fratsende-filmfest-pa-shutter-island

Omtale

Fråtsende filmfest på Shutter Island

Martin Scorseses 00-tall vil nok alltid forbindes med utallige Oscar-nominasjoner og en lenge etterlengtet storseier med The Departed. Selv forstod jeg aldri oppstyret. Gangs of New York mistet luft etter den bokstavelig talt slagkraftige første timen og spankulerte rundt i en tam graut av klissete kjærlighet og mislykkede ambisjoner om å si noe mer. The Aviator var ubeskrivelig lekker og fremragende spilt, men rotete fortalt og hemmet av et nokså uengasjerende manus.

The Departed ble den opplagte triumfen; mange opplevde at Marty var tilbake der man ønsket ham, med sigarettrøykende hverdagsgangstere og Rolling Stones i platespilleren. Og filmen sitter fortsatt som et pistolskudd; den er feilfritt formulert – støpt i filmatisk sement. Filmspråket er uhyre effektivt og intrigen nøstes opp i et skarpt og vittig manuskript. Et gjensyn bekrefter at The Departed fortsatt er perfekt underholdning og en toppkarakter verdig, men samtidig er det vanskelig å komme bort ifra at den også føles litt hul. For å dra sementmetaforen litt lenger: Den har like lite mystikk som et parkeringshus i grå betong.

Da er det en befrielse å kunne konstatere at Scorsese har løsnet på skjortesnippen og bygd en gotisk katedral med Shutter Island. Til tonene av Pendereckis Lontano (kjent fra The Shining) sniker de knappe fortekstene seg over lerretet, før vi befinner oss ombord på en båt i et stormende hav. Teddy (Leonardo DiCaprio) står bøyd over toalettet og harker opp det siste han besitter av magesyre, før han nølende beskuer øya han snart skal sette sine føtter på. Hans kollega og underordnede Chuck (Mark Ruffalo) forsyner ham med sigaretter. Plutselig befinner jeg meg i en Alfred Hithcock-film og det føles i grunnen vidunderlig. For Shutter Island er en film av typen man ikke lager lenger. Og jeg må spørre meg hvorfor. For hva er vel morsommere enn en skummel øy, et kråkeslott av et mentalsykehus, mareritt og synsbedrag, hemmeligheter og konspirasjoner?

Her spares det ikke på noe; scenografien er fetende mektig, kostymene og karakterskildringene virker skulpturaktig bastante, nærmest overtydelige – de er arketyper. Da er det en desto større bragd at Scorsese for første gang på lenge makter å trylle frem en suggererende stemning. Filmen kaver nemlig rundt i en febril tåke og har en klam og forstyrrende atmosfære som formelig klistrer tilskueren til lerretet.

Shutter Island låner hemningsløst motiver fra filmhistorien, med allerede nevnte Hitchcock og The Shining som ledende rettesnorer; referansene til sistnevnte er såpass overraskende og vellykkede at det rykket i kroppen min av ren filmglede. Scorsese blander flere sjangere her, og kombinasjonen av gotisk horror, kriminalfortelling og psykologisk melodrama med Douglas Sirk-ske undertoner er antakeligvis en godtepose noen vil ha vanskeligheter med å svelge. Enkelte har allerede ropt B-film som et uttrykk for frustrasjon. Og en B-film er det unektelig, men på beste vis.

Visuelt er filmen formidabel. Den eminente fotografen Robert Richardson gjør en av sine beste prestasjoner, og skildrer det regnpiskede øylandskapet med bekmørke penselstrøk – her truer hver eneste skygge med å kaste seg over oss. Drømmeverdenen som filmen til stadighet beveger seg inn i, blir en sterk kontrast med sin rystende vakre formlek – i sterke farger og blendende motlys. Musikken som akkompagnerer bildene er en coctail av tradisjonell skrekkfilmmusikk, der Bernard Herrmann til enhver tid spøker i korridorene. Bombastisk setter den til enhver tid tonen for hvordan vi skal oppleve filmen, så utilslørt og overdrevet at man rett og slett bare må gi seg over og være med på moroa.

