up-in-the-air-den-perfekte-film

Omtale

Up in the Air – den perfekte film?

Up in the Air

Ryan Bingham trives best i luften. Han lever fra flyplass til flyplass. Her består livet av følelsesløse rutiner og logiske valg. Fra Detroit til Chicago. Fra Los Angeles til New York. Bingham er konsulenten som hentes inn av feige sjefer for å gi overflødige ansatte sparken. Og han spilles av George Clooney.

Det er fristende å beskrive Ryan Bingham-karakteren som skreddersydd for George Clooneys karismatiske vesen. Rollens krav til overfladisk sjarm og pent ansikt i dyr dress, har gitt oss en tydelig komfortabel Clooney. Men den forhenværende såpestjernen (vi har fortsatt ikke glemt Akutten), skrur aldri på autopiloten. Et våkent publikum vil spotte en subtil og smart tolkning bak den glatte overflaten.

Men er det noe som sterkest kjennetegner Up in the Air, er det en filmatisk eleganse og smartness som må tilskrives en regissør som åpenbart vet hvor han vil med alle produksjonens detaljer – og den mannen heter Jason Reitman. En filmskaper som nå strengt tatt bør få slippe å bli omtalt som Ghostbusters-skaper Ivan Reitmans sønn (nå har vi likevel gjort det igjen). To år etter den oppsiktsvekkende Oscar-nominasjonen for komediesuksessen om tenåringsgraviditet, Juno, venter etter alt å dømme mer heder når årets nominasjoner straks offentliggjøres. Men uavhengig av dét, fyker den talentfulle Reitman nå uansett opp i eliteklassen av unge, amerikanske filmskapere.

UP IN THE AIR
George Clooney og Vera Farmiga finner tonen i "Up in the Air".

Men denne voksende statusen til tross; lite oppmerksomhet er viet Reitman som en filmskapende auteur. Ikke før nå? Up in the Air er hans tredje kritikerroste og prisvinnende film, og vi kan dermed begynne å skue konturene av en karriere med en rød tråd hengende ved seg. Mens den bitende satiren om tobakksindustrien, Thank You for Smoking,  ikke fikk noen allmenn gjennomslagskraft (i den skalaen den hadde fortjent), og Juno fikk mer oppmerksomhet for veldig mye annet enn regissøren, kan og bør Up in the Air regnes som filmen der Reitman virkelig sementeres som en betydelig filmskaper – med en personlig og særegen røst. Veien fra Thank You for Smoking til Juno og nå Up in the Air gir en følelse av en filmskaper som har funnet sin identitet, og nå rendyrker den. Både i temaene han berører, og ikke minst måten han gjør det på. Samtidig er det en utvikling. Up in the Air tar oss forbi satiren i Thank You for Smoking, og den utpreget quirky humoren i Juno.

Så kan man naturligvis innvende at denne røsten kanskje ikke er filmverdens mest barrierebrytende. Reitman er lite opptatt av å flytte grenser, provosere eller utforske filmens handlingsrom som kunstuttrykk i nevneverdig grad. Derimot er han åpenbart genuint opptatt av å lage så gode filmer som overhodet mulig av de historiene han brenner for. Sjeldent opplever man følelsen av å se en film der absolutt alle detaljer faller så perfekt på plass: manuset han jobbet med i sju år, bruken av skuespillere (som rollene er skrevet for), fotoarbeid og klipp. Reitman er stødig på spaken når han tidlig finner rett kurs – og det finnes ingen turbulens på denne reisen.

Men deri ligger jo også argumentet om Up in the Air som en mindre varig filmopplevelse; den vedvarende følelsen av velbehag resulterer i noe som er trygt der og da. Og etterpå litt tomt? Kun sporadisk tilføres filmen en ubehagelig kaldhet, som kanskje burde vært mer fremtredende tematikken tatt i betraktning. Reitman eksperimenterer ved å bruke personer som nylig har mistet jobben i virkeligheten, og lar dem få sparken på nytt foran kamera. Dette er grep som gir Up in the Air en ekstra dimensjon, og kanskje kunne Reitman brukt dette enda mer.

