00-tallets beste filmer: 75-51

topp100_75-51

Høsten 2009 bestemte vi oss for at Montages-staben skulle lage en liste over de hundre beste filmene fra 00-tallet. Men ikke bare en hvilken som helst kåring; vi gikk grundig til verks for å lage den definitive liste. Staben nominerte frem hundrevis av titler (med urpremiere fom 2000 tom. 2009) som deretter ble stemt frem av hver enkelt av oss – med femti rangerte favoritter hver. Ut fra denne avstemningen fikk filmene sin plassering, før redaksjonen fikk hente inn enkelte veto-filmer fra nominasjonslisten – så ikke sluttresultatet skulle lide av at viktige titler som ikke alle hadde sett kunne falle utenfor. Dette utgjorde til slutt en Topp 100-liste som vi er stolte av, og som vi håper vil fungere som en bred og forseggjort oversikt over hva som virkelig var 00-tallets beste filmer. Og så må en debatt med våre lesere (og tidens tann) vise om listen holder. (NB: Enkelte filmer med premiere sent i 2009 har vi ennå ikke har sett, så tidlig på våren vil vi eventuelt publisere et vedlegg til listen.)

Forrige uke presenterte vi plasseringene 100-76, her følger 75-51. I ukene fremover følger de resterende plassene på listen, og 1. februar publiserer vi de øverste ti filmene. God fornøyelse!

75Ballast

ballast
USA, 2008

En ung gutt vandrer hvileløst omkring på en frossen åker. Han springer inn i en stor flokk gjess, som letter simultant. Slik begynner Ballast, en av tiårets sterkeste amerikanske indiefilmer. De tre sentrale karakterene sørger over et selvmord, og gjennom dem forteller filmen om en hel nasjons sorg over sin egen elendighet. Karakterene, landskapet og lydene er enhetlig med tematikken, mens bildene alltid lades av et nesten magisk lys. Det finnes håp, selv i fattigdom. Regissør Lance Hammer debuterte med Ballast, og det i seg selv er et enormt testament på hans talent. (Filmen er dessverre ikke distribuert utenfor USA.) KM

Under OL i München 1972 blir israelske utøvere holdt som gissel og drept av den palestinske gruppen Sort september. I filmen München skildrer Steven Spielberg den tragiske massakren, men hovedsaklig den påfølgende hevnaksjonen fra israelsk side. Spielberg gjør dette til et tenkende spenningsdrama som intelligent tar opp moraliteten, psykologien og de menneskelige dilemmaene rundt hevnaksjonene – heldigvis med en politisk vaghet i bunn. Men ikke mindre viktig er dette en filmatisk lekkerbisken; tidskoloritten er regntung, europeisk 70-tallsrealisme – og det hele gjenskapes i et filmspråk der assosiasjonene vandrer til de store mesterverkene fra samme tiår. TJ

Filmen Sympathy for Mr. Vengeance er første del av Park Chan-wooks hevntrilogi, og revitaliserte den Sør-Koreanske filmen etter 1990-tallets store bølge. Mørk komedie, hevn, vold og utsøkt kinematografi er mikset sammen til en film av verden sjeldent har sett maken til, og som utvilsomt vil gå inn i historiebøkene som en av de viktigste nyere filmene i Korea per dags dato. SA

Gregg Araki skildret tvilsomme ungdomsmiljøer i filmer som The Doom Generation og Nowhere, men da med såpass hyperstilistisk og karikert penn at det var vanskelig å identifisere seg med universet. I Mysterious Skin kan man spore noen av de samme stiltrekkene, men her kommer karakterene i fokus, og det visuelle blir bare en ramme som forsterker deres indre. Her følger vi to tenåringsgutter som ble seksuelt misbrukt som barn, og som på hver sin måte har blitt preget av hendelsene. Araki fordømmer aldri, men ser nyanser og smertepunkter i en film så vakker og samtidig så opprivende vond at man trenger dager på å fordøye den. I sannhet en av årtusenets sålangt sterkeste filmer. LOK

Gus Van Sants beste film tok både Gullpalmen og regi-prisen i Cannes, og sjelden har vel noen av prisene vært mer fortjent. Som en reaksjon på skolemassakren i Columbine, måler Elephant skolehverdagens pulsslag, som med klam stringens gjentar sine bevegelser i nesten hallusinerende mønstre. Her blir man ikke kjent med noen, man bare observerer og overhører. Så inntrer katastrofen, bevegelsene stanser og sjokket blir forstummende. En ubehagelig, men også merkelig vakker film. LOK

