Omtale

Polytechnique – estetisert tomgods

Bilde 1

Polytechnique tar utgangspunkt i en skolemassakre som fant sted på Montreals polytekniske høgskole 6. desember 1989. Drapsmannen Marc Lépine hevdet at målet var et hevnoppgjør med feminismen, som han mente var ansvarlig for å ha ødelagt hans oppvekst. Filmen hadde sin internasjonale premiere under Cannes-festivalen i 2009, etter å ha fylt kinosalene i hjemlandet Canada i flere måneder.

Jeg har venner som ser film ene og alene om tittelen starter med Harry Potter, andre som er våkne nok til å falle for en spesifikk skuespillers navn på plakaten. Mer interessant er allikevel den delen av vennegjengen som velger å se en film utelukkende basert på at den er distribuert av Arthaus. Og kanskje er det ikke så rart, – stiftelsen har siden etableringen i 1992 posisjonert seg som en uvurderlig bidragsyter til det som ellers ville vært en atskillig flauere filmflora på norske kinoer.

Kanskje var det derfor jeg ble så frustrert da jeg etter 10-12 minutter av Polytechnique begynte å ane duften av et skikkelig illeluktende stykke film. At stanken bare vokste og vokste ettersom minuttene sneglet seg avgårde, gjorde ikke ting bedre. Hvorfor Arthaus har valgt å ta inn denne filmen er meg komplett uforståelig, vel vitende om alle de andre titlene som aldri kommer seg på norske kinoer. Det kan umulig handle om filmens kommersielle potensiale, ei heller dens opplagte kvaliteter? For misforstå meg rett – Polytechnique er ikke en dårlig film fordi den provoserte meg i innhold eller budskap, men mest av alt fordi den rett og slett er så til de grader amatørmessig formulert. Regissør Denis Villeneuve lar seg fra første innstilling blende av sin egen svart/hvitt-estetikk, og mister raskt innsikten i hva slags historie de ellers unektelig vakre bildene var ment å akkompagnere. Riktignok starter det både smart og engasjerende, men snart avsløres et syltynt manus som mest av alt virker som et utkast til en novellefilm av typen eksamensfilm. Når han så attpåtil tillater seg å bruke store deler av andreakten på en fullstendig unyttig karakters forhistorie, leker han med en type dramaturgi som bare Quentin Tarantino slipper unna med i dagens filmlandskap. Vel, å kalle det filmatisk lek er for snilt – for påfunnet er der ikke fordi Villeneuve er en nyskapende regissør, men fordi historien hans ikke henger sammen. Grepet er fullstendig mislykket, og om ikke publikum forlengst har vendt filmen ryggen, skal det mye til at de fortsatt gidder å bry seg etter dette.

Resultatet er en film som for det første mangler fullstendig rytme, dynamikk og fremdrift, men hva verre er – er blottet for ethvert element av fungerende historiefortelling. Så hjelper det selvsagt ikke at den til syvende og sist fremstår som direkte spekulativ, omhandlende en grusom skolemassakre som fant sted i Montreal i 1989. Når Villeneuve på slutten av filmen dedikerer sitt pretensiøse, estetiserte oppgulp til ofrene for tragedien; hvert enkelt navn pent lagt i en egen liten fade, ja, da vrengte det seg i magen min.

qmfljwe18

En interessant parallell til både tematikk og bruken av oppstykket dramaturgi er selvsagt Gus Van Sants Elephant, en film som i sin tid møtte både hatske og positive reaksjoner. Polytechnique har da også fått mye av den samme schizofrene mottakelsen ute i verden, og også her i Norge. Nettavisens Aleksander Huser er kanskje mest rosende, og gir filmen en 5er med utsagnet «filmen er lekkert fotografert i sort/hvitt, uten at fraværet av blodrødt gjør opplevelsen mindre opprivende. Snarere gir den estetiske distansen paradoksalt nok en større nærhet til hvordan det må være å oppleve noe så uvirkelig». Dagsavisens Espen Svenningsen Rambøl er vel så imponert: «Det føles feil å beskrive en film med dette temaet som vakker, men Polytechniques vinterkalde, svarthvite filmfoto er virkelig elegant, uten å gå på akkord med det rystende innholdet.»

Jeg har vanskelig for å si meg enig i noe av innholdet i de tos anmeldelser, rent bortsett fra at Villeneuve utvilsomt har laget «en vakker film om et grusomt tema», og andre anmelder-floskler – da forutsatt at vi kun snakker om bildene. For selv om det er umulig å ikke la seg engasjere når en gruppe kvinner meies ned av massedrapsmannen, dannes ikke disse følelsene på grunn av velfungerende dramaturgi eller velregisserte scener, men fordi det aldri er spesielt behagelig å se andre mennesker lide. Jeg vil derfor påstå at Villeneuve slipper billig unna med sitt lettkjøpte drama. Kontrasten til nevnte Elephant kunne forøvrig heller ikke vært større – der Van Sant med bevisst hånd iscenesetter den ene uforløste sekvensen etter den andre i lange kjøringer for å vise deg grusomhetenes irrasjonalitet, er Villeneuve mest av alt opptatt av hvor fint snøen faller utenfor vinduet til den polytekniske skolen. Noen funksjon utover det estetiske har ikke snøen.

