skuffende-reise-til-huttetuenes-land

Omtale

Skuffende reise Til Huttetuenes land

Artikkelen er skrevet av tidligere bidragsyter Anette Hind Eliassen.

Max (Max Records) er en åtte år gammel gutt, ukontrollerbar i sitt raseri, skremmende i sin grenseløshet. Selvsentrert som bare et barn har lov til å være – og ensom i sitt selvvalgte «ingen forstår meg»-univers. Han har en kjærlig mor (Catherine Keener) og søster (Pepita Emmerichs) som begge strever med sitt, og filmen tegner tydelig fra starten av at det er Max som er problemet, ikke familien. Max føler det motsatt, naturligvis. Og etter en voldsom krangel rømmer han – til der The Wild Things er.

Vel fremme i Huttetuenes land møter Max monstrene inne i mørket blant trærne, der en av dem, Carol (James Gandolfini), er i ferd med å slå istykker hjemmene deres. Oppmerksomheten deres vender seg snart mot inntrengeren, og de truer Max med at de vil spise ham – men Max drar en skrøne om at han har superkrefter og de lar seg snart overbevise om at han heller burde krones til deres konge – på en betingelse:

Carol: Will you keep out all the loneliness?

Max: I have a lonelines-shield that wil keep out all the loneliness. For all of us.

Basert på Maurice Sendaks populære billedbok fra 1963 handler Spike Jonzes Til Huttetuenes land om den traumatiske fasen i et barns liv når det oppdager at foreldrene og omgivelsene ikke er der ene og alene for ens egen behovtilfredsstillelse. De har faktisk et selvstendig liv uavhengig av en selv også – et liv som barnet må innse at det ikke kan kontrollere. I filmen leder dette Max til en serie med raserianfall, typisk et barns (og noen voksnes) logikk: «Hvis jeg bare skriker høyt nok, så hører de nok på meg». Max fremmedgjør seg enda mer fra de som han egentlig ønsker å komme nærme, og vi følger hans indre reise til en slags forståelse av dette.

Jonze og Records på settet.

Dette høres kanskje noe platt ut, men det er da desverre også slik jeg opplever filmen. Max’ indre reise er, slik den er fortalt, er ikke spennende nok til å holde meg fenget i en og en halv time. Det føles i lengden repetitivt med all løpingen og hoppingen i skogen, ulingen mot havet og skildringer av fantastisk landskap. Barneskuespilleren Max Records gjør så godt han kan med det materialet han har fått tildelt, han skriker, brøler, og stirrer sørgmodig ut i horisonten, men det er jo strengt tatt ikke der nyansene til en skuespiller kommer frem. Han oppleves noe distansert fordi han aldri blir stilt overfor noen valg som gjør at vi kommer til kjernen av hans karakter, eller lar oss som publikum føle hans dilemma.

Det australske landskapet som regissør Spike Jonze har valgt for sin film er et sted som rammes inn av frådende bølger. Et landskap av steile bergknapper og nakne, svarte trær som tidligere har vært utsatt for skogbrann, ifølge produksjonsdesigneren K. K. Barrett. Filmens farger holdes i duse brun- og grønntoner, et tydelig signal om at Spike Jonze er tro mot bokas mørke univers (barnepsykologer kunne ikke anbefale denne boken da den kom ut). Jonze gir ingenting gratis til det tradisjonelle barnefilm- segmentet, som vel er mer vant med fargespekteret fra nonstop-pakken.

Carol og Max.

The Wild Things er med sine monstrøse kropper minst fem ganger større enn Max, men har likevel tillitsvekkende ansikter. En av produsentene for filmen, Vincent Landay, forteller i en artikkel om filmens tilblivelse i The New York Times, hvordan tyngden av kostymene gjorde at skuespillerne ikke var i stand til å gå i en rett linje. Noen av skuespillerne fryktet at de skulle velte over. Hvilket betydde at for å lette vekten måtte kostymørene rive av de nesten 23 kilo tunge hodene, og fjerne øynene som i utgangspunktet var tenkt styrt med fjernkontroll. Isteden ble ansiktsuttrykkene lagt på i etterkant, med en dataanimasjon som fungerer utmerket, – annet hadde vel hel strengt tatt ikke vært å vente heller.

