Tips andre på Twitter
Del artikkelen på Facebook
YouTube
Vimeo
RSS
Blir Bent Hamer endelig tatt ut til konkurranse i Cannes? Blir Kongen av Bastøy så hjerteskjærende briljant som vi håper? Blir Knertens giftemål akkurat like følelsesløst som enkelte av oss fordomsfullt forventer? Gir En ganske snill mann norsk film den brodden fjoråret så tydelig manglet?
Jeg satte meg ned med listen over norske filmer med premieredato i løpet av 2010 – lette etter en fellesnevner, en rød tråd, noe som kunne gi antydninger til bevegelse i det norske filmlandskapet. Etter et tiår med publikumstekke og profesjonalisering, bør det neste inneholde større vilje til eksperimentering, kunstnerisk integritet og regissørens endelige posisjonering i bransjen. Deilig da å oppdage at repertoaret dette året preges av tydelig regissørorienterte prosjekter, frontet av nye filmer fra noen av våre aller største filmskapere og ikke minst prosjekter som kan utforske de visuelle disiplinene i større grad enn vi hittil har lykkes med.
Tomme tønner startet det norske filmåret slik Død snø gjorde det i fjor. En film finansiert uavhengig av de ordinære støttesystemene (selv om den nok vil hente inn bra på billettstøtte-ordningen), som publikum fanget opp via en interessant og direkte pr-kampanje og ambisjoner om å gi publikum ramsalt popkorn i norsk regi. Samme dag hadde også Pelle Politibil i vannet premiere, regissert av Rasmus A. Sivertsen (Kurt blir grusom). Barnefilmen er en dataanimert oppfølger til live-actionutgaven fra 2002.
Olsenbanden Jr.-serien har utvilsomt hjulpet barnefilmen opp på statistikklistene de senere år og gjort Arne Lindtner Næss til en av våre mest produktive regissører. Sålangt siste film ut har premiere 29. januar, og har denne gangen undertittelen Mestertyvens skatt. Serien legges deretter på is i påvente av at noen eventuelt ønsker å videreføre serien – Nordisk selv slutter med filmproduksjon etter å hatt den største sleiva i grøtpotten de siste årene. Først en måned senere får barnefilmen konkurranse fra en film med samme målgruppe, nemlig Asfaltenglene i regi av Lars Berg. Et sjeldent kreativt barnefilmprosjekt, ihvertfall om vi skal dømme etter plottet som omhandler menneskesmugling, narkotika, illegal kjøttimport og vennskap.
Erlend Loes manus til Nord var et av fjorårets mest bejublede, og omtrent ett år etter bidrar han igjen med sine underfundigheter i norsk film. En helt vanlig dag på jobben er hans adaptasjon av Håvard Melnæs‘ bok om sitt liv som reporter for Se og Hør og jakten på kjendiser. Terje Rangnes har regien på filmen som får premiere 12. mars. Jeg har ikke lest boka, men forventer store doser svart humor og mye finstemt tristesse, samt Ingar Helge Gimle i potensiell toppform i rollen som Sven O. Høiby. Så er det litt vanskelig å ha like store forventninger til Tommy Wirkola & Co. sin Kurt Josef og legenden om fjordheksa, selv om gjengen igjen skal berømmes for å stå-på-vilje. Men med Kill Buljo friskt i minne, har jeg litt problemer med å se for meg at dette faktisk kan bli noe annet enn banalt og flaut. For igjen snakker vi om en tøysedokumentar i sjangerblanding av den typen som vel egentlig trenger ganske mye originalitet for å virkelig bli morsomt. Men kanskje blir dette nettopp dét, selv om jeg i all hemmelighet håper dette isteden kickstarter en nødvendig debatt - skal alle filmer vi produserer på kino?
I sterk kontrast til nullbudsjettet på Fjordheksa, er barnefilmen Yohan – barnevandreren en av de dyreste sålangt i norsk filmhistorie. Grete Salomonsen har regi, og filmen har en imponerende innholdsrik webside som dekker store deler av produksjonens historie frem til premieren 26. mars. Dette er uten tvil et veldig interessant prosjekt, selv om både periodesettingen, barneskuespillere og det store budsjettet byr på stor fallhøyde. Teaseren gir et lite glimt av alle tre, der spesielt fløytespilling med helikopter-foto gir en følelse av at dette virkelig kan gå begge veier:
Ømt og uvanlig i En helt vanlig dag på jobben
Topp 5: Beste Bjørn Floberg-roller
Det norske filmåret 2009
Kortfilmfestivalens norske program klart!
.jpg)
RSS Nyhetsfeed
Kjære Eirik. Vi tvinger ingen kinoer til å sette opp våre filmer. Kurt Josef er en film man elsker eller hater – og jeg er ganske så sikker på at du er i sistnevnte kategori. Men det er jo fint med litt mangfold også kanskje? K
Mangfold er bra. Ikke alt må være så jævlig høykultur heller.