Skuespillet er som antydet gjennomgående stilisert, men så fort man vender seg til dette uttrykket er det mye å fryde seg over, både hos den alltid solide DiCaprio og gamle ringrever som Ben Kingsley og Max von Sydow. Mot slutten blir historien ekstremt knotete og vanskelig å svelge, og denne delen kunne tjent på litt strammere klipp, men med et par glass vin går pillen likevel ned på høykant. For i filmens siste scener makter den på beundringsverdig vis å bli et interessant og bemerkelsesverdig gripende psykologisk drama om en mann som har mistet alt og er på vei ned i helvete. Den voldsomme overflaten får plutselig en dypere avgrunn.

Med Shutter Island viser Martin Scorsese at han fortsatt har viriliteten, vågemotet og den intense kjærligheten til filmmediet i behold, i hans beste film siden den adrenalinpumpende Casino. Årets film er så omfangsrik, så voldsom og så overdrevet at noen garantert vil finne den uspiselig, men for de som vet å sette pris på en B-film i mesterklassen er dette et skikkelig fråtseri av en filmfest. Reinspikket, bloddryppende rå filmkraft som fråder i munnvikene!

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 19 kommentarer

  1. Ole sier:

    Casino er jo ikke så bra da. Den er et halvhjertet forsøk på gjenskape magien fra Godfellas.

  2. Kjetil Omberg sier:

    Tror jeg sjelden har vært så uenig med noen om en film gitt. Da snakker vi Shutter Island altså. Casino elsker jeg – men den siste. Gud bedre …

  3. Anders sier:

    Adrenalinpumpende Casino?

  4. Magnus N sier:

    Jeg fatter ikke at man ikke finner glede i Shutter Island!

    Et fantastisk plot – spennende og engasjerende og faktisk en veldig interessant avslutning på filmen.

    Slående vakker visuelt – drømmescenene er jo fantastiske!

    Herlig nostalgi i uttrykket og referansene!

    Kanskje noen synes den er plump, men jeg tenker at du måre være litt av en tørrpinn hvis du ikke finner noe å glede deg over i den filmen!

  5. Øyvind Rype sier:

    Det er rett og slett hans beste på akkurat 20 år.

  6. Robin Johansson sier:

    En god film, men ikke fantastisk. Scorsese har siden Goodfellas blitt for opphengt i stil fremfor innhold. Selv om filmen visuelt sett er fantastisk er den dessverre også av det hule slaget.

    Ellers syntes jeg både Casino og The Departed er fullt på høyde med denne.

  7. Espen Nomedal sier:

    KAN INNEHOLDE SPOILERE:

    Vil ikke si at ‘Shutter Island’ er overdreven på noen måte, ettersom filmen går først og fremst inn i hodet på en karakter som opplever at fortiden med sine traumer blander seg med mareritt og vrir om virkelighetsfølelsen hans. Og er han beruset av medikamenter gjennom halve filmen, hmm? Scorsese underbygger dette gradvis mer og mer intenst ved hjelp av stilistiske grep til jeg ikke helt stoler på noen eller noenting.

    Du skriver; “På et tidspunkt mot slutten blir historien ekstremt knotete og vanskelig å svelge, og denne delen kunne tjent på litt strammere klipp”.

    – Totalt uenig, løsningene kan være mange, men snarere ikke strammere klipp. Hva vil det tjene? Raskere ‘konklusjon’ på filmen? Temposkiftet mot filmens avslutning føles rystende for meg – følelsesmessig. Historiens siste par kapitler likte jeg kanskje best ved hele filmen, ettersom den får meg til å revurdere hele Teddy Daniels, samtidig er jeg ikke helt på de andres lag. Om de to siste scene gjør filmen til en tragedie eller ikke er tvetydig, noe jeg liker, og personlig tror jeg ikke på at alt bare er en lek fra instituttets side (selv om ting og tang tyder på det). Poenget er vel ikke at det er kun ett poeng med hvordan filmen slutter.

    Personlig føler jeg mer for ‘The Aviator’ av Scorseses’ DiCaprio-filmer, men ‘Shutter Island’ er DiCaprios mest spennende skuespillerprestasjon til dags dato etter hva jeg har sett.

  8. Magnus N sier:

    Enig med sistnevnte – tror ikke filmen ville tjent på strammere klipping mot slutten, da filmen trenger den tiden den bruker på å avsløre tvisten og på å sette oss skikkelig inn i situasjonen. Med strammere klipp tror jeg slutten ville føltes mer enkel enn den egentlig er. Siste del hevet filmen fra å være bra til å være veldig bra, mye grunnet at vi fikk tid til å innse hvem Dicaprios karakter er og hvordan det hele henger sammen!

