Regissør Ridley Scott har gått på tomgang en stund nå -- det kan vel de fleste filminteresserte være enige om. Vel var American Gangster en bunnsolid film og Body of Lies en velprodusert underholdningsthriller, men de store Scott-øyeblikkene fra klassikere som Blade Runner, Thelma & Louise og Gladiator har vært sørgelig fraværende.

Selv synes jeg Scott er en ujevn, men alltid engasjerende filmskaper å følge med på, og av den grunn har jeg hatt et par store kinoopplevelser i hans favn også dette tiåret (og da mener jeg utenom Gladiator). Selv fikk jeg vann i munnen av Hannibal the Cannibals dekadente livsstil i Firenze, fanget i Scott og mesterfotograf John Mathiesons iskalde, maleriske bilder. Et snålt vågestykke av en oppfølger som svært få verdsetter, men som undertegnede har et underlig kjært forhold til. Videre er Kingdom of Heaven -- i sin Director’s Cut vel og merke (kinoversjonen var et rot fra ende til annen) -- et av de vakreste og mest komplekse historiske dramaene fra nyere tid, med en imponerende balansert fremstilling av den aktuelle religionskonflikten i Midt-Østen.

Da jeg så for et par år siden leste at Ridley Scott skulle lage en versjon av Robin Hood, nærmest kriblet det i meg av barnslig glede. Etter noen halvkjipe flinkisfilmer, var tanken på Scott i Sherwoodskogen med sakte film, dalende snøflak og sprutende leire mildt sagt tiltrekkende. De første ryktene om selve vinklingen av den velkjente historien, fortalte at dette skulle bli en revisjonistisk versjon (da under navnet Nottingham), der Sheriffen av Nottingham skulle være hovedpersonen. I motsetning til tidligere skildringer av denne arketypiske skurkeskikkelsen, ville Scotts film gi oss et mer nyansert innblikk i hans personlighet. Neste rykte kunne fortelle at Scott-favoritt Russell Crowe skulle spille en dobbeltrolle; på en eller annen merkelig måte skulle han både være Robin Hood og Sheriffen av Nottingham. Diverse debattfora spant dette videre til at filmen skulle være en slags konspirasjonsteori til Robin Hood-myten.

På mange måter var disse ideene nokså interessante, men samtidig fryktet jeg at resultatet kunne ende opp med å bli et rot av ulike ideer og mislykkede pretensjoner. Det jeg egentlig drømte om var den klassiske fortellingen fortalt med Scotts forrykende filmspråk, og lite annet. Litt naivt kanskje, men ikke desto mindre et oppriktig ønske fra min side. Derfor var jeg lykkelig når prosjektet begynte å få bakkekontakt; etter en liten stund i manuslimbo, endte det hele opp med å bli en langt mer konvensjonell adapsjon -- og nå under navnet Robin Hood.

Like for jul kom endelig teasertraileren, og selv om den fortalte fint lite om filmens karakterer og konflikt (noe mange -- med rette -- anklaget den for), bekreftet den noe viktig: Sir Ridley Scott er tilbake som pompøs bildeskaper. De som kjenner meg vet godt hvor mye hår jeg mistet av å se hvordan Scott dempet, ja nærmest usynliggjorde det sedvanlige, voldsomme uttrykket sitt i American Gangster. Nå samarbeider han igjen med John Mathieson (for første gang siden Kingdom of Heaven), og resultatet ser akkurat så vakkert ut som jeg hadde håpet på.

Likevel; bare dager senere ankom en lengre, internasjonal trailer, som gir et bedre inntrykk av filmens stemning og tema. Det mest interessante i så måte er at Cate Blanchetts Jomfru Marion ser ut til å bli en mer handlekraftig og sterk kvinnekarakter enn den vi har sett i tidligere versjoner. Her ser vi henne i rustning og med pil- og bue, og hun minner påfallende mye om Eowyn i Ringenes Herre: Atter en konge, og ikke minst Blanchetts egen Elizabeth. Riktignok er det fortsatt actionscenene som står i fokus, og de ser ut til å bli like spektakulære som de Scott orkestrerte i Gladiator og Kingdom of Heaven. Et slag ved en enorm strand ser spesielt forlokkende ut, men sverd som treffer vannflaten, blod som siver ut i vannet og alt annet man kan tenke seg av scottske kjenningsmotiver.

Om jeg skal være litt kritisk, kan jeg godt innvende at prosjektet ikke på noen måte virker overraskende eller utfordrende; som angitt ser det snarere ut til at gamle triks hentes frem fra ryggsekken og resirkuleres i ny kontekst. Derfor kan jeg godt skjønne dem som reagerer med skepsis til prosjektet. Men i ærlighetens navn må jeg innrømme at jeg ikke kunne brydd meg mindre. For første gang på lenge kribler Scott-fanboyen i meg, og det meste tyder på at dette blir akkurat den filmen jeg har ønsket meg. Noen ganger er det faktisk helt greit å vite hva man får til jul.