Filmen er fotografert med håndholdt kamera, ofte tett på handlingen, med umiskjennelig preg av Jonzes fortid som skateboardfilmskaper (og så filmer vi bamsen undervinkla dere, mens han flyr gjennom lufta, og så detter han i bakken med et brak!). Det finnes også flere mer følete sekvenser med store, monumentale landskapsbilder hvor Max og Carol stirrer tenksomt ut mot horisonten. Dybdepsykologi er ikke Jonzes sterkeste side, da heller hans originalitet på det visuelle og konseptuelle plan. Hans samarbeid med manusforfatteren Charlie Kaufman førte til to av det forrige tiårets mest interessante filmer, mens resultatet av at Dave Eggers og Jonze sine hoder har kokt sammen, har desverre ikke ført til like gnistrende historiefortelling.

Selv om vinklene og klippingen og musikken er aldri så fengende og rølpete sjarmerende, føles det mer som en rekke episodiske tilstandsbeskrivelser, og det er minst en «The Wild Rumpus»-sekvens for mye. Problemet til Spike Jonze er at han, i følge den ovennevnte artikkelen fra The New York Times, ønsket å lage mer en studie av en stemning og noen følelser, enn en klassisk dramatisk oppbygd historie. Samtidig var jo nettopp dette siste et absolutt krav fra studioet Warner Bros. Resultatet har blitt en slags mislykket blanding av både og; de absurde og surrealistiske elementene er ikke mange og interessante nok til at de kan stå for seg selv, og den klassiske fortellingen er for tynn til at den holder til mer enn en novellefilm.

Og man kan spørre seg, hvem er denne filmen egentlig for? Jonze var i sin tid utøvende produsent for Jackass: The Movie, som gjorde det svært bra på kinoene i USA. Finner kanskje filmen sitt publikum i den generasjonen?

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 22 kommentarer

  1. Drix sier:

    Endelig en anmeldelse jeg er hjertens enig med når det gjelder denne filmen. Elsket selv boken som liten og gledet meg stort til filmen og over dens gode kritikker i forkant, men ble dessverre skuffet.

    Max i filmen var ikke den Max jeg kjente og klarte heller ikke å fange meg på noen måte. Likte han rett og slett ikke og klarte derfor heller ikke å leve meg inn i tankene hans og det han opplevde.

    Tror dessverre også Spike Jonze var helt feil regissør til denne filmen som kunne blitt så bra med riktig takt og følelse over seg.

  2. TORDIS TVERFJELL sier:

    ENDELIG noen som våger å si at Keiseren ikke har klær på!!!!

    Jeg er en filmelsker og ser MYE film – både konvensjonell og ikke konvensjonell.

    Jeg så filmen på mandag og var sjokkert over hvor kjedelig, langtekkelig og deprimerende den var. Den er dessuten veldig lite passende for barn. Dette er ingen barnefilm men det kommer veldig dårlig frem i anmeldelser jeg har lest og ihvertfall ikke i omtaler på kinoenes egne sider.

    Jeg var veldig spent på hva anmelderne kom til å skrive. Typisk nok var det ingen som ville kalle en spade for en spade og være ærlige nok til å fortelle vanlige kinogjengere hva slags film dette faktisk er.

    Selvfølgelig er filmkunst diskutibelt og nyskapende vinklinger og spennende grep i barne og voksenfilm skal premieres når det fungerer. Men når resultatet blir som “i huttetuenes land” så må noen kunne tørre å si sin ærlige mening.

    Mange anmeldere skyter nok filmen opp i skyene i redsel for å ikke være alternativ og kulturell nok blant sine kollegaer. Jeg opplever det litt som en type åndssnobberi som fører til at skillet mellom alternative filmer (gode og dårlige)og populistiske filmer blir større og vanlige folk vegrer seg for å bli kjent med filmer som krever det lille ekstra for å forstå.

  3. Kjedelig, langtekkelig og deprimerende oppsummerer langt på vei min opplevelse av filmen også – deprimerende fordi den skuffet meg, ikke fordi materialet i seg selv var så engasjerende at det gjorde meg deppa. Hvordan kunne dette gå så feil? Riktignok er filmen visuelt til tider veldig interessant og fascinerende, men ellers er den overraskende intetsigende. Skuffa!

  4. Christoffer Ødegården sier:

    Må si jeg er overrasket av å se så mange kommentarer, i min mening er dette enda et mesterverk fra Jonze. Utrolig at han klarte å balansere og tolke hvordan det er å være barn, alle sidene av det. Dessuten ser The Wild Things så levende ut at man skulle tro de faktisk eksisterte.

  5. I VG-anmeldelsen tar Silje Bekeng kanskje litt vél hardt i når hun triller terningen, men ellers er jeg enig i mye av det hun skriver om WTWTA; “Vill monsterpoesi … er mer for unge foreldre enn for ungene selv”. Jeg hadde ikke lest boka, gikk til filmen mer eller mindre uten forventninger, og fikk hundre minutter med filmpoesi (i positiv forstand!) som kanskje ikke sa meg noe grensesprengende nytt, men som til gjengjeld minnet meg om ting jeg hadde glemt. Forøvrig visuelt nydelig og med et fabelaktig lydspor!