Det føltes både forfriskende og banebrytende da Robert Rodriguez i 2005 presenterte sin adaptasjon av Frank Millers graphic novel Sin City. Dette var filmen som fikk kultstatus allerede under produksjon, og Rodriguez innfridde fansens skyhøye forventninger. I tett samarbeid med serieskaper Frank Miller, er filmens visuelle språk helt i tråd med tegneserien. Det samme er snakkeboblene omgjort til beintøff dialog som utmerket kler det karikerte film noir-universet. Kjente skuespillere stod i kø for å gjøre de ulike rollene, og Rodriguez-kompis Quentin Tarantino kastet seg på som regissør av enkeltscener. Resultatet er et ikonisk filmverk, i tre kapitler, som like gjerne kan oppleves som tre filmer i sine utvidede DVD-versjoner. Sin City vil stå igjen som en av tiårets store tegneserieadaptasjoner, enten man liker det eller ei. TJ

Velkommen til Pandora! Avatar er en fantastisk, spektakulær, pompøs oppdagelsesferd inn i James Camerons fantasi, og en teknologisk milepæl som varsler en fullstendig utvisking av grensene mellom person og piksel i det kommende tiåret. Cameron smører som alltid tykt på, men fører det hele med en så leken overlegenhet at han slipper unna med det meste. Dette er film på sitt mest magiske! MS

Noen Coen-filmer krever gjensyn. Andre ønsker man bare å se igjen og igjen. O Brother Where Art Thou tilhører i sin førnøyelige uhøytidelighet det siste slaget. Her tas vi med på en eventyrisk og underfundig sørstatsreise med tre banditter på rømmen – tungt inspirert av Homers Odyssen. Rett og slett en forfriskende alternativ road movie, fylt opp av latterfremkallende øyeblikk, snodige karakterer, og ikke minst masse herlig musikk! TJ

Tiårets kanskje beste krigsfilm er også en av de mest fysiske filmopplevelser jeg har hatt. Regissør Kathryn Bigelow hiver oss nådeløst ned på gatenivå i Irak, og lar oss ikke forlate kinosalen uten blod på kragen, støv i øynene, svette nedover ryggen og sprengte trommehinner. Dette er et eksplosivt adrenalinrush av en film, som man først og fremst opplever, ikke fordøyer. MS

6625th Hour

25th-hour
Regi: Spike Lee
USA, 2002

Spike Lee tar temperaturen på New York post-9/11. Edward Norton spiller hovedpersonen som har 24 timer i storbyens frihet før han skal i fengsel for lang tid. Spike Lees favorittby ligger der hele tiden som et bakteppe, og hovedpersonens uvisshet er tunge symboler på noe større og viktigere. Filmen er herlig pompøs og smått sentimental, men alt føles så riktig. 25th Hour har alt; et bunnsolid manus, sjeldent utmerkede skuespillerprestasjoner, den ene praktfulle dialogen etter den andre, et henrivende musikalsk bidrag komponert av Terence Blanchard – og over dette er hver enkelt scene så nydelig regissert at det er vanskelig å finne beskrivende ord. 25th Hour står igjen som et foreløpig hovedverk i Spike Lees filmografi. TJ

65The Dreamers

the-dreamers
Frankrike, Italia, Storbritannia, 2003

Bernardo Bertolucci viste seg som en svært viril pensjonist med denne eksplisitt erotiske, men først og fremst intenst skjønne filmen. Bildene er nesten like barokke som i Il Conformista, men filmen slekter først og fremst på klassikeren Siste tango i Paris. The Dreamers velter seg i filmhistoriske referanser på en overdrevet og utilslørt måte, men anvender dette for å bygge en drømmeverdenen for filmens kåte ungfoler. Triangelet (med en makeløs Eva Green i sentrum) iscenesetter sitt eget politiske sekstiåtte-opprør ved å hengi seg til et dekadent forfall innenfor veggene av en borgerlig Paris-leilighet. En slags hippeversjon av Jean Cocteaus evigunge Les Enfants Terribles? Omtrent. Piker vin og sang! LOK

64Dogville

dogville
Danmark, 2003

Selvpiskeren von Trier overgikk sine tidligere formeksperiment med å lage krittstreker på gulvet istedetfor kulisser i Dogville. Dels var filmen et bilde på amerikansk slavekultur; dels på von Triers egen kunstneriske sadomasochisme. Når Grace (Nicole Kidman) sleper rundt på et stort hjul som er bundet rundt halsen hennes, er det nesten uunngåelig å tenke på regissørens egen byrde. Om kreativiteten skal gro, må jorda være full av stein. En gjennomtung, kjip, formanende, moralistisk, kvalmende, merkelig underholdende og selvfølgelig helt fantastisk film. LOK

