00-tallets-beste-filmer-20-11

Topplister

00-tallets beste filmer: 20-11

topp100_20-11

Høsten 2009 bestemte vi oss for at Montages-staben skulle lage en liste over de hundre beste filmene fra 00-tallet. Men ikke bare en hvilken som helst kåring; vi gikk grundig til verks for å lage den definitive liste. Staben nominerte frem hundrevis av titler (med urpremiere fom 2000 tom. 2009) som deretter ble stemt frem av hver enkelt av oss – med femti rangerte favoritter hver. Ut fra denne avstemningen fikk filmene sin plassering, før redaksjonen fikk hente inn enkelte veto-filmer fra nominasjonslisten – så ikke sluttresultatet skulle lide av at viktige titler som ikke alle hadde sett kunne falle utenfor. Dette utgjorde til slutt en Topp 100-liste som vi er stolte av, og som vi håper vil fungere som en bred og forseggjort oversikt over hva som virkelig var 00-tallets beste filmer. Og så må en debatt med våre lesere (og tidens tann) vise om listen holder. (NB: Enkelte filmer med premiere sent i 2009 har vi ennå ikke har sett, så tidlig på våren vil vi eventuelt publisere et vedlegg til listen.)

Forrige uke presenterte vi plasseringene 30-21, her følger 20-11. Neste uke presenterer vi de de ti øverste filmene på listen, og del 2 av podkasten der vi diskuterer våre valg. God fornøyelse!

Det tok Quentin Tarantino seks lange år fra Jackie Brown til Kill Bill. For fansen seks forventningsfulle år, og filmikonet Tarantino var nå simpelthen nødt til å levere et banebrytende stort verk på nivå med Reservoir Dogs og Pulp Fiction. Det var der forventningene lå, og kanskje derfor perfeksjonisten Tarantino til slutt måtte fordele det ambisiøse prosjektet over to filmer. Resten av historien er nå kjent: Summen av Kill Bill er intet mindre enn et fire timer langt crescendo over Tarantinos genialitet som filmskaper.

I første del skaper Quentin Tarantino sitt helt eget univers; stilistisk vold fosser over lerretet i smakfulle innstillinger og filmatisk kreativitet over utilslørte referanser til en obskur b-filmverden. Men alt føres inn med Tarantinos særegne skrift, og ingen kan bestride dens originalitet. Der første del er en visuell oppvisning i en actionbasert hevnhistorie – med en fremragende Uma Thurman – trekkes tempo ned i andre del. Her demonstrerer isteden Tarantino sitt gudbenådede talent som manusforfatter, med en sylskarp dialog som fremste varemerke. Glem heller ikke at Kill Bill er en audiovisuell opplevelse langt forbi det vanlige: det visuelle i tablåene og fargebruken, gir sammen med lydbildet følelsen av å bivåne et kunstverk som er perfeksjonert over alle utenkelige detaljer. Derfor kan også Kill Bill nytes nærmest i det uendelige, enten det er som én eller to filmer. TJ

«Den første setningen i Adaptation. treffer meg i nervene hver gang,» skrev jeg innledningsvis i min Coup de Coeur om denne filmen. Jeg merker at jeg må forkorte litt på det: Hele filmen treffer meg i nervene hver gang. Små øyeblikk: John Laroche (Chris Cooper) sin sørgmodige tilfredsstillelse av at Susan Orlean (Meryl Streep) vil skrive en artikkel om ham, eller store sekvenser: Manusforfatter Charlie Kaufman (Nicolas Cage) får ideen til hvordan han skal åpne filmen: «We open on Charlie Kaufman. Fat, old, bald, repulsive, sitting in a Hollywood restaurant, across from Valerie Thomas, a lovely, statuesque film executive. Kaufman, trying to get a writing assignment, wanting to impress her, sweats profusely. Fat, bald Kaufman paces furiously in his bedroom. He speaks into his hand held tape recorder, and he says: “Charlie Kaufman. Fat, bald, repulsive, old, sits at a Hollywood restaurant with Valerie Thomas”.» Meta!

