A History of Violence (2005)

«Jesus, Joey.»

Er du fortsatt Joey når du drømmer?, spør Richie (William Hurt). Broren har levd et liv under navnet Tom Stall (Viggo Mortensen) i en årrekke, og blitt oppslukt av den amerikanske drømmen. En drøm bestående av cheerleader-drakter, baseball, frokostblanding, kafeteriahygge og hverdagsevaluerende samtaler rundt middagsbordet.

Når to menn ankommer Toms kafé like før stengetid og lager helvete, ender de opp med å ligge smurt utover gulvet. Tom utfører likvideringene som en dans; grepene ligger intuitivt i hendene hans. Akkurat som vi andre aldri glemmer å sykle, glemmer aldri Tom å drepe. I løpet av én kveld forvandles den tilsynelatende normotiske familiefaren til en folkehelt, og plutselig har David Cronenbergs forstadsskildring forvandlet seg til en dirrende western.

Men A History of Violence er filmen som aldri slutter, som fortsetter å bukte seg i retninger man aldri mister interessen for. For bak Toms drøm lusker den sanne fortellingen, og den dufter av varmt blod. Gjennom Howard Shores direkte episke musikk løftes den lille familiefortellingen opp til et mytologisk nivå, bestående av velkjente arketyper fra et århundre med amerikansk film. Alle sider i boken er lest grundig og konvensjonene som burde fremstått som klisjeer inntar ubehagelig overdrevne, nærmest monstrøse former. David Cronenberg er en av de få som har filmspråket som sitt morsmål; her finnes ikke én overflødig scene, ikke én bevegelse som går ut av takt – ikke ett toneskifte uten et interessant formål.

Alt i denne filmen er bilder som vrenges. På baksiden av intimitet og kjærlighet finnes sublimerte perversjoner som slår knyttnever i tilskuerens renvaskede ansikt. Igjen og igjen. De duse høstfargene, som påminner om tablåer fra Douglas Sirks melodramaer, skaper en tilsynelatende romantisk ramme for et oppgjør med den amerikanske drømmen – som nettopp handler om dens tilsynelatenhet. Kollisjonene mellom formgrep og fortelling er til tider så sublime at det blir hinsides overtydelighet – som man med rette kan hevde at filmen preges av.

Men noen ganger må det usynlige gjøres synlig for å bli «gjennomsiktig»; tingene må først flyte opp for at de med kraft kan trykkes ned til bunnen. A History of Violence er en slosskamp med hele filmhistorien og hvordan den i stor grad alltid har fremstilt vold som noe meningsløst, med en slags moralens vokter som Laban – det snille spøkelset. For meg avslører Cronenberg denne tradisjonen som dypt umoralsk i sin fortrengning av voldens eksistens og funksjon. I A History of Violence har volden mening, og fremstilles derfor med en morbid grusomhet, slik at man ikke kan unnlate å reflektere rundt hvor dypt denne egenskapen er fundamentert i mennesket. Her er det drømmeverdenen som forgifter, mens volden heller kan leses som det egentlige.

William Hurt i rollen som Richie.

Dette kan synes å være en hensynsløs intellektualisering av en dypest sett mektig underholdende film, som også tar i bruk de virkemidlene den kritiserer for å skape særdeles forførende spenning. Men jeg mener at Cronenberg faktisk forsøker noe så ambisiøst som å holde oss våkne i drømmen, ved å nyansere sanselige inntrykk med kritisk refleksjon. Og med dét begår han et av det tilbakelagte tiårets viktigste og mest problematiske filmverk.

David Cronenberg har presset seg gjennom eksploderende hoder, videokassettspisende fitter, insektmetamorfoser, kåte skrivemaskiner, bilkræsjfetisjering, arrslikking og det som verre er for å ende opp med dette. Et sjokkerende publikumsvennlig hovedverk som nesten legger hele hans kunstneriske prosjekt på huggestabben – og da snakker vi om en filmografi som de færreste kan hamle opp med.

Eastern Promises er forresten også bra. Veldig bra. Men den tar vi en annen gang.

«Jesus, Richie.»