Årets vinterfilmseminar på Lillehammer, Sør-afrikanske filmdager ^[1], fikk sitt startskudd i går med introduksjon fra arrangørene og visningen av Gullbjørn-vinneren U Carmen e-Khayelitsha ^[2]. Dog var det kanskje knyttet mest spenning til førpremieren på Clint Eastwood ^[3]s nyeste film, Invictus ^[4]. Filmen ble introdusert av den Sør-Afrikas ambassadør Beryl Rose Sisulu, som nyanserte omstendighetene filmen forteller om. Sisulu vektla at denne historien ikke handler om én person, men et helt folk – og antydet vel med dét også at Eastwood forenkler mye av historien for å skape dramatisk effekt.

Og ordet enkelt kan på mange måter være beskrivende for filmen som helhet. Først er dette til filmens fordel; med Eastwoods sedvanlig dempede og elegante filmspråk, får vi som tilskuere muligheten til å være med på og forstå hvordan Sør-Afrika gjennomgår ekstreme omveltninger, og hvordan Nelson Mandela forsøker å pulverisere ideologiene fra Apartheid-styret på en mest mulig balansert måte. Det er svært fascinerende å se hvordan Mandela styrer nasjonen med en hånd fylt med fornuft, rettferdighet og evnen til å tilgi. Mandela ønsker ikke simpel hevn eller oppreisning; han ønsker å bygge en nasjon fra grunnen av, med hjelp fra alle dens innbyggere. Alt dette er fortalt med krystallklar presisjon og ledet an av en glitrende Morgan Freeman ^[5]. I utgangspunktet syntes undertegnede at det bortimot ble parodisk at Freeman fikk denne rollen; han har da vitterlig spilt så mange «gudeskikkelser» at referansene til tidligere prestasjoner kunne endt opp med å bli distraherende. Men Freeman overkommer dette med sin naturlige autoritet, altoppslukende tilstedeværelse og nyanserte spill. Oscar-nominasjonen er svært fortjent – i motsetning til Matt Damon ^[6]s portrettering av rugbykapteinen Francois Pienaar, som aldri klarer å matche Freeman når de møtes for å riste hender og utveksle visdomsord.

Og her begynner vi å tre inn i den mer lunkne halvdelen av Invictus; etter den første timens engasjerende historietime, beveger filmen seg inn i den ofte trettende forutsigbare sportsfilmsjangeren. Her forsøker man å vise hvordan Mandela inspirerte Pienaar til å samle krefter for å vinne VM og dermed skape et sterkt symbol for Sør-Afrikas oppreisning. Foruten noen evigvarende rugbysekvenser – ofte fanget i sirupsseig sakte film – består filmens andre halvdel av noen vel moraliserende og etterhvert ganske kjedelige dialogscener mellom Mandela og Pienaar. Det lille rugbylaget blir da en slags ekvivalent til Mandelas nasjon, og Pianaar lærer hvordan han skal styre troppene av mesteren selv.

Hadde filmen hatt bedre karaktertegninger utenom Mandela selv, hadde man kunnet se forbi den trauste gjennomføringen og latt seg rive med, men manuskriptet er til tider så uinspirert at man nesten tenker at hele prosjektet blir en tanke meningsløst. Hvorfor ikke fortelle denne potensielt gripende historien på en mer dynamisk måte?

Men helt meningsløst er det likevel ikke når intensjonene er såpass gode som de strengt tatt er her. Ambassadør Sisulu poengterte at Eastwood formidler et viktig kapittel i Sør-Afrikas historie, og at han med sin formidlingsevne klarer å nå ut til massene – og dét uten å fremstå som helt ubalansert. Vurdert som filmkunst har den også enkelte slående kvaliteter; eksempelvis er Tom Stern ^[7]s fotoarbeid, som alltid, fremragende. Koloritten er nydelig, og bruken av skarpt, hvitt lys og mørke skygger tilføyer en mystikk filmen mangler ellers. Man kan dog ikke snakke i like positive ordelag om Eastwoods egen musikk, som først og fremst bidrar til å gjøre alt ekstra svulstig. Noen sangvalg er dessuten hinsides malplasserte.

Clint Eastwood kan være noe av en en mester når han håndterer litt mørkere materiale som Unforgiven ^[8], Mystic River ^[9] eller Changeling ^[10] (samt den ikke akkurat bekmørke, men i alle fall helt strålende Gran Torino ^[11]). Men i såkalte «inspirerende» fortellinger som Million Dollar Baby ^[12] (som riktignok er en god film), Flags of Our Fathers ^[13] og Invictus klarer han ikke å tilføye snerten som må til for at slike tungvektere skal bli flygedyktige.

Invictus blir derfor aldri noe mer enn en velment, til dels velspilt og dessverre forglemmelig film.