a-history-of-violence-2005

Coup de Coeur

A History of Violence (2005)

«Jesus, Joey.»

Er du fortsatt Joey når du drømmer?, spør Richie (William Hurt). Broren har levd et liv under navnet Tom Stall (Viggo Mortensen) i en årrekke, og blitt oppslukt av den amerikanske drømmen. En drøm bestående av cheerleader-drakter, baseball, frokostblanding, kafeteriahygge og hverdagsevaluerende samtaler rundt middagsbordet.

Når to menn ankommer Toms kafé like før stengetid og lager helvete, ender de opp med å ligge smurt utover gulvet. Tom utfører likvideringene som en dans; grepene ligger intuitivt i hendene hans. Akkurat som vi andre aldri glemmer å sykle, glemmer aldri Tom å drepe. I løpet av én kveld forvandles den tilsynelatende normotiske familiefaren til en folkehelt, og plutselig har David Cronenbergs forstadsskildring forvandlet seg til en dirrende western.

Men A History of Violence er filmen som aldri slutter, som fortsetter å bukte seg i retninger man aldri mister interessen for. For bak Toms drøm lusker den sanne fortellingen, og den dufter av varmt blod. Gjennom Howard Shores direkte episke musikk løftes den lille familiefortellingen opp til et mytologisk nivå, bestående av velkjente arketyper fra et århundre med amerikansk film. Alle sider i boken er lest grundig og konvensjonene som burde fremstått som klisjeer inntar ubehagelig overdrevne, nærmest monstrøse former. David Cronenberg er en av de få som har filmspråket som sitt morsmål; her finnes ikke én overflødig scene, ikke én bevegelse som går ut av takt – ikke ett toneskifte uten et interessant formål.

Alt i denne filmen er bilder som vrenges. På baksiden av intimitet og kjærlighet finnes sublimerte perversjoner som slår knyttnever i tilskuerens renvaskede ansikt. Igjen og igjen. De duse høstfargene, som påminner om tablåer fra Douglas Sirks melodramaer, skaper en tilsynelatende romantisk ramme for et oppgjør med den amerikanske drømmen – som nettopp handler om dens tilsynelatenhet. Kollisjonene mellom formgrep og fortelling er til tider så sublime at det blir hinsides overtydelighet – som man med rette kan hevde at filmen preges av.

Men noen ganger må det usynlige gjøres synlig for å bli “gjennomsiktig”; tingene må først flyte opp for at de med kraft kan trykkes ned til bunnen. A History of Violence er en slosskamp med hele filmhistorien og hvordan den i stor grad alltid har fremstilt vold som noe meningsløst, med en slags moralens vokter som Laban – det snille spøkelset. For meg avslører Cronenberg denne tradisjonen som dypt umoralsk i sin fortrengning av voldens eksistens og funksjon. I A History of Violence har volden mening, og fremstilles derfor med en morbid grusomhet, slik at man ikke kan unnlate å reflektere rundt hvor dypt denne egenskapen er fundamentert i mennesket. Her er det drømmeverdenen som forgifter, mens volden heller kan leses som det egentlige.

William Hurt i rollen som Richie.

Dette kan synes å være en hensynsløs intellektualisering av en dypest sett mektig underholdende film, som også tar i bruk de virkemidlene den kritiserer for å skape særdeles forførende spenning. Men jeg mener at Cronenberg faktisk forsøker noe så ambisiøst som å holde oss våkne i drømmen, ved å nyansere sanselige inntrykk med kritisk refleksjon. Og med dét begår han et av det tilbakelagte tiårets viktigste og mest problematiske filmverk.

David Cronenberg har presset seg gjennom eksploderende hoder, videokassettspisende fitter, insektmetamorfoser, kåte skrivemaskiner, bilkræsjfetisjering, arrslikking og det som verre er for å ende opp med dette. Et sjokkerende publikumsvennlig hovedverk som nesten legger hele hans kunstneriske prosjekt på huggestabben – og da snakker vi om en filmografi som de færreste kan hamle opp med.

Eastern Promises er forresten også bra. Veldig bra. Men den tar vi en annen gang.

«Jesus, Richie.»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 18 kommentarer

  1. Sondre Karlsen sier:

    Meget god analyse av en av de virkelig store amerikanske filmene fra 2000-tallet. Jeg får håpe at denne er topp 10 på den pågående kåringen. Og ja, Eastern Promises er nesten på samme nivå. 2000-tallet må vel ha vært Cronenbergs beste tiår.

  2. Jeg husker hvor overveldende filmen var på kino, men først ved andre gjennomsyn slo det meg hvor rik den er i sitt filmspråk og sin tematikk. Cronenberg har virkelig «filmspråket som sitt morsmål,» som Lars Ole skriver.

    Men Sondre; den er plassert på 86. plass på Topp 100-listen vår fra 00-tallet. Kjør debatt! :)

  3. Roskva Koritzinsky sier:

    Oi, for en anmeldelse! Nå ble jeg spent. Jeg skal ta meg tid til å se denne.

  4. Tuben sier:

    Er det bare jeg som blir litt distansert fra fortellingen når Cronenberg overdriver med så tydelige pennestrøk over det “perfekte og klassiske” amerikanske familielivet? Jeg vet det er bevisste grep, men jeg må likevel vri meg hver gang den pompøse musikken pumpes ut eller hver gang jeg må overvære den pinlige dialogen i feks. garderobescenen med bøllene.