Mangfold og variasjon skal vi ha og alt trenger ikke være høykultur (hva nå en gang det er), men jeg håper uansett debatten kommer. Det gjelder forsåvidt ikke bare norsk film – det er jo til tider merkverdig hva som kommer fra andre steder i verden også, og enda viktigere; hva som ikke kommer.
Har fortsatt til gode å bli imponert over Tommy Wirkola. Jeg synes hans kreativitet og lek befinner seg på et vitsenivå – rent filmatisk er det da ekstremt kjedelig gjort? All oppmerksomheten “Død snø” har fått i utlandet handler om eksotisme – det kan det ikke være særlig mye tvil om. I så måte verdsetter jeg at Wirkola kan sope inn penger i kassa, ettersom dét kan komme bedre filmskapere til gode.
Selv gleder jeg meg til den dagen Tufte/Eia får lage spillefilm. De har en intelligens og sublimitet få norske filmskapere kan skilte med…
Gøy å se at Mr Omberg og co, igjen i gang med å markedsføre ny film.
Tipper at en del fremedord og “nesa i sky” holdninger her kan ende opp
som en del av en “clever” plan. For ikke å si i den nordnorske markedsføringen.
Er en kunst å kjenne folket på godt og vondt.
Hvem er det som bruker navnet Even B? Det er nemlig ikke meg(Even Benestad)! Greit nok å skrive under “dekknavn”, men oppriktig talt. Jeg kan stå for egne meninger og skal ikke tilegnes andres!!!
Kanskje det er meg? Som et ledd i en plan? Til Even B som ikke er Even Benestad: Ja, vi har noen tanker på denne også som jeg håper skal bli lagt litt merke til – så får vi se
) Så får folk like det eller ikke. Så lenge de ikke er helt likegyldige er vi fornøyde.
Haha, Euforia fornekter seg ikke – jeg må si dere er blitt en spennende aktør å følge med på! Men hva med alle de andre filmene som skal ha premiere? Later det ikke til å bli et veldig interessant år for norsk film, folkens?
Har ikke sett Kill Buljo filmene, kun sett “Død Snø” og der så jeg et stort regitalent. Wirkolas nesten respektløse tilnærming til sjangerfilmen var befriende uanstrengt. Wirkola sterke side er ikke personinstruksjon, men han har forstått sjangerfilmen og bruk av ‘cinematic set piece’ scener som jeg ikke har sett i noen annen norsk film, muligens bortsett fra i “Veiviseren”. Tenk hvordan det hadde sett ut om Wirkola gikk løs på en melodrama med den samme energien. Wirkola minner om talent som svenske Josef Fares. Det kan selvfølgelig hende at dette var et lykketreff, et engangstilfelle, har som sagt ikke sett de andre filmene. (Det klippet jeg har sett fra “Kurt Josef…” var litt platt, og et overraskende valg av teaser). men jeg velger å stole på magefølelsen Død Snø ga meg og anbefaler alle skeptikere til å se den igjen på sjangerens premisser.
Kill Buljo blir for platt. Man kan legge mye tanker og ideer bak filmer, selv om de er billige. Jeg mener likevel vi trenger fler filmer med samme forutsetninger (med tanke på budsjett og “nye talenter”) som Kill Buljo etc.
Som filmskaper gikk jeg ut av kinosalen etter Kill Buljo og tenkte “ja, nå kan alt komme på kino”. Det var en blandet følelse, men mest god.
At de har sin egen greie og at den fungerer er ihvertfall sikkert. Personlig ser jeg veldig frem til ny film fra Moland og Holst, – kanskje spesielt sistnevntes Kongen av Bastøy som gir meg grøsninger bare jeg tenker på hva dette kan bli!
Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor Tommy Wirkola lar Stig Frode Henriksen spille hovedrollen i filmen sin når han har budsjett til å få Kristoffer Joner og Cecilie Mosli i biroller. Et slikt valg får meg til å virkelig betvile hans evner som regissør.
Du har budsjett å jobbe med nå, Wirkola, så dårlig skuespill er ikke noe som bli oversett fordi det sjarmerende at man har stablet sammen en hel spillefilm på luft, kjærlighet og innsatsvilje, slik det var med Kill Buljo.
Død Snø har noen bra scener, men den svikter som helhet. Blant annet er den første halvtimen direkte kjedelig. Hvorfor skal man ”bygge” opp karakterer som er helt endimensjonale? Zombiene er tøffe og plottet er morsomt, men dessverre litt uferdig i mine øyne. Allikevel representerer Wirkola en type regissør Norge har sett lite av. Han later til å ha dels orden i sine referanser og det er en ganske oversett bragd.
Tomme Tønner er et typisk eksempel på hva som skjer når filmskaperne ikke har den villeste anelse om hva de holder på med. I tillegg har de tydeligvis ikke forstått sjangeren de leker med og det gjør filmen i større grad til en fornærmelse enn en opplevelse.