Men altså: Hver bidige gang blir jeg enda et hakk mer fascinert av og rørt av denne historien, den nekter å forlate meg og krever å bli utvidet. Manusforfatteren som forsøker å skrive en film (mens vi ser filmen som han forsøker å skrive), klare å snakke til det innerste i oss: Har jeg en original tanke i mitt hode? Charlie Kaufman spør seg selv, og besvarer spørsmålet med en hel film. I dette tilfellet har det blitt stor kunst av det; bedre enn noen annen film om kreativitetens strevsomme irrganger fanger han dette på en dypt allmenngyldig måte. Men heldigvis handler ikke filmskaperne Jonze og (den virkelige) Kaufman sin film bare om meta-nivåene. Selve adaptasjonen av Orleans bok «The Orchid Thief» byr på et engasjerende relasjonsdrama mellom orkidétyven John og forfatteren Susan, som forenes med metafiksjonen i en uhyggelig velartikulert parallell mellom menneskets søken vekk fra ensomhet og kunstnerens jakt på originalitet. Ble myten om enkeltindividet avlivet og bekreftet i én og samme film med Adaptation.? La oss se den igjen! KM

Det ville være en underdrivelse å påstå at Brokeback Mountain traff meg. Jeg vil snarere påstå den ødela meg – ihvertfall de påfølgende dagene etter at jeg så den hos Pathé på Place Clichy i Paris. Vi var en hel gjeng som skulle se filmen den overraskende varme kvelden i en vinterkledd fransk hovedstad, og den engasjerte samtalen speilet forventningene våre. Alle hadde Ang Lee som en av sine absolutte favorittregissører, og vel vitende om den panegyriske mottakelsen filmen hadde fått både i fransk og amerikansk presse, var det liten tvil om at vi forventet en filmkveld av de sjeldne. Det ble det da også, men ingen av oss snakket noe særlig om det etterpå. Faktisk pratet vi ikke i det hele tatt på veien hjem, så oppskaket var vi av opplevelsen.

Jeg kjenner en del mennesker som aldri lot seg fenge av Brokeback Mountain. Folk som mener den har fått ufortjent mye oppmerksomhet, og at den i bunn og grunn egentlig var ganske kjedelig. Jeg blir akkurat like provosert hver gang. For Lees film er meget mulig tiårets mest fintfølende, velregisserte drama, med skuespillerprestasjoner av det slaget vi ser med års mellomrom. Heath Ledgers kroppsspråk, stemmebruk og blikk er alene nok til å forstå hvor stor en skuespiller denne mannen lå an til å bli, mens Michelle Williams, Anne Hathaway og selvsagt Jake Gyllenhaal levendegjør så til de grader sine karakterers skjebne, at jeg vel sjelden har sett maken. At det hele orkestreres av en regissør som samtidig vet å bruke de visuelle virkemidlene til fingerspissene, resulterer i en film som ved hvert gjensyn fremstår som mer og mer imponerende. Åpningssekvensen alene er en studie i skuespillerteknikk og rytme i klipp/foto. Allikevel er det ikke dette alene som gjør filmen til en av 00-tallets viktigste. Isteden er det unektelig et faktum at Lee med sin bruk av det klassiske kjærlighetsdramaet presterte å portrettere homofil kjærlighet på en måte som selv allmennpublikummet ville se. Det har også mye å gjøre med den kløktige markedsføringen filmen hadde, og da spesielt i USA der kvinner i voksen alder overraskende nok raskt ble filmens største publikumsgruppe via profilering i talkshows og lignende. Med et budsjett på snaue 18 millioner dollar og en inntjening på det tidobbelte på kino alene, ble derfor Brokeback Mountain meget mulig den første virkelige blockbusteren med homofil tematikk – noe som i ettertid har åpnet opp for en atskillig større interesse for å finansiere og produsere denne typen filmer i Hollywood-systemet. Når alt kommer til alt er det allikevel filmen i seg selv som fortjener plassen i filmhistoriebøkene. Selv har jeg vel aldri opplevd å bli så emosjonelt revet med av en film i hele mitt cinefile liv, og spiller jeg avslutningsscenen i hodet får jeg den dag i dag tårer i øynene. ESS

