Olsenbanden Jr - mestertyvens skatt

Hva forteller Olsenbanden jr. til barna?

Siden julekalenderen Olsenbanden jr. Første kupp har den oppdaterte, infantiliserte utgaven av norgeshistoriens kanskje mest folkekjære filmserie blitt kinoenes sikreste kort i kampen om publikum. Dels byr serien på enkel, karakterdrevet og humørfylt spenning for barna – dels på nostalgi, både som referanse til de gamle filmene og sekstitallet som periode, for de voksne. Kombinasjonen har gjort at barnefamiliene med glede har flokket seg rundt popkornmaskinene og lagt igjen enorme pengesummer på kinobilletter, godteri og spin off-produkter. Et kommersielt mesterstykke, med andre ord, uansett hvordan man vender og vrir på det.

Men hvordan er egentlig filmene – hvilken funksjon har de? Hva forsøker de å formidle til barna? Den opprinnelige serien med Arve Opsahl, Sverre Holm, Carsten Byhring og Aud Schønemann var en milepæl i undertegnedes oppvekst, og er etter min smak fortsatt noe av det absolutt beste som er laget av film her til lands. Filmene er tidvis hysterisk morsomme, imponerende oppfinnsomme og besitter en sjarme som rett og slett er helt enestående. Men ved siden av disse kvalitetene, har de også en mer interessant dimensjon. De er sterke avbildninger på sin egen samtid, og artikulerer drømmene som svever i lavere samfunnssjikt: turer til Mallorca, en leilighet på Vestkanten eller et rom på Grand Hotel. På mange måter er serien en satire om samfunnets klasseforskjeller, som utvikler seg i takt omveltningene som skjer i de femten årene serien utspiller seg.

Olsenbanden jr.-filmene blir på mange måter det motsatte, da de er satt til sekstitallet (slik at man liksom skal kunne tenke at den forteller om originalkarakterenes oppvekst) og blir nostalgiske istedet for å være satiriske eller kritiske. Riktignok forsøker den å ta opp menneskelig problematikk, men regissør Arne Lindtner Næss tør aldri å berøre ekte følelser, som man jo vet at barn besitter i minst like stor grad som voksne. Den første filmen, Olsenbanden jr. går under vann, forsøker seg. Egon Olsen bor på barnehjem, og ønsker mest av alt – selv mer enn en koffert med flerfoldige millioner – en ekte familie. Derfor skal Benny og Kjell hjelpe ham med å gjøre best mulig inntrykk under «utvelgelsen», der et søkkrikt par får raske med seg den de liker best. Egon blir den heldige, og ser frem til et liv i sus og dus, visualisert gjennom drømmesekvenser der han flyter på en oppblåsbar madrass og slurper i seg drinker i et glorete svømmebasseng. Men istedenfor å ta Egons ønske på alvor, blir filmen istedet en katt- og mus-lek, ettersom adoptivforeldrene viser seg å være kjeltringer. Det menneskelige aspektet kastes over bord, og Olsenbanden havner bokstavelig talt på dypt vann i et pratete, uengasjerende og i det hele tatt dramaturgisk klønete forsøk på eventyrfortelling. Det eneste som holder nerven litt i spenn er kjærlighetsintrigene mellom Kjell og Valborg, som faktisk er søte nok til å bli fornøyelige.

Når samfunnskritikken er ribbet vekk, skulle man kanskje tro at Lindtner Næss også ville fraskrive seg moralske pekefingre, og skape en slags oppdatert versjon av Rakkerungene? Den gang ei. Og her ligger nok mitt største problem med denne serien; Olsenbanden jr. er ikke antihelter, men…helter. Og i mest bokstavelig forstand; de tar rotta på skurkene og «hjelper» politiet! Hvor mye mer forfriskende hadde det ikke vært hvis disse ungene faktisk var tyver (som riktignok aldri lyktes – det er jo originalseriens viktigste konvensjon)? Istedet er de uskylden selv, og de små forbrytelsene som begås vendes alltid om til noe som kan nomineres til Nobels fredspris.

