The Yorkshire Ripper Trilogy: En morder går løs

En surklende solnedgang filtrert igjennom en vegg av duskregn. Trehjulssyklene ligger veltet og forlatt på lekeplassen og barna holdes innendørs. I 1974 herjer en morder rundt om i Yorkshire og dreper ungjenter. En journalist vender tilbake til hjembyen for å forsøke å komme til bunns i mysteriet og trekker seg inn i en honningkrukke full av stikkende bier.

Dette er premisset for En morder går løs, den første delen i Red Riding Trilogy – eller The Yorkshire Ripper Trilogy som den heter på norsk (!). Denne britiske tv-produksjonen har fått mye oppmerksomhet for sin ambisiøse form og stjernespekkede skuespillerliste, men også for sin grimme atmosfære og brutalitet. Historien er løselig knyttet til virkelige hendelser, men karakterene og intrigene baserer seg på David Peaces anerkjente kriminalroman. De tre filmene er skutt på henholdsvis 16mm, 35mm og digitalt, med hver sin regissør bak kamera. James Marsh, som nylig ble Oscar-belønnet for sin glitrende dokumentarfilm Man on Wire, er ansvarlig for trilogiens andre del, mens Anand Tucker (Hilary and Jackie) ror i land avslutningskapittelet.

Denne første delen ble lagt i hendene til Julian Jarrold – mannen bak kjolefilmer som Becoming Jane og Brideshead Revisited. I så måte er det overraskende at det glatte uttrykket fra disse periodedramaene har funnet sin diamentrale motsetning i En morder går løs. For her henger tåka tjukt over de engelske åsene, og de kornete 16mm-bildene grumser omgivelsene til ytterligere. Men på tross et grovkornet uttrykk henfaller aldri filmen over i typisk britisk skittenrealisme. Snarere minner det visuelle påfallende mye om Andrea Arnolds poetiske realisme i Wasp, Red Road og Fish Tank; man snakker nærmest om en ny fasett i spekteret av ymse tendenser innenfor britisk kjøkkenbenkvirkelighet. Noen som husker vepsen fra Wasp eller den hvite hesten i Fish Tank? De kommer nærmest svevende fra en annen dimensjon og lander ned i frityrfiskkjelen for å løfte opp de joggedresskledde white trash-skikkelsene og gi dem en slags ny mening. Når journalisten ankommer en sigøynerleir med flammende bål får jeg den samme opphøyde følelsen – komplettert av en gjennomgående englesymbolikk. Altså krysses det realistiske med det mytologiske for å forsøksvis gi det hele to motstridende, potensielt gjensidig berikende dimensjoner.

Så koker det hele selvfølgelig ned til spørsmålet om denne filmen lykkes. Svaret er tja. Først og fremst sliter filmen med en veldig uengasjerende og for meg irriterende hovedkarakter. Greit nok at han er underbitt og har en underleppe som garantert har vært i slagsmål eller fått seg utallige insektsstikk, men at han lesper og mumler noe helt forferdelig går direkte ut over min innlevelse. Dog er Rebecca Hall og Sean Bean bra, men selv de klarer ikke helt å veie opp for at filmen hele tiden befinner seg på avstand. Jeg ser alt sammen, men opplever aldri et genuint innblikk i gryta av konspirasjoner, mystikk og elendighet. Dog må det sies at jeg kun har sett den britiske dvd-utgaven, og dens manglende teksting var et betydelig irritasjonsmoment, da samtlige snakker en bred dialekt det er hysterisk krevende å forstå hvis man ikke er født og oppvokst i Yorkshire.

Men som angitt er det visuelle både interessant og forførende nok til at filmen kan anbefales; for selv om jeg sliter med å hengi meg til selve historien, fanges jeg i aller høyeste grad av Jarrolds atmosfæriske bildespråk. Dessuten tar filmen seg veldig opp den siste halvtimen, når den tør å være mer ordknapp – mer fysisk. Et par forfølgelsessekvenser og en overraskende grusom torturscene er direkte mesterlig utført, og mot slutten ble jeg oppriktig interessert i å følge dette myteomspunnede mordmysteriet videre.

Å begi seg inn i dette bekmørke kapittelet i Yorkshires historie er mildt sagt tung kost for en krimtørst sofagris, og i motsetning til det meste annet i denne sjangeren krever En morder går løs konsentrasjon og tålmodighet hos tilskueren. Lar man seg henfalle til stemningen kan man overse et pregløst manuskript og kjedelige karakterer, men det er likevel lov å håpe at James Marshs påfølgende del, med fremragende Paddy Considine i hovedrollen, makter å heve dette til noe langt mer.