    Jeg liker mye i AHV, men jeg skulle gjerne elsket alt.

  5. Smitte sier:

    Selv synes jeg overtydeligheten og det klassiske vedr. scenenes utgangspunkt, bilder og lyd åpner opp for et dypere innhogg, slag, skudd, armbrudd og stikk. Kjennes for meg mer distanserende i filmer der slappe subitilitetsgrep og krampeoriginale tvister skal frembringe Den Engasjerende Historien, der handlingenE og situasjonene ender som forbigående punkter. Jeg opplevde sjeldenheten ved å fokusere og forsøke koble sammen situasjoner og konsekvenser, og kjenne meg sårt åpen for overaskelser som på et litt guffent vis bar på en logikk da de kom.

    Er det bare jeg som ikke vet hva AHV er? Der alt bør elskes;)

  6. Roskva Koritzinsky sier:

    AHV – A History of Violence. Hehe.
    Slik jeg kan forstå, ut fra anmeldelse og innlegg, strekker filmens ambisjoner seg mot en del andre mål enn et tilfredsstilt publikum og forgudelse grunnet perfeksjon som ikke strekker seg lengre enn filmens egen virkelighet. Da er det kanskje bedre å måtte vri seg litt?

  7. Smitte sier:

    hahaha! Så K.U. jeg er!

  8. Flu Hartberg sier:

    Temmelig sjukt å skrive så mye om denne filmen uten å nevne at filmen er en gjendiktning av en tegneserie.
    http://en.wikipedia.org/wiki/A_History_Of_Violence

  9. Smitte sier:

    Hvor relevant er det egentlig, Fru Hartberg? Det er knusktørr fakta for de som velger å interessere seg for slike aspekter. Det er ganske sjukt å kreve at man skal måtte ta obligatoriske dypdykk i kildehenvisningslista for å skildre opplevelser av en film. Det kan riktignok være fruktbart i visse tilfeller, men du antyder ignoranse fremfor å komme med en greit utfylling, og det er vel ett litt væskende sår vi ikke trenger å gå til kilden av her.

  10. Kristian Krogstad sier:

    Tegneserieboken er absolutt verdt å lese og har flere sidehistorier og mye tilleggsmateriale som ikke ble brukt i filmen. Personlig synes jeg dette er Cronenbergs mesterverk, og alle som har et over gjennomsnittet interesse for filmen bør oppsøke boken.

  11. Flu Hartberg sier:

    Pass på blodtrykket, Smitte.
    Bare nevner at jeg syns det er pussig at tegneserien ikke blir nevnt med et ord. Jeg tror det hadde blitt lagt vekt på om det var snakk om en roman, men når det bare er en tegneserie som ligger til grunn så er historien selvsagt Cronenbergs verk alene.

  12. Cronenberg skrev riktignok ikke manuset selv, men siden tegneserien trekkes frem er det vel også på sin plass å påpeke at Cronenberg aldri har lest den.

  13. Touché, hehe..
    Kunne godt tenke meg å høre litt mer konkret hva dere setter så høyt med filmen forøvrig.

  14. Truls Foss sier:

    Selv likte jeg veldig godt hvordan den i mine øyne syneligjør seg nesten som et eventyr, kan nesten strekke det så langt som et action tv-spill hvor det alltid er en BOSS større en de andre.

  15. Øyvind Rype sier:

    Må nok ta et gjensyn snart, men en bemerkelsesverdig forglemmelig film for min del.

  16. Erik Vågnes sier:

    @Truls: Du får den til å høres forferdelig ut

  17. @Smitte: Det er ganske relevant å ta med hvis man skal se på hvordan den er som en adapsjon i forhold til andre. Her kan man si at AHV er unik siden den er en av få adapsjoner som forsøker å gå sine egne veier som film. De fleste er som regel elendige blåkopier av orginalverket der filmskaperne ikke klarer å gjøre noe unikt filmatisk over det hele.

    Gode adapsjoner i nyere tid er jo Road to Perdition, Batman Begins og The Dark Knight, mens eldre er Wild at Heart og The Shining. Felles for samtlige er at de er basert på en roman/tegneserie, men de klarer noe som X-Men, Spider-man, Superman m.fl.

    Mulig Cronenbergs suksess var å ikke lese tegneserien, som Friestad hevder. Kanskje flere burde prøve den modellen? ;-)

  18. Smitte sier:

    @Sivert: For å tydeliggjøre ytterligere. DERSOM man skal se den i forhold til andre adapsjoner så ja..er det sikkert interessant. Innvendingen var vel heller rettet mot tonen i kravet om at dette skulle være en så stor nødvendighet for omtalen av filmen at omtalen ble avskrevet fordi den manglet et aspekt som Flu fant interessant. Ikke slik å forstå at jeg hevder informasjonen i seg selv var irrelevant, men jeg ble sur av tonen. Når det er sagt så er det jo fint at det ligger på bodet.

    Enig i det du skriver om Cronenberg-modellen. Tror det kan være en fin greie. Kanskje en ny trend er å ta fatt i historier, bilder på en mer slurvete måte. Bare ta “A” som et slags utgangpunkt for egen ideproduksjon, fremfor å føle seg skyldig en lojalitet ovenfor opprinnelig verk at man fremtvinger resten av alfabetet, men i en ny font.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>