Jeg skal likevel ikke være så surmaget at jeg blotter serien for kvaliteter; kjemien mellom barneskuespillerne er ofte god, og på sitt mest hverdagslige er den ofte en fin skildring av vennskap og ung kjærlighet. Olsenbanden jr. på rocker’n er i så måte seriens sterkeste kort; riktignok er den svært vesensforskjellig fra det originale Olsenbanden-konseptet, men tjener på å ha en enkel intrige som kler barnefilmsjangeren. Olsenbanden må vinne en musikkonkurranse for at Kjell skal kunne kapre Valborgs hjerte, samt vinne femti tusen kroner (men dette motivet havner faktisk i bakevja). Ikke minst introduserte denne filmen seriens musikalelement, hvilket utelukkende har vært en styrke. Ikke bare er noen av sangene overraskende fengende i sin sjanger, de tilfører også filmene en lekenhet som sårt mangler i mye av Lindtner Næss sin ofte direkte fantasiløse regi. Der en rekke sekvenser innbyr til spennende kameraløsninger og ikke minst visuell humor, begrenser Lindtner Næss seg til opplagtheter og verbale forklaringer. Dessuten må det nevnes at de voksne birollene blir karikert på nationaltheatersk manér, aksentuert av grelle, til tider hårreisende overtydelige kostymer. Barn er strengt tatt mottakelige for mystikk og det er en sorg hvor lite Olsenbanden jr. setter sin lit til filmmediets muligheter til å skape suggererende stemning.

Siste kapittel i serien, Mestertyvens skatt, har nettopp hatt kinopremiere til slappe kritikker, men sannsynligvis stor kommersiell suksess i ukene som kommer. Hvis Olsenbanden jr. skal forsvare sin videre eksistens (da eventuelt med ny eier), synes jeg noen må komme inn å gjøre radikale grep. Det er forståelig at man følger en suksessformel, men det får være grenser for hvor lenge man skal fore barna med samlebåndsprodukter. Selv kunne jeg tenkt meg en kontemporær versjon av banden, som kan gjeninnføre samfunnsbrodden fra originalserien. Å skildre barne- og ungdomsmiljøer i Oslo gjennom prismen av et velkjent konsept, kunne i det minste vært et spennende forsøk på å vitalisere barnefilmsjangeren. Jeg ser allerede for meg siteringer fra originalserien i en kebab-kø!

På mange måter synes jeg Olsenbanden jr. fungerte best som julekalender. Her var alt mer hverdagslig, nedtonet og glimtet til med menneskeligheten jeg etterlyser i filmserien. Kinofilmene bærer dessverre for mye preg av å være i hendene på en regissør fra Hotel Cæsar-staben. Men nå har jeg strengt tatt ikke besvart spørsmålet i artikkelens overskrift – har denne serien noe på hjertet, som barna kan få utbytte av i en kontekst utenfor den berusende kinosalen?

Svaret er: Fint lite.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 5 kommentarer

  1. Vegard sier:

    Fin kritikk.

    “Selv kunne jeg tenkt meg en kontemporær versjon av banden, som kan gjeninnføre samfunnsbrodden fra originalserien.”

    Hva med Tomme tønner? ^_^

  2. Godt skrevet Lars Ole!

    Fasinerende å se hvordan denne serien har vokst frem fra å være en julekalender for TV2, til å bli blant 2000-tallets mest kommersielle og vellykkede barnefilmseriere. Er enig i den kritikk av serien, den mangler substand og mye av sjarmen med den gamle gjengen (som definitivt ikke prøvde å hjelpe politiet!).

    Synd at det så altfor ofte blir påklistret klisjéfilm fra ende til annen, når utgangspunktet i seg selv er så godt!

    Er forresten veldig fornøyd “The Hurt Locker”s Oscarnominasjoner, og håper virkelig at Bigelow vinner for beste film og beste regi, og håper også at Jeremy Renner vinner beste manlige hovedrolle! Synes forsåvidt at han spilte godt i “The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford” også.

  3. hei,Jeg elsker filmene deres.De er morsomme,moroe o.s.v.

    fotsett slik:):P
    klem Stine:)<3

  4. Michael W. sier:

    Har dere sett danskenes spin off, “Olsen Banden på de bonede gulve” (2010). Også i Danmark er de opprinnelige folkekjære skuespillerne døde. Danskene har derfor laget tegnefilm i stedet. Jeg har bare sett traileren, men det ser riktig underholdende ut.

  5. Malin Rosenborg sier:

    hei jeg elsker filmene deres og meg og en venn av meg suns Egon og Beny er søte vi diger dere.
    <3<3<3<3<3<3

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>