  9. Vidar Vaggen Olsen sier:

    Kongefilm! Så den nettopp på Klingonberg. Utsøkt, deilig, klassisk og sober. Tjukk stemning! Fikk en eventyr/mystery-steming jeg ikke har opplevd på kino på lenge. Desverre satt det noen kids bakerst i kinoen og bablet nonstop. Nesten så jeg vurderte å forlate kinoen og fortsette opplevelsen på et senere tidspunkt, men det ble med tanken. Trist, men jeg tror jeg heller mot hjemmekino for framtiden, eller må finne meg en annen kino. Trodde bare det var sånn på Eldorado… Bla, bla, uansett, fantastisk film!

  10. Veldig gøy å lese dine tanker om slutten, Espen, de rimer nøykatig med mine egne. Og så har vi noe mer til felles: At «The Aviator» er Scorseses beste med DiCaprio (inntil «Shutter Island», ser det ut til – må se den igjen før jeg bestemmer meg).

    Forresten, her er et herlig sitat, hentet fra Anthony Lanes anmeldelse av SI: «Umberto Eco wrote, “Two clichés make us laugh but a hundred clichés move us, because we sense dimly that the clichés are talking among themselves, celebrating a reunion.” “Shutter Island” is that reunion, and that shrine.»

    Og fra et annet sted hos New Yorker: «The title is “Shutter Island”; the shutter is, after all, a part of the camera, and once you pass through, you don’t get out.»

    Jeg har en følelse av at denne filmen vil få et meget langt liv i samtaler blant cinefile. :)

  11. Thor Joachim Haga sier:

    Jeg har brukt det Eco-sitatet mange ganger, Eirik. Det brukes opprinnelig til å beskrive Casablanca, så hvis denne filmen er modellert på samme lest, virker det lovende!

  12. Thor Joachim Haga sier:

    Ja, og hvis jeg sa Eirik mente jeg Karsten! :)

  13. @Kjetil Omberg: Hadde vært interessant å vite hvorfor du aldri har vært mer uenig i en anmeldelse! Er du uenig i det jeg skriver om det visuelle uttrykket? Tenker du at filmen er overdrevet på en mislykket måte istedet for at disse grepene er intenderte, slik jeg ser det?

    @Anders: Hvordan mener du at “Casino” ikke er adrenalinpumpende? Har vel sjelden sett en film med så heftig klipperytme, dansende kamera og generelt utmattende intense formspråk? Den første halvannen timen er jo en slags sammenhengende montasje…

    @Espen/Magnus/Karsten: Jeg er jo helt enig i poengene dine om slutten, Espen. Når jeg mener strammere klipp, er det fordi jeg syntes scenen i fyrtårnet, der Kingsley-karakteren og Chuck konfronterer Teddy, hadde tjent på en litt mer økonomisk oppnøsting. Syntes den ble litt klønete forløst, med litt overlesset mengde av informasjon. Alt som kom ETTERPÅ var derimot eksepsjonelt utført! Og husk; dette ligner jo ikke en gang innvendinger. Som det vel fremgår med stor tydelighet elsket jeg hver eneste biffbit av denne filmen.

    Det Eco-sitatet har jeg selv brukt ved et par anledninger! Passer perfekt til å beskrive “Shutter Island”!!!

  14. Ole sier:

    @Vidar Vaggen Olsen: Veldig forferdelig med folk som prater på kino, respektløst. Said that, det at folk prater på kino er også en del av kinoopplevelsen. Jeg valgte faktisk å se filmen på Eldorado, fordi jeg håpte på et pratende publikum, siden b-filmer er best med et levende eller bråkete publikum. Publikummet mitt var selvfølgelig stille, så jeg burde nok ha gått på Klingenberg.

    Det er trist at du heller mot hjemmekino i fremtiden, for film er best på kino, og da er det ikke bare snakk om størrelsen på lerretet eller lyden, men hele kinooplevelsen og hva det innebærer. Billetter, lukten av popcorn og en sal med mennesker du ikke kjenner, noen ganger et fantastisk publikum, andre ganger et elendig, noen ganger tenker man ikke over det, det er i allefall en del av kinoopplevelsen. Hjemmekinoopplevelsen er ikke helt der ennå.

