt rørende skildring av de dypeste og fineste av menneskelige relasjoner, dels en vemmelig og direkte gruoppvekkende refleksjon over menneskelig forfall og desperasjon. Kanskje ikke så rart da at mange med skepsis tok imot nyheten om at The Proposition-regissør John Hillcoat hadde signert på å regissere en filmatisering. For selv om romanens post-apokalytiske landskap og byer bød på store visuelle muligheter, var det verre med selve historien – ville man greie å overføre McCarthys nesten dialogløse, monotone og langsomme, men samtidig paranoiafremkallende, hypnotiske historiefortelling til lerretet?

Svaret er langt på vei ja, og mye fordi Hillcoat nettopp har valgt å stole såpass på McCarthys opprinnelige historie som han har. Ros bør vel også produsentene ha i så måte, som har latt regissøren beholde disse gjennom klippen og det uten å kreve så altfor mye tilpasning til filmmediets noe mer handlingsstyrte krav. Riktignok velger manusforfatter Joe Penhall å skrive inn et kvinnelig motstykke, sett i enkelte flashbacks tilbake til tiden før verden gikk til helvete. Men også dette fungerer godt, mest av alt fordi Charlize Therons tolkning er både subtil og passe distansert. Bildene har også godt av det, der disse scenene gir filmen et anstrøk av varme og temperatur i alt det kalde. Faktisk ville filmen kanskje blitt direkte uutholdelig om ikke vi hadde fått disse små pustehullene.

Historien ellers får altså får forbli overraskende uforandret, noe som gjør en McCarthy-fan som meg enda mer fornøyd med resultatet. For det skal ikke legges skjul på at dette lett kunne blitt skrevet om til en actionthriller av det mer forenklede slaget, til det byr opphavsmaterialet på nok av dramatikk i handlingens ytterkant. Men nei, The Road er blitt akkurat så monoton og fåmælt som jeg håpet. Tro allikevel for all del ikke at det er ensbetydende med at den er kjedelig og langtrekkelig. Langt derifra! Isteden lykkes Hillcoat i å bygge opp en klaustrofobi hos publikum jeg sjelden har opplevd maken til i en kinosal – ubehaget vokser i et crescendo av paranoid angst, og tidvis har du direkte lyst til å forlate salen. Akkurat på samme måten som i boka. En enkeltscene der far og sønn kommer borti en gruppe kannibaler er rett og slett noe av det mest foruroligende jeg har sett; følelsen kryper oppover ryggraden bare jeg tenker tilbake på den!

Så hvor er det The Road feiler?

Dessverre er det på det området romanen var som best, nemlig i forholdet mellom far og sønn. Ikke fordi samspillet mellom Viggo Mortensen og debutant Kodi Smit-McPhee er dårlig; det er både velspilt og troverdig. Nei, snarere ligger problemet i manuset og regien, og mer nøyaktig i adaptasjonen av McCarthys nakne replikker. Det er noe med stemmene, med måten disse replikkene er artikulert på som gjør at de fremstår som atskillig mer banale enn de egentlig er. Der styrken i romanen var dybden i de korte frasene, forblir de her ganske tomme. Resultatet er at relasjonsdramaet ikke føles så nært innpå som det burde, selv om enkelte scener nærmer seg veldig. Det blir spesielt tydelig mot slutten når filmens emosjonelle forløsning ikke oppnås, og man sitter igjen med en følelse av et veldig passivt forhold til det hele. Jeg skal heller ikke nekte for at jeg hengte meg fullstendig opp i Smit-McPhees sære ansikt og kroppsmimikk opptil flere ganger, og irriterte meg over at castingen ikke resulterte i valg av en mer nøytral skuespiller. Det er alltid fristende å caste barneskuespillere med spesielle ansikter, men karakteren hadde tjent mye mer på å fremstilles som en mer ordinært utseende guttunge. Mortensen på sin side er bunnsolid som alltid, og det er vanskelig å finne noe å utsette på tolkningen. Når han allikevel ikke har figurert på høsten og vinterens prisutdelinger, er det meget mulig ene og alene fordi filmen ikke har fått den nødvendige dytten fra The Weinstein Company.

Det kjipeste med The Road er allikevel hvordan det visuelle uttrykket er blitt. Joda, så er det både episk og stemningsfullt, men mye på grunn av det som altfor ofte ser ut som uferdig dataanimasjon, blir det en veldig todelt opplevelse. Nærbildene av ansiktene er akkurat slik du så dem for deg når de beskrives i boka, kanskje spesielt Mortensens værbitte, utmagrede ansikt. Skogen, veien, havet, interiørene er videre skikkelig skumle, med spesielt enkelte sekvenser i tomme hus som virkelig grøssende bra. Det er isteden de store bildene som faller igjennom, og spesielt de gangene Hillcoat skal forsøke å vise oss akkurat hvor forlatt og ødelagt verden er blitt. Dels handler det om nevnte uferdige dataanimasjon, men mest av alt handler det om valg av kameravinkler og bevegelser. Mens resten av filmen bruker et subtilt kameraspråk, blir disse for tydelige. Kanskje hadde hele filmen tjent på å holde seg i det intime, og isteden bare hintet til konturene av alt det store far og sønn omsluttes av i sin ensomme vandring mot havet.