00-tallets beste kjærlighetsfilm. Møt meg til debatt om du er uenig, men først må jeg slette filmen fra minnet mitt hos Lacuna, Inc., se den igjen, og gjenoppleve følelsen. Få filmer har gitt meg en så sterk følelse, ikke nødvendigvis underveis i selve filmopplevelsen, men heller som en varig filosofisk refleksjon. Vi vet det selv, men: Det finnes ingen restitusjon for kjærlighetssorg; ingen medisin for et knust hjerte. Derfor velger filmforfatterne Kaufman og Gondry seg et science fiction-premiss når de tilbyr allverdens elskende et unntak fra regelen: Evig solskinn i et plettfritt sinn. Hos Lacuna kan du rense hjernen for utvalgte minner, og for filmens hovedpersoner Joel Barish og Clementine Kruczynski handler det om å fjerne hverandre. Men før det rekker vi å se, i en vidunderlig åpningsscene, at de forelsker seg i hverandre. Dypt og inderlig. Hvorfor vil de glemme?

Jeg har alltid nektet å tro det. Romantikken mellom Joel og Clementine er for nær, for sannferdig til å være uekte. Evig solskinn i et plettfritt sinn vil alltid være en dypt romantisk film for meg. En smittsom kjærlighetsfilm som bygger et abstrakt “tredje” element rundt paret; uvirkeligheten slik den er og alltid vil være i deres eget univers; ekte for de som ønsker å elske hverandre. Vår post-ironiske tidsalder har frembragt noen få kjærlighetshistorier som er inderlige uten å bli svulstige, ærlige uten å bli flaue – og denne filmen er den fremste av disse; et innlegg om vår tids bilde på kjærlighet. En drøm som ikke slettes av minnemaskiner, men som kanskje heller ikke virkelig er virkelig. Men evig. KM

16Skjult

skjult
Frankrike, Østerrike, 2005

Michael Haneke hadde revet opp sitt publikum med sjokkfilmer som Benny’s Video, Funny Games og Pianolærerinnen, og var på mange måter like kjent for å levere problematisk ubehag som stor kunst. Med Skjult laget han sin kanskje mest tilgjengelige film, om en borgelig fransk familie som får tilsendt videokassetter med opptak av deres eget hjem. Bildene er helt nøytrale og observerer kun huset fra utsiden, men familien opplever likevel dette som en betydelig trussel. Da politiet ikke makter å hjelpe dem, forsøker Georges (fremragende spilt av Daniel Auteuil) å finne løsningen på mysteriet ved å begynne å grave i sin egen fortid. Har han fornærmet eller såret noen? Har han noen fiender? Bærer han skyld?

Filmen artikulerer med enorm presisjon og kompromissløs tålmodighet hvordan vi mennesker lar oss ødelegge av irrasjonell frykt, og på samme måte som M. Night Shyamalans riktignok diametralt ulike (dog sterkt undervurderte) The Village, kan den også leses som et bilde på den paranoide verdenssituasjonen som oppstod etter 11. september. Kjernefamilien ender med å ødelegge seg selv – om ikke like bokstavelig som i Hanekes debutfilm, Det syvende kontinentet. Regissørens interesse for menneskelige relasjoner satt opp mot ytre, destruktive krefter er en gjennomgående tråd gjennom hele hans hinsides imponerende filmografi, og Det hvite båndet ble på mange måter hans definitive hovedverk. Likevel er Skjult hans mest spennende film, da den blir et sjeldent sublimt møte mellom suggererende underholdning og intellektuell gourmetmat. Definitivt en av de beste filmene jeg noengang har sett – ikke minst grunnet dens uendelige gjensynsverdi. LOK