  6. Martin Larsen sier:

    Sterk sovemedisin for min del.

  7. Hausart sier:

    Som en gjennomsnittlig kjendisblogger, denne – fin å se på, men ingen verdens ting av interesse på hjertet.

  8. Thomas Robsahm sier:

    Men traileren var fin! ;-)

  9. Truls Foss sier:

    DETTE ER JEG VIRKELIG IKKE ENIG I.
    Har ventet på denne filmen i lang tid og satte meg i kinosalen med skyhøye forventninger. Hadde på forhånd sett enkelte intervjuer hvor Spike og Maruice pratet om at dette var Spike sitt ”minne” av boken, hans barndoms visjon av hvordan denne magiske fortelingen så ut.

    ”Barneskuespilleren Max Records gjør så godt han kan med det materialet han har fått tildelt, han skriker, brøler, og stirrer sørgmodig ut i horisonten, men det er jo strengt tatt ikke der nyansene til en skuespiller kommer frem. Han oppleves noe distansert fordi han aldri blir stilt overfor noen valg som gjør at vi kommer til kjernen av hans karakter, eller lar oss som publikum føle hans dilemma.”

    – Men er det dette vi skal forvente oss? At vi får en klassisk historie med konfrontasjon og svar? Er dette i det store og hele viktig for en film som skal handle om et barns fantasi. Det vell på mange måter barnet som ”bestemmer” hvordan handlingen skal foreløpe her. Og ikke våre forestillinger om en hvordan en klassisk film skal være? Synes det kan virke som du hadde litt for store forhåpninger i syn av Spike`s tidligere filmer.

    ”Jonze gir ingenting gratis til det tradisjonelle barnefilm- segmentet, som vel er mer vant med fargespekteret fra nonstop-pakken.”

    – Synes kanskje du er litt vell tradisjonell her. Hvorfor i alle dager skulle denne filmen være fargesprakene? Universet hadde jo ikke passet til et ”fargebad”. Tror mye av magien hadde død totalt ut i et desperat hig etter noe den ikke ifra utgangspunktet er. Det ville rett og slett bare sett feil ut I Spike`s sitt valgte landskap.

    ”mens resultatet av at Dave Eggers og Jonze sine hoder har kokt sammen, har desverre ikke ført til like gnistrende historiefortelling.”

    – Fikk ikke følelsen av at dette skulle en historie fortelling på lik linje med de tidligere filmene hans. Den tar jo retningslinjer ut ifra boken, og ikke et manus fra Kaufman`s hode, noe som burde ligge litt i bunden når du går og ser denne filmen.

    Synes filmen på en nydelig måte fikk meg til og huske hvordan det var og være barn igjen. Lage dynehuler, snøhuler, være plagsom lillebror og drømme seg helt bort i sin helt egne verden. Følte den som uhøytidelig, leken og en hyllest til barndommen. En lekenhet jeg ikke har sett på uendelig lenge. Synes det er spennende og se hvordan folk rett og slett virker litt satt ut, at de hadde ventet seg en mer tradisjonell ”Spike spillefilm”. Bryt litt med forventningene, ta det uhøytidelig, kjøp dere barne godt og se filmen igjen ☺

  10. E. Wiklund sier:

    Traileren var riktig fin som nevnt. Hva så med trailers egentlig? Avatar så jo ikke spesielt spenstig ut, CGI som koblet dårlig med “live action” sekvenser. Og vi så jo hvordan det gikk. Avatar har helthet og fungerer riktig så flott når man ser filmen. “Wild Things” gjør det ikke. En trailer er jo et markedsføringsvåpen, man skal kanksje ikke vise for meget uansett….less is more, eller “nothing is more”….

  11. Hausart sier:

    @E. Wikelund

    Hvordan i alle dager har Avatar noen som helst helhet?

  12. Elsket åpningen. Men på øya til huttetuene blir det virkelig kjedelig etter hvert, uansett hvilke briller jeg forsøker å putte foran øynene. Jeg så ikke magien annet enn i åpnings- og sluttscenen. Veldig skuffende, for dette hadde jeg jo gledet meg til.

  13. E.L sier:

    Jeg kjedet meg ikke i det hele tatt og er egentlig storfornøyd med denne filmen. Skjønner ikke helt hva dere hadde forventet dere.

