Høsten 2009 bestemte vi oss for at Montages-staben skulle lage en liste over de hundre beste filmene fra 00-tallet. Men ikke bare en hvilken som helst kåring; vi gikk grundig til verks for å lage den definitive liste. Staben nominerte frem hundrevis av titler (med urpremiere fom 2000 tom. 2009) som deretter ble stemt frem av hver enkelt av oss – med femti rangerte favoritter hver. Ut fra denne avstemningen fikk filmene sin plassering, før redaksjonen fikk hente inn enkelte veto-filmer fra nominasjonslisten – så ikke sluttresultatet skulle lide av at viktige titler som ikke alle hadde sett kunne falle utenfor. Dette utgjorde til slutt en Topp 100-liste som vi er stolte av, og som vi håper vil fungere som en bred og forseggjort oversikt over hva som virkelig var 00-tallets beste filmer. Og så må en debatt med våre lesere (og tidens tann) vise om listen holder. (NB: Enkelte filmer med premiere sent i 2009 har vi ennå ikke har sett, så tidlig på våren vil vi eventuelt publisere et vedlegg til listen.)
Forrige uke presenterte vi plasseringene 40-31, her følger 30-21. I ukene fremover følger de resterende plassene på listen, og 15. februar publiserer vi de ti øverste filmene. God fornøyelse!
Darren Aronofsky ble et av tiårets største filmnavn ene og alene gjennom dette hypervisuelle, utmattende, epilepsianfall-fremkallende narkotikadramaet. Subsjangeren var loslitt, men gjennomføringen gjorde at alle som så den forlot kinosalene i sjokk og snakket engasjert om den i månedsvis etterpå. Filmens mest innflytelsesrike aspekt er utvilsomt formen; uendelig mange filmer forsøkte å kopiere intensiteten i etterkant, men ingen lyktes på samme måte som Aronofsky.
Ved siden av det stilistiske, fikk også skuespillet mye oppmerksomhet – og ikke uten grunn. Både Jennifer Connely og Jared Leto gjør to av sine mest overbevisende roller, og har ikke minst en upåklagelig kjemi seg i mellom som de unge fortapte, kjærlighetstørstende med drømmer som strekker seg langt utover dem selv. Likevel er det Ellen Burstyn som gjør at man mister pusten, i sin mest hudløse og tvers igjennom hjerteskjærende prestasjon som en aldrende dame med ønske om å gå ned i vekt for å delta i et quizshow på tv. Karakteren skapes i møtet mellom Burstyns nyanserte, nesten sjokkerende intense spill og Aronofskys kreative, suggererende regigrep. En moderne klassiker som er like utfordrende og vond som den er tilgjengelig og populær. «We’ve got a winner!» | LOK
Filmen som øyeblikkelig ble den mest kontroversielle på mange år med dens febrile stemning, ubehagelige kjønnsdiskusjon og eksplisitte sex- og voldsscener (inkludert en uutholdelig ubehagelig kjønnslemlestelse), skapte furore og het debatt i Cannes. Noen besvimte av det grafiske innholdet, mens feministene beskyldte regissøren for kvinnehat. En synlig utslitt Lars von Trier entret talerstolen og erklærte seg selv «the best director in the world», for så å fortelle om perioden med psykisk sykdom som resulterte i Antichrist. I all sin ironiske pretensjon gjenerobret vel faktisk von Trier den europeiske filmtronen denne dagen; få om noen filmer fra dette tiåret var like usvelgelige, problematiske, forstyrrende vakre eller hjemsøkende som Antichrist.
Filmen er en logisk nedbrytning og derfor også en slags forlengelse av von Triers kunstneriske prosjekt. På mange måter er det hans hovedverk; han har tråkket i galskapens revesaks og klarer ikke rive seg vekk uten å flerre opp kjøtt som munner ut i et verkende sår av en helvetesfilm. Han har ikke kontroll, men klamrer seg likevel til arketyper og myter fra et sted og en tid vi strengt tatt burde våge å vende blikket mot litt oftere. I mangel på noe nytt grep von Trier denne gangen etter urbildene, og skapte med dét et av vår tids mest problematiske og viktige kunstverk. | LOK
I en nær fremtid har menneskeheten mistet evnen til å føde barn, og vi tvinges til å stirre vår egen utryddelse i hvitøyet. Med Children of Men har Alfonso Cuarón gitt oss en fantastisk stemningsfull, spennende og tidvis alvorlig tankevekker av en film, hvis sterkeste egenskap er den unike klamme tilstedeværelsen og sugende innlevelsen den påtvinger oss tilskuere.