The Road er blitt en kinoopplevelse av det ubehagelige, klaustrofobiske og innimellom direkte vemmelige slaget. Filmen sitter godt igjen i kroppen etterpå, trass i den noe passive effekten slutten får og vil nok oppleves som enda sterkere for de av dere som ikke har lest McCarthys roman. Legg også til at både lydmiks og musikk er av det mer subtile slaget, og dette er en film du virkelig må få med deg på stort lerretet – mye av effekten vil nok forsvinne om tv-en din ikke er av det teknisk avanserte slaget. 

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 15 kommentarer

  1. David sier:

    Må si jeg bare elsket boka. Den var bare helt forferdelig, vakker og rørende på samme tid. Kan ikke si det samme om filmen. Fanget meg ikke på samme måte. Jeg angrer nesten litt på å ha sett filmen etter å ha lest boka faktisk, vil ikke at de mentale bildene jeg fikk fra boka blir erstattet med filmens mye svakere bilder.

    En annen ting som jeg hengte meg opp i er denne “Hollywood-skittenheten”. Folka ser sånn falsk-skitne ut, akkurat som om de kommer rett ifra sminkestudio. Det samme gjelder kostymene! Derfor sleit jeg med innlevelsen.

  2. Martin Larsen sier:

    Boka var det kjedeligste jeg har lest, filmen var langt bedre, men ikke like bra som Hillcoats debut.

  3. Christoffer sier:

    Jeg syns karakterene var for tomme til at jeg klarte å sette meg inn i deres situasjon. Godt laget(spesielt visuelt) og godt skuespill, men den manglet veldig mye liv. Selve starten ødelegger mye for dette. Den gir bare for lite. Hva er det som skjer? Hadde vi bare blitt bedre kjent med karakterene slik at vi kunne bry oss om dem. Langt fra en dårlig film selvfølelig. Litt langdratt og kjedelig, men definitivt god nok.

    Alt jeg kan si er at The Proposition er langt, LANGT bedre og at jeg er usikker på om jeg ville anbefale The Road til noen.

  4. Thor Joachim Haga sier:

    Jeg vet det høres passe panegyrisk ut, men dette er etter min mening den beste filmen i subsjangeren “post-apokalypse” jeg noen gang har sett. Og jeg har sett de fleste. Nå skal det sies at jeg ikke har lest boka, så hadde en helt jomfruelig førstegangsopplevelse. Men den subtile intensiteten og paranoiaen i det ugjestfrie landskapet har jeg sjelden opplevd like sterkt. Også en fantastisk balanse i mangel på Hollywood-resolusjon vs. små glimt av håp her og der.

    Kudos til Robert Duvall for en nydelig opptreden de få minuttene han var på, samt Cave & Ellis’ musikk, som vekslet fra melankolsk strykerorkester til rå hardmetall-riff.

  5. Kristian Krogstad sier:

    Fantastisk bok, fantastisk film.

    Det som er så flott med McCarthy er at han ikke forklarer alt til leseren med teskje, og dette elementet har John Hillcoat på perfekt vis overført til filmen. Både boken og filmen unngår å fortelle hva som har skjedd og forteller ikke mer enn nødvendig om karakterene. Ang. skepsis til at Hillcoat skulle regissere, han hadde skaffet seg rettighetene til boken lenge før hypen rundt den startet, og hadde man sett The Proposition så var det ikke noe problem å ta det hele med ro. Så filmprint og kan ikke si at det var noe problemer med “uferdig dataanimasjon”, men mulig dette er annerledes i digital variant…?

    Jeg har ikke sett Hillcoats To Have & to Hold, men Ghosts… of the Civil Dead, som er basert på en sann historie, er utgitt på DVD i Australia og er også en dystopisk og voldsom fengselsfilm med antydninger til Mad Max-fremtid. En litt tung og ukonvensjonell fremstilling, ikke alt for langt unna Winding Refns Bronson.

  6. FG sier:

    Syns sulten og kulden som var konstant underliggende i boka, ikke på langt nær kom like klart frem i filmen. Et aspekt som for meg gjorde boka mye, mye bedre. Filmen er dog en helt grei fremstilling.

  7. Hausart sier:

    Fikk litt Time of the Wolf-vibber av denne, jeg. Uten at jeg skjønner helt hvorfor.

