Ingen elsker Precious

Precious er 16 år gammel og er det typiske mobbeofferet; klassens lille Jesus som bærer alle de andres frykt når de projiserer plumphetene på hennes enormt tjukke kropp. Hun er et svart svaberg i det glitrende havet av fomlete jenter med rosa lebbestift, åletrage bukser og frenetisk latter. Hjemme har hun det bare jævelig. Moren trakasserer henne, slår henne og henger all sin skuffelse over drittlivet rundt Precious’ fleskete hals. I tillegg har ungjenta blitt seksuelt misbrukt av sin fraværende far og fått en datter med Downs syndrom, som hun bare tar seg av i unntakstilfelle når trygdeetaten stikker nesa innom. I et tappert forsøk på å flykte fra hverdagens bunnløse elendighet flykter Precious inn i en drømmeverdenen som i overveldende grad ligner den vi ser i talkshow som Ricky Lake, Jerry Springer og deres like. Her inntar «Your’e too fat to wear a bikini!»-konseptet en ny drakt der smaksdommene snus på hodet og Precious blir stående som verdens lys. Til rytmene av noe som sikkert er r&b vrikker hun på seg mens en kjekkas beføler henne. Precious drømmer altså om å være sexy, rik, berømt – en klassisk tv-drøm. And she’s anything but. Men mest av alt håper Precious på å en gang bli elsket.

Gabby Sidibe som Precious

Jeg høres kanskje både fordomsfull og litt ertende ut når jeg beskriver handlingen i Lee Daniels film på en så banal måte, men poenget er å vise hvordan Precious på mange måter er en barnebok for voksne i store bokstaver og tydelige bilder. Her henges følelsene til skue på veggen; her er arketypene tegnet med grov blyant og primærfarger. Symbolikken med boblende friyrgryter er ikke til å ta feil av. Men deri ligger også filmens uvanlige skjønnhet som gjorde at jeg flere ganger satt latteren i halsen (for filmen er ikke uten beksvart humor) og begynte å smågråte. For dette er en liten fabel, nemlig. Ikke den trauste, superkjipe trash-skildringen med nøkternhet og subtilitet som anmelderne bifaller med store ord. Nei, her er det bare store øyeblikk og kjempestore følelser. Og for noen følelser! Konfrontasjonene mellom moren (Oscar-favoritt Mo’Nique) og Precious (Gabby Sidibe) er så drøye at de nesten fremstår som surrealistiske, men dette bygger ekstra effektivt opp motløsheten Precious sliter med. Uansett hva som er galt kommer alltid noe mye verre. I en sluttscene som allerede er noe for filmhistoriebøkene kler moren seg billedlig sett helt naken foran saksbehandleren på trygdekontoret (en sjokkerende god og usminket Mariah Carrey) og holder en monolog som kan få fjell til å flytte seg. Mo’Nique er så god i rollen at det nesten ikke er til å forstå, og selv om Gabby Sidibe ikke har like mye å spille på verbalt, er hun like overbevisende i en strengt tatt utleverende og på alle måter modig rolle.

Men når Lee Daniels ender opp med Oscar-nominasjon for sin regi om en ukes tid, er ikke dét bare grunnet den mesterlige skuespillerinstruksjonen og den sterke historien som filmen forteller. Han har nemlig tilført filmen en dimensjon som virkelig løfter den opp til å bli et kunstverk, for dem som kan forstå hvilken funksjon drømmesekvensene jeg omtalte innledningsvis har. De er unektelig både cheezy og stygge i sin gjennomtrukkede tv-bedritenhet, men med litt klarsyn fremstår de som nesten rystende vakre. For i hodet på Precious er det jo strengt tatt disse bildene som er idealene, drømmene hun ønsker å drømme, livet hun ønsker å leve. For hva annet har Precious sett enn den fryktelige skolehverdagen og det som foregår innenfor rammen av morens sure tv-apparat? På mange måter er disse drømmene filmens til syvende og sist mest bekmørke og samfunnskritiske side, da den stiller spørsmål om hvor menneskeverdet står i en mediehverdag der mennesket låses fast til gapestokken med tilhørende latterbrøl.

En ugjenkjennelig Mariah Carey

Tilsynelatende er Precious helt tom inne seg; bak alt fettet skjuler det seg en liten jente i et stort hvitt rom som roper om hjelp, men som aldri blir hørt. Men så begynner altså noe å vokse der inne: et lite barn. Omstendigheten bak graviditeten er grusomme, men utfallet er kanskje det beste som har hendt Precious. Når hun omsider mestrer skolegangen i en klasse for særstilte elever og opplever kjærligheten fra sitt barn, kan hun endelig smile. Og den som klarer å forbli uberørt over disse øyeblikkene kan allerede forberede en takketale til neste års Oscar for beste skuespill. Enn så lenge krysser jeg fingrene for at Gabby Sidibe tar med seg en pris for hennes vakre tolkning av Precious. Karakteren alene er allerede så godt som en moderne klassiker.

Precious er produsert av blant annet Oprah Winfrey, og når en ser filmen blir man ikke akkurat overrasket over hennes begeistring og innflytelse. Men hvis man skal kalle en stein for en stein kan jeg i alle fall herved kåre Precious til den beste Oprah-episoden i manns minne, med et par skjeer Ricky Lake og John Waters, Fassbinder-melodrama og Spike Lees fortellerenergi i den samme frityrgryta. Men nå har jeg nesten rotet meg bort i en hengemyr av referanser og koblinger. Nå må du se filmen.