15WALL-E

wall-e
USA, 2008

Filmer som beskriver en verden i ruiner etter menneskets miljøødeleggende herjinger og kamp mot maskinen er intet nytt. Men varm og koselig familiehygge er som oftest ikke det man forbinder med mørk, postapokalyptisk tematikk. WALL-E greier utrolig nok kunsten å være en dyster fremtidsvisjon og samtidig en hyggelig barnefilm. Jordkloden har blitt til en skraphaug hvor gress, blomster og trær kun er vage minner. Men så lenge det er kjærlighet er det håp. Den lille vedlikeholdsroboten WALL*E med de store, uttrykksfulle øynene er en av tiårets klart mest sympatiske filmhelter. Det er umulig å ikke føle med ham mens han surrer rundt og samler på fine ting, og ikke minst i hans omtanke og kjærlighet for den neste roboten som dukker opp, Eve.

Mangelen på anmassende, støyende action eller sviskete sangnummer er høyst befriende, og at ungene likevel blir fengslet er nok til at man kan få befestet troen på den oppvoksende generasjon. Lyd og musikk er brukt så kløktig at det er grunn nok i seg selv til å prise denne filmen opp i skyene. Mitt hjerte banker i alle fall for den lille blikkboksen med hans surr, skvik og tynne, lille sangstemme. KPF

Det går lenge mellom de helt vellykkede filmene fra Ridley Scott, men til gjengjeld overgår han nesten alle andre når han først treffer målskiva, og viser en imponerende beherskelse i et bredt spekter av sjangre. I kategorien historiske epos er det vel ingen filmer som kan måle seg med Gladiatoren. Scotts maleriske estetikk får utfolde seg uten begrensning, hvilket resulterer i noen pustberøvende vakre tablåer og suggererende mektige kampscener. Snøfnugg, jord og roseblader virvler i luften – en som er minimalist kan sikkert få utslett av det hele. Akkompagnert av Hans Zimmer og Lisa Gerrards allerede ikoniske musikk, driver historien om krigeren Maximus fremover i et vanvittig tempo, uten å noensinne glemme karakterene på halvveien.

Overraskende nok finnes det faktisk snev av mystikk og kompleksitet mellom sverdslagene her, og Russel Crowe gir sin steintøffe, men sårbare helt et bankende hjerte. Joaquin Phoenix står likevel for filmens mest minneverdige rolle, med sin hjemsøkende gestaltning av den plagede Keiser Commodus. Når Maximus bæres ut som en fallen kriger fra Colosseum og gjenforenes med familien i dødsriket er det nesten umulig å holde tårene tilbake – man skal lete grundig og lenge for å finne en mektigere avslutning en dette her. Gladiatoren er et triumferende møte mellom klassisk melodrama og grotesk action, med enorm gjensynsverdi. «Are you not entertained?!» Mildt sagt. LOK

Etter noen år i dvale, lanserte Coen-brødrene den definitive oppreisningen med No Country for Old Men, basert på en bok av Cormac McCarthy. En mann snubler over en mislykket narkohandel i den amerikanske ødemarken, og finner en koffert med to millioner dollar. Han stikker av gårde med pengene, uvitende om at den psykopatiske drapsmannen Anton Chigurh følger ham i en nådeløs jakt etter samme utbytte.