  8. F sier:

    Enig med Thor Joachim. Men jeg irriterte meg grenseløst over guttungens måpende munn i 90% av filmen, og måten han sa “papa” på. Synes heller aldri Viggo M. har vært den beste skuespilleren.

  9. David sier:

    Veldig enig med FG. Da jeg leste boka levde jeg så inn i universet at jeg ble oppriktig glad over å eie en varm dyne og ha reint vann i springen =)

    Jeg tror veldig mange som både har lest boka og som ser filmen får denne følelsen av at de synes filmen er nokså god, men at den allikevel blekner (pun intended) i forhold til boka.

    For meg er The Road et veldig godt eksempel på en fortelling som passer bedre i bokformat – nettopp fordi det krever tid å leve seg inn en så håpløs situasjon – sult, kulde, håpløshet. Men der det allikevel er varme og inderlighet til de som står nærmest. Her er boka overlegen.

  10. Jannis sier:

    The road er en film man kan se om igjen hvis man vil. Jeg synes foto var ganske bra. Hvis man har plasma eller en bra tv vil det se bra ut i stua også. Men man burde ha kraftig lydpakke.

  11. Thor Joachim Haga sier:

    Litt mer generelt har jeg forøvrig aldri skjønt fordommen som hviler over en filmadaptasjon så snart man har lest boka først; altså at filmen aldri kan nå opp til de personlige bildene som litteratur er alene om å skape. Det er vel få som vil hevde at Stephen Kings “nye” versjon av The Shining overgår Stanley Kubricks tolkning, selv om førstnevnte ligger nærmere opp mot kildematerialet.

    Det er greit å ha boka i bakhodet når man ser en filmadaptasjon, men jeg synes det er vel så viktig å ha de forskjellige premissene og kunstutrykkene i bakhodet også. Just my two cents…

  12. Ja, enig med deg i det, Thor Joachim, selv om vil jeg påstå at vel så ofte som man gjerne henger seg opp i fordommene mot en adaptasjon hvis man selv setter boka høyt, er det lett å lese skuffelsen til en anmelder som bare dét hvis man vet skribenten har lest boka. I tilfelle The Road var det på filmens premisser dette ikke funket for meg, og da spesielt de nevnte visuelle disiplinene og elementer i skuespillet. Selve adaptasjonen til manus synes jeg altså fungerte overraskende godt.

  13. Thor Joachim Haga sier:

    Joda, du var flink til å påpeke spesifikke filmatiske aspekter i anmeldelsen din, Eirik (jeg er forøvrig litt enig med deg vdr. gutteskuespilleren, men uenig med deg vdr. det visuelle). Det var bare en generell betraktning på bakgrunn av innleggene her.

  14. Thor Joachim Haga: Jeg irriterer meg også over at “boka var så mye bedre”-kommentarer. Og jeg irriterer meg mer over filmskapere som forsøker å kopiere boka. Hvorfor ikke innse forskjellen mellom de to medietypene og heller forsøke å gjøre noe nytt eller tilføre noe eget og unikt i stedet? På ekstramaterialet til Wild at Heart mente Barry Gifford, forfatteren av boken ved samme navn, at han syntes det var flott at David Lynch ikke fulgte boka slavisk men heller valgte å ha den som et grunnlag.

    Forøvring må jeg si meg enig med F lengre opp i tråden her. Fant guttungen ekstremt irriterende. Så irriterende var han at jeg ønsket ved flere anledninger at han skulle dø kjappest mulig. Kjenner jeg er lei av slike «absolutte rettferdige» mennesker alltid skal gjøre alt som er 100% moralsk riktig; det virker som om ikke filmskaperen (og kanskje forfatteren?) ikke har helt begrepet om hvordan mennesket kan oppføre seg i situasjoner der det handler om egen overlevelse. Altruistiske tendenser blant mennesker i krisesituasjoner, dessverre, et statistisk avvik og et resultat av folks fortellerevne der slike hendelser huskes i stedet for det grusomme.

  15. Syntes denne filmen var et helvete å lide seg igjennom; uendelig trist, med en nesten dehydrerende vond stemning. Vil fremheve Almodóvar-fotograf Javier Agguiesarobes fenomenale fotoarbeid, som virkelig skaper en overhengende følelse av støv, forråtnelse og død. Mørkemennene Cave/Ellis sin musikk gråter seg igjennom hele helvetet. Og, ikke minst: fremragende Mortensen. Jeg ser ikke helt hvordan denne filmen kan være en mislykket adapsjon av boken; til dét er den altfor filmatisk og står for fjellstøtt på egne bein. Har absolutt lyst til å lese den bejublede boka, men som FILM er “The Road” uansett en triumf i mine øyne. Dypt bevegende.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>