Få øynene opp for Arild Fröhlich!

Arild Fröhlich har åpnet en filmatisk lekegrind som er rimelig unik i norsk filmsammenheng, men likevel er han sjeldent nevnt blant våre største regissørnavn.

En sentral del av den pågående, kritiske norske filmdebatten er at vi har en svært mager ansamling med lekne, virkelig særpregede filmstemmer. Ettersom Norge tidligere – med noen hederlige unntak – nesten ikke klarte å lage film i det hele tatt, begynte vi årtusenet med å bejuble den stabile kvaliteten til den såkalt «gode fortellingen». Istedet for å lage kunst, ble norsk film et slags nasjonalprodukt som skulle oppfylle bestemte kvalitetskrav, og som ble anerkjent på bakgrunn av dette. Tydelige karakterer, noenlunde realistisk dialog og klassisk dramaturgi var basale egenskaper som på bakgrunn av å være prestert i Norge nesten ble sett på som oppskriften til noe fantastisk.

Den norske filmskolen var på mange måter selve forbannelsen; de nevnte egenskapene ble rendyrket og filmskaperne som spaserte ut i Lillehammer-sola etter tre års utdanning endte med å lage forbausende like filmer. Så kan man selvfølgelig stille meg til veggs og angripe usakligheten i argumentet og de manglende nyansene. For selvfølgelig kan man spore innbyrdes forskjeller mellom disse avgangselevene – og så videre. Men dypest sett er de som oftest flere sider av samme saklighet; ytterst konvensjonelt formspråk, skoleflink dramaturgi og forsiktige forsøk på svelgelig dybde. I seg selv er det ikke nødvendigvis noe galt i å lage film på denne måten, men selv har jeg merket et stadig eskalerende savn etter noe mer lekent, konfronterende og frekt i norsk film – noe som virkelig føles inspirert.

Derfor har jeg i lengre tid ønsket å rette litt oppmerksomhet til Arild Fröhlich, som for meg – ved siden av Joachim Trier – har seilet opp til å bli den mest interessante av de siste årenes ferske filmskaperne. Riktignok vant han fjorårets Amanda-pris for beste regi (som vel var utdelingens eneste positive overraskelse), men utenom denne anerkjennelsen synes jeg Fröhlich har fått forstummende lite oppmerksomhet. Ikke minst har norske kritikere neglisjert ham fullstendig, og bladde sjeldent opp mer enn middelmådige terningkast for verken Pitbullterje eller Fatso. Fröhlichs første verk som regissør var den moderne tv-klassikeren Ut i vår hage, og selv om Bårde Tufte Johansen, Harald Eia og Atle Antonsen skal ha æren for ideene, og han samarbeidet om regien med Ole Martin Hafsmo (Switch), er det tydelig at Fröhlich har stått for mye av den visuelle utformingen. Ut i vår hage er egentlig en samling sketsjbaserte flettverkskortfilmer, og den visuelle humoren er en helt essensiell ingrediens som opplagt har vært med på å gi serien kultstatus. Ikke minst viser regien en teft for å mestre ulike sjangre og formspråk – gjerne i én og samme episode. Parodiene av alt fra NRK-program til tvilsomme norske filmklassikere må selvfølgelig tilskrives komikertrioen, men de visuelle pastisjene ligger hos Fröhlich.

Dette bragte Fröhlich elegant over til sin første langfilm, Pitbullterje – et klassisk mobbedrama filtrert gjennom sprelsk visualitet og regigrep som er befriende politisk ukorrekte. Filmen handler på mange måter om barns virkelighetsflukt; Pitbullterje flykter inn bak sitt eget kroppsfett og pansrer seg mot omverdenen ved å ha en truende og aggressiv natur. Han påkaller seg negativ oppmerskomhet, men ønsker heller å fryse ut seg selv enn å bli konfrontert med sosiale utfordringer i varmen. Jim, som er filmens hovedkarakter, er en liten stakkar som må finne seg i å bli trakassert for å få være med de andre gutta, og når han får tid for seg selv flykter han inn i Playmo-verden. Disse animasjonssekvensene er fantastisk godt gjennomført, og kontrasten mellom barndommens innlevelse og fantastirikdom, og ungdomsårenes vanskelige sosiale krav fremstår i all sin tydelighet som overraskende sår. Jim bærer byrden av å ha en psykisk syk mor, mens Pitbullterje sliter med en alkoholisert far, og når de to ender opp som venner får den klassiske læresetningen «like barn leker best» en viss resonans. For har vi ikke alle sett slike vennskap i virkeligheten? Men der denne fortellingen lett kunne blitt alt for ironiserende, fordomsfull eller alvorstung, skaper Fröhlich en balansegang som gjør at filmen mest av alt føles fri. Her er ingen elementer gjensidig utelukkende; alvor og læring skapes gjennom lek.