Bak tiårets kanskje mest ikoniske filmskurk, står Javier Bardem. Som Anton Chigurh personifiserer han ondskapen, eller kanskje Døden, med en karisma som kanaliseres i umenneskelig terror og skrekk. Han står i forgrunnen, der fotograf Roger Deakins fremhever bakgrunnens tomme ørkensletter til noe langt mer enn kulisser. No Country for Old Men oppleves som en kunstfilm i utnyttelse av bilde og lyd. Her er vanligvis umerkbare detaljer gjort til vitale elementer for filmens fortelling. Naturlige lyder brukes fremfor musikk for å underbygge mystikk og spenning. For mer enn noe annet, byr No Country for Old Men på sitrende spenning innenfor et avansert filmspråk. Du kan gjerne se filmen som en mørk fabel, en moderne western med eksistensialistisk tilsnitt, svart komedie, eller hjertebankende spenningsfilm. Coen-brødrene krysser sjangere, leker med konvensjoner og forventninger. Men der det er vanskelig å kategorisere filmen, er det mindre vanskelig å anbefale den som en moderne klassiker, og en film med egenart uten sidestykke. TJ

12Det hvite båndet

det-hvite-bandet
Frankrike, Italia, Østerrike, Tyskland, 2009

Et åpent vindu en vinternatt, en metalltråd stramt strukket mellom to trær, et råttent gulv… Et nyfødt barn uten muligheten til å trekke dyna varmende om seg, en forfengelig mann plassert høyt til hest blindt galopperende mot trærne, en fattig kone avhengig av inntekten fra den altfor tunge maskinen plassert på gulvet. Terroren finnes i alt og alle i Det hvite båndet. Michael Hanekes Gullpalme-vinner er en kriminalhistorie uten forløsning, en moralsk fortelling uten lærepenge, sentrert rundt grusomme voldshandlinger. Allikevel er det ikke i det bestialske og grusomme filmen er på sitt mest emosjonelle. Overraskende nok; regissørens filmografi i mente, er det isteden historiens mer vakre og sarte øyeblikk. Pastorens sønn som gir fra seg den lille spurven for å trøste sin pappa er et eksempel – en scene så var og nydelig at den alene gir filmens dysterhet et tydelig og ikke minst nødvendig islett av håp. Atter andre scener bringer frem smilet, kanskje spesielt lærerens første fåfengte forsøk på å vekke oppmerksomheten til Eva.

Det er balansegangen mellom disse varme enkeltscenene og filmens øvrige direkte kyniske og kalde dominans jeg vil påstå gjør Det hvite båndet til Hanekes beste film sålangt i en ellers imponerende stødig karriere. Interessant nok skjer det også i et atskillig mer visualisert og estetisert univers enn vi tidligere har sett fra hans hånd, godt hjulpet av Christian Bergers nyanserte og suverene svart/hvitt-foto og Christoph Kanters detaljrike og karakterbyggende produksjonsdesign. Ingen film fra 2009 var styggere eller vakrere enn Det hvite båndet, men ingen film gjorde da heller sterkere inntrykk. Barneansiktene har etset seg inn på netthinnen, ubehaget i filmens budskap sitter fortsatt i ryggraden, men følelsen av at Haneke har laget en film for historiebøkene blir bare tydeligere og tydeligere. ESS

00-tallets mest rørende filmscene finnes meget mulig innbakt i Dykkerklokken og sommerfuglen. Akkompagnert til Tom Waits‘ medrivende melankolske All the World Is Green åpner Julian Schnabel endelig opp for følelsene han til da har stengt ute for oss. Det er én blant mange sekvenser der filmatiseringen av den merkverdige historien om Jean-Dominique Bauby er intet mindre enn filmkunst.