Produksjonsteknisk er dette også en bragd av dimensjoner, med selv de som ikke lar seg imponere av lange kameratagninger og «umulige» scener kan unngå å føle dette merkelig poetiske, postapokalyptiske marerittet på kroppen. Om ikke dette er tiårets beste science fiction-film, scorer den i hvert fall skyhøyt på originalitet, cinematografi og subtile digitaleffekter. | MS
Guillermo del Toro hadde lenge vaket oppunder eliten da han i mai 2006 presenterte Pans labyrint i Cannes. At han hadde grep om fantasisjangeren visste vi fra filmer som Hellboy og Blade 2, men allikevel var det mange som reagerte med overraskelse da historien om Ofelia begynte å bre om seg på kinoer og festivaler verden over. Her hjemme fikk vi den først seks måneder senere, og da var allerede hypen så massiv at ihvertfall undertegnede forventet å bli durabelig skuffet.
Men det ble jeg selvsagt ikke. Pans labyrint viste seg å være akkurat så fantastisk som anmelderne hadde sagt, selv om det ikke var fantasiuniverset, den visuelle kreativiteten eller karaktertegningene som gjorde at filmen ble noe helt spesielt. Nei, snarere var det historien og følelsene den rommet. Ved å sette handlingen til de første dagene av Francos brutale diktatur, lykkes del Toro i å heve det hele til noe mer enn bare et eventyr. Riktignok hadde regissøren gjort lignende ting før – mest av alt i Djevelens ryggrad, men aldri så finstemt, aldri så rørende. Resultatet ble en film som dels viste en regissør med kreative evner av de sjeldne, men samtidig med en teft for historiefortelling som i Pans labyrint førte til en av 00-tallets fineste kinoopplevelser. | ESS
Alle husker vi Batman fra de tidligere filmene, og vi så med grøss hvordan utviklingen gikk fra en Prince-befengt, Burtonesque filmlek til den fargesprakende balletten med George Clooney og Chris O’Donnell. Vår kappekledde helt gikk fra å dumme seg loddrett ut fra film til film, og det så lenge ut til at æraen var over for Batmans muntre dans med Gothams stygge skurker. Helt til Christopher Nolans Batman Begins så dagens lys.
Fra å være barnevennlig underholdning ble Batman igjen trukket ned mot mørket der han hører hjemme, og han ble mer menneskelig enn noen gang (og det samme ble skurkene, heldigvis). Heltens dobbeltrolle og lefling som vigilante ble satt i hovedfokus, og med en fryktelig og skakkjørt by som bakteppe klarte Batman Begins å si noe dypere om vårt samfunn og menneskelig oppførsel. Barnligheten og naiviteten til de tidligere Batman-filmene og andre superheltfilmer ble brått kastet i bakken og banket opp av en teknologisk overlegen rik mann med en tendens mot psykiske problemer. | SA
Roy Andersson hadde ikke laget en spillefilm siden floppen Giliap da han gikk i gang med produksjonen av Sanger fra andre etasje. Men det var med Giliap at Andersson begynte å eksperimentere med et nytt formspråk. I kjølvannet av denne arbeidet han mye med reklamefilm, kortfilm og skolefilm, og utviklet noe han kaller «det komplekse bildet» – et pågående kunstprosjekt som kulminerte med bokutgivelsen Vår tids redsel for alvor. Så skulle ideene endelig settes til live i en større produksjon, og resultatet ble Sanger fra andre etasje – et overveldende mesterverk som omsider satte Andersson på verdenskartet.
Filmen er fortalt i tablåer med statisk kamera, uten klipping innad i scenene, og portretterer en apokalyptisk verdenstilstand, der patriarkatsamfunnet har mistet sin funksjon og de styrende mennene ikke kan forsvare sin videre eksistens. I sentrum av den fragmenterte fortellingen står en enormt tjukk, middelaldrende mann ved navn Kalle (skuespilleren ble forøvrig plukket opp på IKEA) som begir seg ut på en nærmest absurd reise etter mening. Når han til slutt står der med en haug sorte trekors og forsøker å selge seg til frelse er man som tilskuer så følelsesmessig forvirret at man befinner seg i et merkelig limbo mellom latter og gråt. Roy Anderssons triumferende film er full av bunnløs sorg, men er samtidig hysterisk morsom – både gjennom verbal og visuell komikk av det beksvarte slaget. Andersson fulgte opp med den tematiske beslektede Du levande, som om mulig er enda morsommere, men hakket mindre gripende enn årgangsvinen fra 2000. | LOK
The Hours er en oppvisning av skuespill i absolutt toppklasse, med til fingerspissene gjennomførte rolletolkninger fra Nicole Kidman, Julianne Moore og Meryl Streep. Dernest er det en film der alle detaljer er sjeldent proft iscenesatt – kostymer, sminke og scenografi skaper et visuelt uttrykk som bidrar til å understreke de tre historienes individuelle særtrekk. Samtidig kryr det av detaljer, replikker og hendelser som til tonene av Philip Glass på sitt aller, aller beste, flyter sammen til en mesterlig helhet.
