Leken og vital, men ikke fantastisk Mikkel Rev

Nok en gang skal et av disse utallige barndomsminnene legge hodet på huggestabben, hvor filmen kan dømmes til liv eller død på basis av hvorvidt den oppfyller de nostalgiske, sentimentale kravene man stiller til en slik adapsjon. I påfallende mange tilfeller går dette urettferdig hardt ut over vurderingen av nytenking og kreativitet hos dem som har tatt på seg oppgaven med å transkribere noe gammelt til en ny form.

Vel, jeg skal derfor forsøke å være så nyansert jeg kan når jeg forsøker å beskrive Wes Andersons adapsjon av Roald Dahls barnebok Fantastic Mr. Fox Først og fremst er filmen uvanlig oppfinnsom, vital og fascinerende løst; den graver seg inn i et nett av merkelige irrganger, men klarer på merkeligvis å komme tilbake til overflaten med pusten i behold. Anderssons sans for  skrudde detaljer og skråblikk får derfor overraskende stort spillerom. Originalstemmene, med George Clooney, Meryl Streep, Michael Gambon, Jason Schwartzman og Bill Murray i spissen er aldeles nydelige, og tilføyer menneskelighet til de animerte dyrene. Animasjonen er rustikk, intendert slurvete og svært fornøyelig i sin overtydelige ekspressivitet; i mange scener blir det faktisk umulig å ikke tenke på selveste Ivo Caprinos Reve-enka.

Men først og fremst tenker man på Wes Andersons tidligere filmer, for få samtidige regissører har vel et så tydelig kunstnerisk prosjekt, som alltid beveger seg i samme retning, dog med stadig mer forfinede formgrep. Den okergule koloritten, de Fretex-aktige klærne, de lange panoreringene og den utstrakte bruken av sakte film er gjennomgående stilistiske trekk i både Rushmore, The Royal Tenenbaums og The Darjeeling Limited. Og Fantastic Mr. Fox. Selv i møtet med stop motion-animasjon filtrerer Anderson hver eneste scene gjennom sine sedvanlige syttitallsbriller, og det er umulig å bestride at resultatet er like lekkert som det er gjennomført. Dette er utvilsomt gjort med kløkt og enorm presisjon.

Anderson var en av kjernefigurene i det forrige tiårets skildring av den evinnelige «dysfunksjonelle familien» – en tematikk jeg antar flere enn meg har sett seg litt mett på. Lite overraskende er det derfor at han også tilføyer et slikt sidespor til Dahls fortelling – inkludert en mistilpass og fremmedgjort tenåringssønn. Noe som derimot finnes i boken, som Anderson utdyper, er relasjonen mellom den ambisiøse, men dumdristige Herr Rev og hans godmodige, bekymrede kone. I disse sekvensene har man konsekvent benyttet seg av George Delerues nydelige tema fra Francois Truffauts mesterverk Natteffekt – forøvrig en hommage undertegnede syntes ble nesten distraherende god.

Når Anderson fortsetter å gjenta de samme stil- og fortellergrepene i film etter film etter film vil det alltids bli fare for at det som en gang var så friskt før eller siden vil ligne en utvasket genser. Og dessverre har dét tidspunktet inntruffet for meg. For er egentlig Wes Anderson fortsatt bra? Selv synes jeg at hans prosjekt med å balansere på gjerdet mellom humor og tristesse, uten å henfalle til noen av de to sidene, er interessant. Men samtidig maler han seg også opp i et hjørne der ingenting blir virkelig morsomt eller ordentlig rørende; de to ulike polene på følelsesskalaen nuller ut hverandre. Og hvor spennende er det at Anderson alltid vender tilbake til de samme motivene og temaene uten å tilføye mer modenhet? Tvert imot synes jeg hans andre film, Rushmore, fortsatt er hans i særklasse mest dyptloddende, finstemte og fascinerende verk. Hans senere filmer har på en måte vært som moteshow med nye modeller i gamle klær, og dessverre kler denne beskrivelsen også Fantastic Mr. Fox.

Men jeg innledet jo denne omtalen med å redegjøre for faren med å vurdere adapsjoner av kjære barndomsminner. Den fantastiske Mikkel Rev er et slikt for meg; jeg tror jeg har hørt lydboka femti ganger og studert Quentin Blakes tegninger ned til hver minste detalj. Boken er en morsom, men også overraskende klaustrofobisk, mørk og melankolsk affære, der Roald Dahl til enhver tid tar sin egen historie på alvor.

Som man kan forvente tar ikke Wes Anderson i dette «alvoret» med ildtang. Istedet tilføyer han eksentriske krumspring, dansende formgrep og andre velkjente verktøy fra kassa. Og med dét ender Anderson nok en gang opp med å lage en film som er imponerende formfullendt og underholdende, men som føles hul på innsiden. Til slutt er Roald Dahls barnebokklassiker nesten en gjest i sitt eget selskap, i en adapsjon som beveger seg så langt vekk fra originalen at det nesten føles meningsløst.