ovopvhw6

Så hva ser da Arthaus i denne filmen? Er det kanskje nettopp Denis Villeneuve? Hvis sistnevnte er tilfelle, er det da fordi distributøren i sin iver etter å utvide det norske folks filmhorisont har tenkt at en ny film av regissøren uansett er interessant med tanke på hans øvrige imponerende filmografi? Ønsker de å tilby norske cinefile å kunne følge spennende regissører i tykt og tynt? Det er en besnærende tanke, og berømmelsesverdig om så er tilfelle, for Villeneuve er utvilsomt en av Canadas mest spennende filmskapere – kanskje mest kjent for den ganske så briljante Maelström. På fjorårets kortfilmfestival i Clermont-Ferrand ga han sågar co-redaktør Karsten og meg en av våre største filmopplevelser med kortfilmen Next Floor.

Nei, det virker ikke sannsynlig at canadierens navn alene har fått pengene til å flakse over salgsbodene under filmfestivalen i Cannes i fjor. Til det er det for mange filmer av atskillig viktigere filmskapere der ute som hverken Arthaus eller andre tar inn til norsk distribusjon. Betyr det at de mener dette er en god film? At Polytechnique faktisk hører hjemme på distributørens ellers for det meste ganske så plettfrie vandelsattest? Det lover isåfall ikke godt for en distributør som altså er i den særposisjon at publikum ser filmer basert på logoen deres. En logo som for mange betyr at filmen er verdt å se, på samme måten som du stoler på personalet på Vinmonopolet eller de som jobber på apoteket. Den typen tillitserklæringer er få forunt å oppleve her i landet – det burde skjerpe sansene betraktelig når Arthaus drar på handletur.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 12 kommentarer

  1. KL sier:

    Hei Eirik
    Hvorfor så sint?
    Det er bare å slå fast at ulike mennesker har ulike opplevelser, også av film.
    Arthaus som distributør har blant annet aldri “sikret” seg med å tilpasse sine filmvalg til alles smak og behag.
    “Blottet for historiefortelling” og “lettkjøpt drama”, sier du at Polytechnique er. Enhver som ser filmen vet at det ikke er en tradisjonell historie man blir utsatt for, men kanskje mye mer av en tilstandsbeskrivelse av en helt spesiell traumatisk situasjon. Denis Villeneuve våger å utfordre det konvensjonelle, både i stil og dramaturgi.
    For meg er ikke Polytechnique en film om skolemassakren, men snarere en film om personer som utsettes for et traume, og hvordan man takler det. Å kjenne på at denne filmen faktisk handler om følelser og menneskelighet tar litt tid, fordi man tidlig dras inn i noen man tror er kjent terreng; the horror, the horror.
    Du ble sint Eirik, og det er en reaksjon like bra som mye annet. Du skrev så “blekket” sprutet. Nå er du klar til å se filmen en gang til. Pust inn…pust ut…

  2. Jeg er nok veldig uenig med deg der, KL – dels fordi jeg ikke kjøper idéen om at denne filmen utfordrer eller på andre måter skal forsøke å være noe mer enn bare en film om en skolemassakre. Mitt problem med filmen er at den rett og slett for meg fremstår som en dårlig film, både kunstnerisk og som et forsøk på å si utover selve handlingen slik du beskriver. Når det er sagt er jeg helt enig i at Arthaus rolle ikke er å behage eller tilfredstille den allmenne smaken, men mitt problemet med distribusjonen av denne filmen er i den sammenheng at den hverken er kunstnerisk eller interessant forøvrig. Den er rett og slett lett forglemmelig, noe som jeg har vanskelig for å svelge når tematikken er som den er.

    Men for all del – smaken er såvisst forskjellig og det må den virkelig ha grunnlag for å være, bare se på den unisone strålende mottakelsen denne filmen har fått i norsk presse forøvrig. Meg gjorde den altså både frustrert og oppgitt!

  3. Christoffer Ødegården sier:

    Har alltid vært en stor fan av stil oten at det trenger å ha noe særlig substanse så det er godt mulig at jeg lar meg rive med av denne. Hvis den er så godt fotografert som det høres ut som kan den umulig være dårlig.

  4. Einar Aarvig sier:

    Bra når smalere filmer skaper uenighet. Selv ble jeg forbanna av Niende himmel.
    http://filmmagasinet.no/no/Filmanmeldelser/Kino/Den-Niende-Himmel/

    Mener du virkelig at SAMTLIGE Arthus-titler bortsett fra Polytechnique er innertiere, Eirik?