Det er allikevel stemningen som hever The Hours opp og gjør den til det den er. Det er tre scener, én fra hver av filmens historier, som perfekt illustrerer denne sinnstemningen som også til slutt skulle ta livet av romanens opphavskvinne – den altoverskyggende melankolien Den døde fuglen som Woolf snakker med, Browns mislykkede bursdagskake og Vaughns sekvens i blomsterbutikken. Det skal vanskelig gjøres å illustrere og tematisere noe så diffust som melankoli på lerrettet, men Stephen Daldry filmer det ufilmbare slik få har gjort før han. Det resulterer i et mesterstykke av de sjeldne, og en historie jeg aldri får ut av hodet. | ESS
Vi var vel mildt sagt dårlig forberedt på hva Ang Lee skulle servere oss med Snikende tiger, skjult drage, annet enn at vi hadde skjønt det kom til å svimle for våre cinefile øyne. For sjelden har det vel vært laget en mer billedskjønn og poetisk film? Det blir bare banaliserende å nevne enkeltelementer som kostymer eller produksjonsdesign, for det var helheten som tok pusten fra meg den kvelden på Lillehammer kino tilbake i 2000.
Kritiker- og publikumsuksessen vekket interessen for Kina både som filmland og historisk nasjon, og gjorde det spesielt i USA atskillig lettere å distribuere asiatisk film generelt. En mengde mer eller mindre vellykkede filmatiseringer av kinesiske legender fulgte i årene som kom, men ingen greide å kombinere det storslåtte med like mye følelser som mesterregissør Lee. For selv om bildene, musikken og stemningen alene var verdt billetten de fire gangene jeg så filmen på kino, var det historien jeg kom tilbake til. Ja, sluttscenen gir meg fortsatt grøsninger bare jeg tenker på den. | ESS
Leonard (Guy Pearce) har mistet evnen til å la nye minner feste seg, og våkner hver dag med sine egne notater, fotografier og kroppstatoveringer som eneste ledetråder i jakten på sin kones morder. Regissør Christopher Nolan fører oss med mesterlig vis gjennom den gradvis utfoldende historien, og sørger for å påføre oss samme nysgjerrighet, forvirring, paranoia og forståelsesbehov som hovedpersonen selv mens det står på.
Stemningen er særegen, og historien fortelles både forlengs og baklengs samtidig. Sjangermessig kan man kanskje kalle dette noe sånt som Cerebral Noir. Den første impulsen man har etter å ha sett den for første gang, er gjerne å ville begynne forfra igjen, vel vitende om at man vil kunne oppdage nye nyanser i lys av kommende scener. Memento er en forvirrende labyrint, som makter å være både brysom, intelligent og engasjerende film som med fordel kan nytes i flere runder. | MS
Jürgen Vogel spiller Theo som etter en grov voldtekt dømmes til ni års fengsel. Den frie vilje skildrer Theos møte og tilpasning til omverdenen etter å ha sonet sin dom. Desillusjonert og usikker på om han vil klare å holde driftene og sinnet under kontroll, personfiserer han spørsmålet om menneskets frie vilje. Regissør Matthias Glasner stiller spørsmålene: Hva er fri vilje? Har mennesket en ubetinget fri vilje, eller er vi bundet av vår arv og erfaringer?
Glasner serverer et dyptstikkende indre portrett av en voldtektsmann, og tvinger oss også til å sympatisere med ham i det som er en dypt menneskelig skildring. Her står også Jürgen Vogel frem i en av tiårets sterkeste rolletolkninger; der det psykologiske universet skapt av skuespilleren, i stor grad oppleves enda sterkere enn de grafisk umiddelbare scenene. Den frie vilje fortsetter å hjemsøke meg flere år etterpå – både fordi den stimulerer til refleksjon, og fordi den i sin kraft fremstår som et modig filmverk som i seg selv har etterlatt et uutslettelig inntrykk. | TJ
» Les også: 00-tallets beste filmer #100-76
» Les også: 00-tallets beste filmer #75-51