  15. Vidar Vaggen Olsen sier:

    Enig Ole. Det var sagt litt in the heat of the moment. Jeg husker godt et øyeblikk ca midt i M. Night Shyamalans Signs på Collosseum. Fullstappet sal. Det var en lavmælt og følsom dialog mellom hovedpersonene om det fantes en Gud der oppe som passet på oss eller ikke, midt i all UFOfrykten. Det var på den tiden Shyamalan fortsatt laget gode og intense filmer (ja, jeg digger Signs), og samtlige 1000 i salen var helt musestille under denne scenen. Det var en fin følelse og et godt kinoøyeblikk.

    Ellers er det jo kult når folk ler høyt av komedier, skriker unisont under skrekkfilmer og i det hele tatt er med på filmen. Det er jo litt av poenget med kino. Men av og til er det publikum der hvis motivasjon for å gå på kino jeg ikke fatter. Dyrt er det jo og. Etter den mektige massakrescenen i Shutter Island, lo de høyt, og jeg klarer ikke å unngå å miste hvert fnugg av innlevelse til fordel for irritasjon. Neste gang tar jeg med meg nightgoggles og bedøvelsespiler og skyter i den retningen.

    Og enkelte ganger er hjemmekino det eneste riktige. En god kompis, øl, chips og sjokolade, dempet belysning, anlegget skrudd opp og en 80-talls klassiker i DVDen. F.eks. Aliens. Eller Rocky.

    At folk holder kjeft på Eldorado overrasker meg, da det for meg mest av alt virker som en kino for folk som bare vil ha et sted å henge.

  16. Jannis sier:

    Jeg har sett denne filmen. Jeg synes ikke Scorsese har levert like bra som han burde. Det er litt vanskelig å forstå hvem som er hovedpersonen og det digitale arbeidet er ikke bra. Det som er tilbake i tid burde vært i svart hvitt, da hadde man skjønt at det er tilbakeblikk. Men man burde se den:-)

  17. Anders sier:

    Ole: Historie, karakterer og fremdrift ble for meg veldig blodfattig. Følte bare Scorcese fyller på med masse narrasjon, forbipasserende karakterer, og ikke minst forløsende voldsscener. Casino føles som en slags unødvendig, mer grandios versjon av hans egen Goodfellas, hvor de samme skuespillerne trår i spor vi har sett de før. Selv om filmen ser bra ut, maktet den ikke å engasjere. Og da blir formen underlegen.

  18. Eirik Pettersen sier:

    Alt i alt var jeg veldig skuffet over denne. Tror det var fordi jeg forventet meg noe annet når jeg innbilte meg hva Scorsese og DiCaprio i et Hitchcock univers kunne bli. For meg manglet den nostalgien, den var for moderne i sin form og visuell stil. Det var for mye CGI, for mye dårlig greenscreen og miniatyrer. Jeg skulle likt å sett denne i sorthvitt, lavere budsjett, mer fokus på spenningen og uvissheten i manuset, for jeg VET at Scorcece har peil, og at DiCaprio kan levere -men det føles som om de har kommer på feil spor ganske tidlig.

    Jeg skulle likt en litt vassere klipp mot slutten, men for folk som fortsatt var spørrende og undrende på det stadiet burde ikke siste akt bli for kjapp, da den kan virke for enkel. For min del skjønte jeg litt for mye etter å ha sett traileren for mange ganger og å gjennomskue frempekene i de første scenene, og fant ikke noe glede i etterforskningen og måten publikum ble holdt spørrende. Regimessig har nok Scorcece alt på det rene, det føles som om stilvalget er for enkelt og kvaliteten på de visuelle effektene er for dårlige. For meg føltes den enkel fra starten av, og tvisten var egentlig bare en bekreftelse om at nå kan jeg dra hjem og se Aviator og kose meg.

  19. Andreas sier:

    Shutter Island var utvilsomt en særdeles vellaget film. Men fortellermessig ble dette en svak adapsjon av den glimrende boka av Dennis Lehane. Synd, da dette virkelig hadde potensialet til å bli årets sterkeste film.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>