Serge Gainsbourg 1

Endelig er filmen om Serge Gainsbourg her

Det gikk et kollektivt forventningsfullt stønn gjennom den franske befolkning da Joann Sfar annonserte at han ville ta sin tegneserie om Serge Gainsbourg til lerretet. Serien var på sitt beste en frivol og ganske så kreativ fabulering rundt hans liv fra oppvekst i jødisk familie i det naziokkuperte Paris via en heller mislykket karriere som maler, til den enorme suksessen som artist og de siste årenes turbulente tilværelse. For den jevne franskmann er Gainsbourg et nasjonalikon, riktignok omdiskutert, men allikevel anerkjent som en av de siste hundre årenes største kunstnere.

Ved begravelsen på Cimetière du Montparnasse i 1991 ble han sågar plassert der oppe med Charles Baudelaire av daværende president François Mitterand. Huset han bodde i store deler av sitt liv står også fortsatt uberørt 16 år etter hans død, nedtagget av grafitti i den lille gaten rue de Verneuil sentralt i Paris. (Her er en interessant Vanity Fair-artikkel om dets fascinerende historie) Datteren Charlotte Gainsbourg samarbeider forøvrig med den store franske arkitekten Jean Nouvel om å gjøre om gaten og huset til et museum for faren.

Serge Gainsbourgs hjem i Paris

Sfar fikk raskt samlet sammen et budsjett på 16 millioner euro; ganske så stort med tanke på at dette er hans første film, og gikk igang med forarbeid bare uker etter erklæringen om at han ville lage filmen. I starten ønsket han seg nevnte Charlotte (Antichrist) i rollen som sin egen far (!), men etter seks måneders forarbeid innså de begge at det med henne i rollen bli en ganske så sørgelig affære -- den etterhvert så profilerte skuespilleren og artisten hadde et ganske så vanskelig forhold til sin far, noe som kraftig påvirket hennes portrettering. Prosjektet ble derfor lagt dødt en periode, men våknet til live med castingen av den slående like Eric Elmosnino i hovedrollen og en rekke stjerner i biroller.

Regissør Sfar var før denne filmen kjent som en av Frankrikes beste serieskapere, og alle skjønte at dette ikke kom til å bli en klassisk biografi à la La Vie en Rose. En ting var at opphavsmaterialet i seg selv åpnet for mange kreative krumspring, men Sfar ønsket å ta det enda lengre. Stabslisten avslørte at effektmakerne bak blant annet Pans labyrint var ansatt for å levendegjøre tegneseriens mange fantasisekvenser, med blant annet innlemmelsen av et alter ego til Elmosnino tolkning av Gainsbourg. I filmens førsteakt er dette en animert, potetlignende figur som fotfølger den unge Gainsbourg, mens vi deretter får en voksen variant spilt av ugjenkjennelig Doug Jones iført heftig sminke og kostyme. Målet med denne karakteren; titluert som La Guele (Kjeften) i manuset, er å lage en slags fysisk inkarnasjon på Gainsbourg indre. Trass i de altså noe ukonvensjonelle regigrepene har Sfar hatt Gainsbourg-familien med seg hele tiden, inkludert tilgang på å bruke all musikken Gainsbourg stod bak.

Et utvalg franske magasinforsider relatert til filmen
Franske magasinforsider profilerer filmen

Gainsbourg (Vie Heroïque) er altså unektelig en av 2010s mest hypede filmer, godt hjulpet av de mange besnærende bildene fra settet med en slående lik Laetitia Costa som Gainsbourg-elskerinne Brigitte Bardot, nå avdøde Lucy Gordon som kona Jane Birkin, Anne Mouglalis som sangerinnen Juliette Gréco og mange flere. De først bildene av Elmosnino i full sminke og kostyme viste også at skuespilleren er rett og slett perfekt castet, noe traileren bare understreket:

Gainsbourg: Artist -- rebell -- ikon er blitt filmens egentlig ganske så passende norske tittel. Det er SF Norge som har kjøpt den inn til distribusjon, og premieren her hjemme er allerede 19. mars. Den franske premieren var for et par uker siden, og gudskjelov later hypen til å ha blitt overvåget av selve filmen. Anmelderne har vært tildels strålende i mottakelsen, selv om enkelte har påpekt at den tablåaktige stilen Sfar benytter gir en noe fragmentarisk og avstandsskapende opplevelse. Det store budsjettet skal allikevel være vel anvendt i blant annet en produksjonsdesign som spenner fra tidlig 40-tall til 80-tallets Paris, med kostymer like kreative som karakterene de skal kle opp.

Åpningstallene tyder også på at franskmennene ikke har gått lei av hypen, og plasserte filmen på en solid 3. plass med 4 millioner euro innspilt åpningshelgen. Rettigheter er også blitt solgt til hele Europa, mens det Gainsbourg-ukjente USA ennå ikke har fått distributør. At filmmusikken på sin side har blitt en salgsmagnet er kanskje ikke så overraskende. Det inneholder to cd’er med en mengde nyinnspillinger av Gainsbourgs musikk, tolket av blant annet filmens mange stjerneskuespillere. Uansett liten tvil om at filmen ser ut til å bli en suksess altså, og all mulig grunn til å glede seg til norsk premiere i mars!

Her er en scene fra filmen med Gainsbourg i Elmosnino skikkelse ved pianoet og Costa som Bardot, syngende på «Bonnie & Clyde» fra albumet med samme navn:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>