  5. Selv anser jeg Arthaus som en ekstremt viktig stemme blant norske kinodistributører, av den opplagte grunnen at de har helt andre kriterier for hva de kjøper inn. Når dét er sagt er det jo MYE grums i Arthaus-arkivet. Disse evinnelige “små filmene om noe stort” har gitt meg mye utslett. Og hvem syntes egentlig det var givende å sitte to timer i dørgende kjedsomhet med “Aske og jord” eller “Offside”? (Og jeg føler meg ganske sikker på at Eirik overhodet ikke elsker alt fra Arthaus…)

    Jeg gleder meg til å se “Polytechnique” – enten jeg liker den eller ikke. Og det er jo liksom hele vitsen. Disse filmene skal ikke fange alle, og i beste fall skaper de debatt og frustrasjon.

  6. Jannis sier:

    Jeg har ikke sett den enda.

  7. Smitte sier:

    Traileren så ihvertfall veldig tett ut, og fra der jeg styrer, tar jeg det som passe frekt å sause slike hendelser inn denne kioskete alvorsretorikken. I traileren (som jo skal gi oss et første inntrykk av et partimers møte) virker det som jeg skal sitte å se på en situasjon, klistre meg til en allerede tilgjengelig og kjent narrativ og hulke eller “hmm…e” meg diplomatisk og ettertankefullt frem og tilbake mellom den som forstyrrer og dem/det som forstyrres.

  8. Hei alle sammen,

    Jeg har lyst til å sitere Eirik Smidesang Slåen som den 3. januar i debatten om årets beste film på kino skriver: “Viktig å understreke verdien av å respektere at alle har forskjellig smak.” Mer er det vel egentlig ikke å si om den saken?

    Men sjekk gjerne omtalen av Polytechnique på Smuglesning for å få en motvekt: http://www.smuglesning.no/view.aspx?postID=5292

    Veldig hyggelig å lese at det finnes noen som velger filmer utelukkende fordi de er distribuerte av oss. Det er en sterk tillitserklæring som både inspirerer og forplikter, men vi kan dessverre ikke love å please alle hver gang. Og det vil (dessverre eller heldigvis?) alltid være mange filmer der ute vi heller kunne tatt inn i varmen.

    Svend B. Jensen, arthaus

  9. Takk for kommentar fra Arthaus, Svend! Det er absolutt viktig å respektere de subjektive meningene, spesielt siden vi her i Montages til tider tillater oss veldig bastante meninger. Når det er sagt hadde det vært interessant å høre litt mer om bakgrunn for at dere valgte å distribuere denne filmen, gjerne i større sammenheng med tanke på Arthaus’ nevnte viktige rolle for mange filmelskere.

  10. Truls Lie sier:

    Interessant å legge merke til med denne anmeldelsen din, Erik, er at den stort sett inneholder bra/dårlig-utsagn. Har du opphøyd deg til en smaksdommer etter alle tekstene du har skrevet? Vi er mange som gjerne vil ha mer mat (argumenter/eksempler) enn bare at du “mener” noe.
    Også uten å ha sett filmen..

  11. Smaksdommer må man vel slippe og kalles, selv om man tør åpne kjeften og sier noe om en film man ikke liker. Men det skal sies; filmen oppleves av meg som såpass tom at det var vanskelig å finne noe som helst å henge en omtale på, selv om teksten da vitterlig inneholder argumenter for hvorfor jeg mener den er så dårlig..

  12. Trygve Hagen sier:

    Slik jeg så den nå en sen søndagskveld i september, så har ikke filmskaperen greid å bestemme seg for hvilken historie han vil fortelle. For vi dras fra starten av, tross en slags stilisering, abstraksjon gjennom sort-hvitt bruken, inn i kjent dramatisk terreng, og også etter at vi skjønner at dette ikke bare skal handle om dette, så fortsetter filmne å vise, spekulere i, hvordan det vil gå. Dette gjør at jeg ikke helt henger med når vi skal ta del i den unge mannen som opptrer som helten, som tar sitt liv, fordi han tror jenta han er glad i eller opptatt av, er slaktet ned. Heller ikke når vi følger den kvinnelige flymekankerstudinens ettervirkininger. Det vil si, det er da vi tenker at, åja, det var ikke massakren som skule være hovedpoenget her, men hvordan noen av dem som stod midt oppi det, fikk sine liv amputert på grunn av massakren.

    Til tider poetisk fotogaferte bilder i sort hvitt, i ett vinterlig Quebec, akkompagnert av en virkningsfull gitarklimpring er faktisk helt okey, og vi aner at dette kunne ha blitt enda bedre, det vil si mer organisk og mindre utvendig, om, som herr Smidesang Slåen prøver å uttrykke det, man hadde vært mer tro mot idéen om å, ja, nettopp prøve å skildre hvordan noen av de som opplever en slik dramatisk og kanskje traumatisk hendelse, som jeg innbiller meg, en skolemassakre må være, fremfor å stadig vende tilbake til spenningen rundt hvordan det går når den frustrerte studenten går rundt med rifle i skolekorridorene, for hvem lar seg vel ikke fange inn av det, mnes det altså, forhåpentligvis, var noe annet vi skulle la oss fange inn av.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>