Skuffende reise Til Huttetuenes land

Artikkelen er skrevet av tidligere bidragsyter Anette Hind Eliassen.

Max (Max Records) er en åtte år gammel gutt, ukontrollerbar i sitt raseri, skremmende i sin grenseløshet. Selvsentrert som bare et barn har lov til å være – og ensom i sitt selvvalgte «ingen forstår meg»-univers. Han har en kjærlig mor (Catherine Keener) og søster (Pepita Emmerichs) som begge strever med sitt, og filmen tegner tydelig fra starten av at det er Max som er problemet, ikke familien. Max føler det motsatt, naturligvis. Og etter en voldsom krangel rømmer han – til der The Wild Things er.

Vel fremme i Huttetuenes land møter Max monstrene inne i mørket blant trærne, der en av dem, Carol (James Gandolfini), er i ferd med å slå istykker hjemmene deres. Oppmerksomheten deres vender seg snart mot inntrengeren, og de truer Max med at de vil spise ham – men Max drar en skrøne om at han har superkrefter og de lar seg snart overbevise om at han heller burde krones til deres konge – på en betingelse:

Carol: Will you keep out all the loneliness?

Max: I have a lonelines-shield that wil keep out all the loneliness. For all of us.

Basert på Maurice Sendaks populære billedbok fra 1963 handler Spike Jonzes Til Huttetuenes land om den traumatiske fasen i et barns liv når det oppdager at foreldrene og omgivelsene ikke er der ene og alene for ens egen behovtilfredsstillelse. De har faktisk et selvstendig liv uavhengig av en selv også – et liv som barnet må innse at det ikke kan kontrollere. I filmen leder dette Max til en serie med raserianfall, typisk et barns (og noen voksnes) logikk: «Hvis jeg bare skriker høyt nok, så hører de nok på meg». Max fremmedgjør seg enda mer fra de som han egentlig ønsker å komme nærme, og vi følger hans indre reise til en slags forståelse av dette.

Jonze og Records på settet.

Dette høres kanskje noe platt ut, men det er da desverre også slik jeg opplever filmen. Max’ indre reise er, slik den er fortalt, er ikke spennende nok til å holde meg fenget i en og en halv time. Det føles i lengden repetitivt med all løpingen og hoppingen i skogen, ulingen mot havet og skildringer av fantastisk landskap. Barneskuespilleren Max Records gjør så godt han kan med det materialet han har fått tildelt, han skriker, brøler, og stirrer sørgmodig ut i horisonten, men det er jo strengt tatt ikke der nyansene til en skuespiller kommer frem. Han oppleves noe distansert fordi han aldri blir stilt overfor noen valg som gjør at vi kommer til kjernen av hans karakter, eller lar oss som publikum føle hans dilemma.

Det australske landskapet som regissør Spike Jonze har valgt for sin film er et sted som rammes inn av frådende bølger. Et landskap av steile bergknapper og nakne, svarte trær som tidligere har vært utsatt for skogbrann, ifølge produksjonsdesigneren K. K. Barrett. Filmens farger holdes i duse brun- og grønntoner, et tydelig signal om at Spike Jonze er tro mot bokas mørke univers (barnepsykologer kunne ikke anbefale denne boken da den kom ut). Jonze gir ingenting gratis til det tradisjonelle barnefilm- segmentet, som vel er mer vant med fargespekteret fra nonstop-pakken.

Carol og Max.

The Wild Things er med sine monstrøse kropper minst fem ganger større enn Max, men har likevel tillitsvekkende ansikter. En av produsentene for filmen, Vincent Landay, forteller i en artikkel om filmens tilblivelse i The New York Times, hvordan tyngden av kostymene gjorde at skuespillerne ikke var i stand til å gå i en rett linje. Noen av skuespillerne fryktet at de skulle velte over. Hvilket betydde at for å lette vekten måtte kostymørene rive av de nesten 23 kilo tunge hodene, og fjerne øynene som i utgangspunktet var tenkt styrt med fjernkontroll. Isteden ble ansiktsuttrykkene lagt på i etterkant, med en dataanimasjon som fungerer utmerket, – annet hadde vel hel strengt tatt ikke vært å vente heller.

Filmen er fotografert med håndholdt kamera, ofte tett på handlingen, med umiskjennelig preg av Jonzes fortid som skateboardfilmskaper (og så filmer vi bamsen undervinkla dere, mens han flyr gjennom lufta, og så detter han i bakken med et brak!). Det finnes også flere mer følete sekvenser med store, monumentale landskapsbilder hvor Max og Carol stirrer tenksomt ut mot horisonten. Dybdepsykologi er ikke Jonzes sterkeste side, da heller hans originalitet på det visuelle og konseptuelle plan. Hans samarbeid med manusforfatteren Charlie Kaufman førte til to av det forrige tiårets mest interessante filmer, mens resultatet av at Dave Eggers og Jonze sine hoder har kokt sammen, har desverre ikke ført til like gnistrende historiefortelling.

Selv om vinklene og klippingen og musikken er aldri så fengende og rølpete sjarmerende, føles det mer som en rekke episodiske tilstandsbeskrivelser, og det er minst en «The Wild Rumpus»-sekvens for mye. Problemet til Spike Jonze er at han, i følge den ovennevnte artikkelen fra The New York Times, ønsket å lage mer en studie av en stemning og noen følelser, enn en klassisk dramatisk oppbygd historie. Samtidig var jo nettopp dette siste et absolutt krav fra studioet Warner Bros. Resultatet har blitt en slags mislykket blanding av både og; de absurde og surrealistiske elementene er ikke mange og interessante nok til at de kan stå for seg selv, og den klassiske fortellingen er for tynn til at den holder til mer enn en novellefilm.

Og man kan spørre seg, hvem er denne filmen egentlig for? Jonze var i sin tid utøvende produsent for Jackass: The Movie, som gjorde det svært bra på kinoene i USA. Finner kanskje filmen sitt publikum i den generasjonen?