UP IN THE AIR

Men da ville det også blitt en helt annen film. Og hvorfor skulle vi ønske oss det? Up in the Air er tross alt en usannsynlig velkomponert og imponerende underholdningsfilm (men også til ettertanke). Reitman kan humor. Her mikses skarpe karakterer med snappy dialog og tidsåndstreffende observasjoner. Det er det moderne mennesket i den moderne tragedien. En skjelvende amerikansk økonomi og vår eksistensielle usikkerhet. Hvilke verdier kan man leve etter i en slik verden – og hvordan binde seg til andre mennesker? Reitman bringer uredd frem livets store spørsmål i all sin tydelighet. Men det behandles så smart, så smidig og så usentimentalt at det blir mer enn spiselig. Up in the Air er en liten film om store ting – og en smart film for massene. Med George Clooney som selve trumfkortet.

Derfor er den også ekspertenes fremste favoritt til å sanke hovedprisen under den nært forestående Oscar-utdelingen. Så gjenstår det å se om filmen har nok tyngde til å bevare sin status i årene som kommer.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 9 kommentarer

  1. Robin Johansson sier:

    Jason Reitman er for meg en dårlig utgave av Alexander Payne. Forøvrig er det jo helt sinnsykt om George Clooney (som igjen spiller seg selv) vinner nok en Oscar.

    Forøvrig er det The Hurt Locker som er storfavoritt til å vinne hovedprisen og ikke Up In The Air. Reitman vinner Best Adapted Screenplay kategorien.

  2. Robin Johansson sier:

    “Forøvrig” er jeg elendig til å skrive.

  3. Du har vel kanskje rett, men jeg tror The Hurt Locker i år vil bli offer for det nye stemmesystemet, og at det er en lite “Oscar-vennlig” film som heller ikke kan måle seg i størrelse og kommersiell suksess med Up in the Air, Inglourious Basterds og især Avatar. Jeg tror Up in the Air er filmen som treffer alle i Akademiet. Den er vanskelig å mislike – og vil vinne fordi alle liker den godt. Den er det trygge valget, hvis vi ser bort fra Invictus som bare ikke er bra nok. Up in the Air er filmen de fleste vil ha på topp 3. Avatar, The Hurt Locker og Inglourious Basterds er det derimot mange som vil skyve fra seg. The Hurt Locker er jo denne i sammenheng også å regne som en “smal” film. Kanskje får den beste regi som et plaster på såret, og fordi Akademiet gjerne vil gi prisen til en kvinne for første gang?

  4. Christoffer Ødegården sier:

    Dette er definitivt en av favorittene fra dette året. Blir glad hvis den vinner, men dette har vært et sterkt år og jeg har fullt av filmer som jeg også godt kunne sett sanke inn de store prisene.

  5. Kjetil sier:

    Jeg syntes filmen overhode ikke fortjener den panegyriske kritikken den har fått. Clooney leverer varene, Vera Farmiga og Anna Kendrick overbeviser også, men jeg skjønner likevel ikke hva det er som gjør denne filmen så spennende. Den er ikke engang på min topp 10 liste fra 2009, men god underholdning var det jo.

  6. Martin Larsen sier:

    Enig med sistnevne, denne filmen ga meg ikke særlig mer enn et gjennomsnittlig TV-drama.

  7. Øystein Håland sier:

    Synes filmen var rimelig platt og surfet altfor mye på Clooney sin sjarm. Har sansen for han, men dette her var tynt.

    Er vel årets “quirky” indie-alibi for Oscar-akademiet.

  8. Ole sier:

    Det var en anmelder som sa den minte om en Billy Wilder film og dette er jeg enig i. Den er ikke rimelig platt, mye bedre enn et gjennomsnittlig tv-drama, og jeg er helt enig i at Jason Reitman er en dårlig kopi av Alexander Payne. Syntes derfor var vittig at George Clooney sin karakter bor i Omaha, som er den byen Alexander Payne ofte lar filmene sine bli utspilt i. Det er nok ikke en homage, men jeg liker å tenke at det er et lite “Hei hei” fra Jason til Alexander.

  9. Eric Vogel sier:

    Dette var for meg en over gjennomsnittet god dramakomedie. Tok en stund før den tok tak, men fra omtrent halvveis uti var jeg helt med.

    Anna Kendrick var steinbra (unntak: gråtescenen – hjelpe meg!). Clooney og Vera Farmiga leverte solid spill, særlig mot og med hverandre. Jason Bateman som sjefen til Clooney gjorde mye ut av lite også.

    Når alt det er sagt vil jeg nok glemme denne filmen relativt fort.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>