Mange oppfatter Dykkerklokken og sommerfuglen som klaustrofobisk og ubehagelig, og da spesielt i filmens første akt der store deler av handlingen sees utelukkende med Jean-Do sitt tåkete og begrensede blikk. Men deri ligger også virkelig filmens kanskje mest imponerende enkeltelement; hvordan Schnabel makter å ta oss fullstendig inn i hodet på sin protagonist. Som publikummer er du rett og slett tvunget til å se verden med hans øyne, og det på en måte vi vel ikke har opplevd siden Stanley Kubrick ga oss A Clockwork Orange. Resultatet er absolutt en tidvis direkte ubehagelig opplevelse, men samtidig rommer filmen så veldig mye mer. De emosjonelle kvalitetene er store, mesterlig fanget inn av Janusz Kaminskis blendende ekspresjonistiske fotoarbeide. Det bidrar selvsagt også ytterligere at noen av Frankrikes vakreste skuespillerinner deler birollene mellom seg, og da spesielt Marie-Josée Croze i enda en uforglemmelig rolle. Hun er unektelig en av 00-tallets største skuespillerinner! Ja, faktisk er det lett å glemme hvem som egentlig begår den største skuespillerprestasjonen i filmen – så frapperende er birollene. Men Mathieu Amalric fortjener all den honnør han kan få for sin fysiske inkarnasjon av Jean-Do. At han etter denne filmen ble blant Europas mest etterspurte skuespillere er ikke overraskende. Til syvende og sist er det allikevel regissør Schnabel som med denne filmen virkelig markerer seg som en av våre største filmkunstnere. Antydningene vi så i Before Night Falls blir her både bekreftet og videreutviklet, – det neste tiåret vil forhåpentligvis gi oss nye merkverdige filmverk fra hans hånd. ESS

» Les også: 00-tallets beste filmer #100-76

» Les også: 00-tallets beste filmer #75-51

» Les også: 00-tallets beste filmer #50-41

» Les også: 00-tallets beste filmer #40-31

» Les også: 00-tallets beste filmer #30-21

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 12 kommentarer

  1. Vegard sier:

    Fint å se Caché på listen :–)

    Syns alle filmene dere har nevnt her er gode, med unntak av Kill Bill.

  2. Markus sier:

    Flott liste, gleder meg til å lese top 10! Har virkelig gått glipp av noen skikkelig godbiter de siste årene, og er skikkelig flott å få noen gode filmtips!

  3. Thomas Frydenlund sier:

    Caché, Adaptation, Das weisse band og No Country for Old Men er vel de som stikker seg ut som mine favoritter herfra.

    Gladiator og Brokeback Mountain befinner seg på den andre enden av skalaen hos meg.

  4. Kjetil sier:

    Jeg synes det er nydelig at dere har med Kill Bill på topp 20, jeg :)

  5. For å påpeke noe innlysende, tatt i betraktning at dette er en nedtelling: Dette blir jo bare bedre og bedre!

  6. Olle sier:

    anbefaler dere å lese Annie Proulx, hun som først skrev novellen Brokeback Mountain. er perfekt novelle

  7. Støtter den anbefalingen, og spesielt om manusadaptasjonen leses etterpå!

  8. Nils Karisten sier:

    Jeg kan virkelig ikke fordra dykkerklokken og sommerfuglen. For meg er det en generelt grusomt treg og kjedsom film. Ja da, ja da, den er flott filmet og godt spilt men filmen klarer ikke på noe punkt å fange oppmerksomheten min. Synes ikke den filmen har noe å gjøre på 11 plass!

  9. Vi er flere som mener det samme, Nils Karisten…

  10. Trond Ødegården sier:

    Nå har jeg — selvsagt — ikke sett hvilke filmer som utgjør topp-10 på denne listen ennå, men jeg er en av dem som fullt og helt støtter plasseringen av «Le Scaphandre et le papillon». For en film!

    Ellers er det en meget imponerende liste så langt. Gleder meg til de siste ti.

  11. Tonje Skar Reiersen sier:

    Gladiator?! Come on, a. Drittfilm.

  12. Herlig å høre om alle disse gode filmene. Men hvorfor denne nedrakkingen på Marc Forster? Har dere sett STAY? Et lite psykologisk mesterverk som de dummeste anmelderne ikke skjønte. Geir Kamsvåg ga den 1, mener jeg å huske.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>