  14. Torstein sier:

    Uavhengig av denne artikkelen og diskusjonen her i kommentarfeltet, kjenner jeg meg ekstremt tiltrukket av denne filmen. Ettersom den ser ut til å dele folk på midten, spår jeg en umiddelbar klassiker som ingen stiller seg likegyldige til. Nå må jeg bare få sett den!

  15. Ingrid Åbergsjord sier:

    Jeg tolker Max i filmen som en svært ensom gutt, som savner faren sin. Han lever med en mor som er lite hjemme pga jobben – som hun er avhengig av, siden hun nå har blitt alenemor, og en tenåringssøster som ikke gidder å leke med ham, eller å forsvare ham i en situasjon hvor hun burde gjort det. Allerede etter 3 min av filmen begynte jeg å gråte fordi jeg ble rørt av Max sitt triste og ensomme ansikt. Jeg er derfor ikke enig i anmeldelsen over, hvor det står at skuespilleren Max Records ikke får fram “nyanser”. Jeg er heller ikke enig i at Max er “selvsentrert” i negativ forstand. Jeg tolker han heller som en kreativ gutt, som er overlatt altfor mye til seg selv av de voksne.

    Huttetuene er manisk depressive (stormannsgalskap, og vekselvis bygging og riving av hus) og barnslige, og oppfører seg akkurat som enkelte voksne kan gjøre noen ganger. Konflikten mellom det ene “huttetu-paret” (Gandolfini-krakteren og dama), tolker jeg som en mulig parallell til konflikten Max sin mor og far kan ha hatt før skillsmissen. Fordi Max etter hvert innser hvor urimelig Huttetu-Gandolfini-karakteren oppfører seg, reiser han hjem med økt forståelse og respekt for morens situasjon.

  16. Truls Foss sier:

    @Ingrid. Svært enig i din beskrivelse av Max.

    Til dere andre som ikke likte den, ikke som noe kritikk, men hadde vært spennende og høre hva dere egentlig hadde forventet dere?

  17. Jeg hadde vel strengt tatt først og fremst forventet en engasjerende film med fine karaktertegninger og mye følelser. Isteden fikk jeg en film som ikke berørte meg stort, og en opplevelse som jeg faktisk best vil oppsummere som kjedelig.

  18. Live K. Roaldset sier:

    Må si er jeg er veldig forundret over all denne negativiteten fra Montages-skribentene! Synes det var en nydelig og annerledes barnefilm, sårt etterlengtet i alt det fargesprakende kommersielle barnefilmtilbudet vi ser til vanlig. Synes den tar barns fantasi og følelser på alvor på en interessant måte. Fantastisk soundtrack, en knallgod barneskuespiller, herlige monstre, vakre bilder og digg å kunne bevege seg litt bort fra den klassiske dramaturgien.

    Definitivt engasjerende, skjønner ikke at man kan kjede seg under denne filmen. Så den i tillegg på min favoritt arthaus-kino i Australia – en herlig filmopplevelse :)

  19. Truls Foss sier:

    Du har vel bare blitt for voksen du Eirik :). Dette er jo en film som krever en del mer egen fantasi enn feks. Avatar der vi får alt fiks ferdig på et sølvfat (om ikke gull fat)?

  20. Ole sier:

    Så den i kveld og storkoste meg. Lo og gråt. Fine bilder, fine huttututter og deilig fortelling. Noen over spådde at dette blir en klassiker, jeg tror det er rett.

  21. Neha Naveen sier:

    Anmeldelser er jo folks subjektive meninger og alle kan ikke like alt, men det jeg syns anmelderen glemmer er at det er jo basert på en barnebok, og er i stor grad en film for barn. Anmeldelsen i sin helhet virker som den er anmeldt som en film ment for voksne. Kanskje derfor den ikke falt helt i smak? Jeg er storfan av boken og syntes Jonze formidlet boken helt nydelig. Merket at barnet i meg hoppet, løp, gråt og sang.

  22. E. Wiklund sier:

    @hausart; Det handler om Jonze her, men Avatar har da virkelig helhet, et cutting edge, troverdig eskalerende sci fi univers. Derimot har den, som flere har bemerket, ikke særlig meget og inspirere oss med på manussiden. Jeg tror bare at det er den første 3D blockbuster som gir en pekepinn på hva vi kan forvente i tiden fremover. Visuelle “event” filmer som henter folk tilbake til kinoen ( se hva Avatar tjener), og som klarer og fortrylle uten og pløye ny mark , rent dramatugisk. Nok om Avatar. Jeg er også glad for at Hurt Locker ser ut til og flytte fokuset tilbake til noe annet, en og hylle den kommersielle Gud, Cameron for øyeblikket. For Spike Jonze: Jeg tror han har laget en personlig film her og det skal han ha….

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>