00-tallets beste filmer: 20-11

Høsten 2009 bestemte vi oss for at Montages-staben skulle lage en liste over de hundre beste filmene fra 00-tallet. Men ikke bare en hvilken som helst kåring; vi gikk grundig til verks for å lage den definitive liste. Staben nominerte frem hundrevis av titler (med urpremiere fom 2000 tom. 2009) som deretter ble stemt frem av hver enkelt av oss – med femti rangerte favoritter hver. Ut fra denne avstemningen fikk filmene sin plassering, før redaksjonen fikk hente inn enkelte veto-filmer fra nominasjonslisten – så ikke sluttresultatet skulle lide av at viktige titler som ikke alle hadde sett kunne falle utenfor. Dette utgjorde til slutt en Topp 100-liste som vi er stolte av, og som vi håper vil fungere som en bred og forseggjort oversikt over hva som virkelig var 00-tallets beste filmer. Og så må en debatt med våre lesere (og tidens tann) vise om listen holder. (NB: Enkelte filmer med premiere sent i 2009 har vi ennå ikke har sett, så tidlig på våren vil vi eventuelt publisere et vedlegg til listen.)

Forrige uke presenterte vi plasseringene 30-21, her følger 20-11. Neste uke presenterer vi de de ti øverste filmene på listen, og del 2 av podkasten der vi diskuterer våre valg. God fornøyelse!

20

Kill Bill

Mer info

Regi: Quentin Tarantino

Det tok Quentin Tarantino seks lange år fra Jackie Brown til Kill Bill. For fansen seks forventningsfulle år, og filmikonet Tarantino var nå simpelthen nødt til å levere et banebrytende stort verk på nivå med Reservoir Dogs og Pulp Fiction. Det var der forventningene lå, og kanskje derfor perfeksjonisten Tarantino til slutt måtte fordele det ambisiøse prosjektet over to filmer. Resten av historien er nå kjent: Summen av Kill Bill er intet mindre enn et fire timer langt crescendo over Tarantinos genialitet som filmskaper.

I første del skaper Quentin Tarantino sitt helt eget univers; stilistisk vold fosser over lerretet i smakfulle innstillinger og filmatisk kreativitet over utilslørte referanser til en obskur b-filmverden. Men alt føres inn med Tarantinos særegne skrift, og ingen kan bestride dens originalitet. Der første del er en visuell oppvisning i en actionbasert hevnhistorie – med en fremragende Uma Thurman – trekkes tempo ned i andre del. Her demonstrerer isteden Tarantino sitt gudbenådede talent som manusforfatter, med en sylskarp dialog som fremste varemerke. Glem heller ikke at Kill Bill er en audiovisuell opplevelse langt forbi det vanlige: det visuelle i tablåene og fargebruken, gir sammen med lydbildet følelsen av å bivåne et kunstverk som er perfeksjonert over alle utenkelige detaljer. Derfor kan også Kill Bill nytes nærmest i det uendelige, enten det er som én eller to filmer. | TJ

19

Adaptation.

Omtale | Mer info

Regi: Spike Jonze

«Den første setningen i Adaptation. treffer meg i nervene hver gang,» skrev jeg innledningsvis i min Coup de Coeur om denne filmen. Jeg merker at jeg må forkorte litt på det: Hele filmen treffer meg i nervene hver gang. Små øyeblikk: John Laroche (Chris Cooper) sin sørgmodige tilfredsstillelse av at Susan Orlean (Meryl Streep) vil skrive en artikkel om ham, eller store sekvenser: Manusforfatter Charlie Kaufman (Nicolas Cage) får ideen til hvordan han skal åpne filmen: «We open on Charlie Kaufman. Fat, old, bald, repulsive, sitting in a Hollywood restaurant, across from Valerie Thomas, a lovely, statuesque film executive. Kaufman, trying to get a writing assignment, wanting to impress her, sweats profusely. Fat, bald Kaufman paces furiously in his bedroom. He speaks into his hand held tape recorder, and he says: “Charlie Kaufman. Fat, bald, repulsive, old, sits at a Hollywood restaurant with Valerie Thomas”.» Meta!

Men altså: Hver bidige gang blir jeg enda et hakk mer fascinert av og rørt av denne historien, den nekter å forlate meg og krever å bli utvidet. Manusforfatteren som forsøker å skrive en film (mens vi ser filmen som han forsøker å skrive), klare å snakke til det innerste i oss: Har jeg en original tanke i mitt hode? Charlie Kaufman spør seg selv, og besvarer spørsmålet med en hel film. I dette tilfellet har det blitt stor kunst av det; bedre enn noen annen film om kreativitetens strevsomme irrganger fanger han dette på en dypt allmenngyldig måte. Men heldigvis handler ikke filmskaperne Jonze og (den virkelige) Kaufman sin film bare om meta-nivåene. Selve adaptasjonen av Orleans bok «The Orchid Thief» byr på et engasjerende relasjonsdrama mellom orkidétyven John og forfatteren Susan, som forenes med metafiksjonen i en uhyggelig velartikulert parallell mellom menneskets søken vekk fra ensomhet og kunstnerens jakt på originalitet. Ble myten om enkeltindividet avlivet og bekreftet i én og samme film med Adaptation.? La oss se den igjen! | KM