Duncan Jones‘ spillefilmdebut minner oss på at man ikke trenger å sprenge bort hundrevis av millioner for å lage solid idébasert science fiction. Manus er smart og kompakt, regien stram, stemningen klam og klaustrofobisk. Moon er en perfekt sjangerfilm: spennende, eskapistisk, refererende, original fantasifull, selvransakende, tankevekkende og dagsaktuell. MS

I hete, klamme Mexico City utspilles tre forskjellige historier som rammes av samme skjebnessvangre bilulykke. Kjærlighet og forsoning er filmens overhengende tematikk, som først og fremst er berørende på grunn av engasjerende relasjoner mellom historienes karakterer. Denne filmen var begynnelsen på en bølge av meksikansk film dette tiåret, som satte en rekke nye regissører på kartet. Alejandro González Iñárritu, som med Elskede kjøtere gjorde en oppsiktsvekkende spillefilmdebut, skulle bli en av tiårets viktige nye stemmer. KM

61Mot veggen

mot-veggen
Tyskland, 2004

En bil raser gjennom Hamburgs gater i vill fart, krasjer i veggen og: Bang!, en eksplosiv, skjebnesvanger kjærlighetshistorie skal til å fyke over lerretet. Regissør Fatih Akin meldte sin ankomst på verdens filmscene med denne nærmest antennelig energiske filmen om et proformaekteskap som leder til umulig kjærlighet. Forholdet mellom Cahit og Sibel, to mennesker med vidt forskjellige, samtidig dypt sammenfallende, livsløp, ble for meg den mest engasjerende europeiske filmfortellingen på 00-tallet. Akin fikk Gullbjørnen for dette verket, og Mot veggen satte deretter fyr i den tyske samfunnsdebatten og rev med seg publikum over hele verden. (Forøvrig, dette er min favorittfilm – uavhengig av tiår.) KM

60X-Men 2

x-men-2
USA, 2002

Bryan Singer overgikk sin egen vellykkede 1er med en film som mer enn noen annen tegneserieadaptasjon fra 2000-tallet lykkes i å samle et tilsynelatende uoverkommelig univers av karakterer, historier og konflikter til en sjeldent engasjerende og overraskende samfunnsaktuell blockbuster. Hver karakter får plass til sin egen interessante historie, men genistreken ligger i hvordan Singer lykkes i å samle dem alle til noe større. Bismaken kom først da regissøren et par år senere lot Brett Ratner ødelegge alt med sitt makkverk av en 3er. ESS

59Pianolærerinnen

pianolaererinnen
Østerrike, 2001

Når filmens seksuelt perverterte, plagede og usympatiske hovedkarakter Erika skjærer opp kjønnsorganet med et barberblad, er dét på mange måter symptomatisk for tilskueropplevelsen. Visst finnes det mange filmer som er emosjonelt utfordrende, men Michael Hanekes Pianolærerinnen er virkelig i særklasse jævelig. Et altoppslukende, gjennomvondt, kvalmende karakterdrama, drevet fremover av en sensasjonell Isabelle Huppert. En film som ikke umiddelbart gir en behov for et gjensyn, men som alle burde gi seg i kast med minst én gang. LOK

Sofia Coppola måtte tåle mye kritikk for sin hyperstiliserte, tilsynelatende kjølige prinsessefilm, og ble anklaget for å være historieløs og overflatisk. Men et sensitivt øye vil oppdage at det gjemmer seg noe ganske trist bak alle de vakre kostymene og staselige bløtekakene: bak kjolestoffet finner vi en ung jente som er ensom og ulykkelig. Coppola forteller ømt om unge menneskers utilhørighet i en stor og ukjent verden, uten å hengi seg til patos og ullen poesi. Kort sagt: Lost in Versailles. LOK

57Requiem

requiem
Tyskland, 2006

Den store overraskelsen ved Berlinalen i 2006 var Hans Christian Schmids humane vri på eksorsistfilmen. Sandra Hüller gjør en av tiårets beste skuespillerprestasjoner som den demonbesatte Michaela, i en film som med gjennomført 1970-tallskoloritt blir et fascinerende og ikke rent lite skremmende portrett av de indre og ytre demoner ungjenta rives mellom. ESS

Som Valhrona for sjokoladeelskerne; udiskutabelt lekker, fortært i langsomt tempo som en eneste stor nytelse for alle som setter pris på håndverk i eliteklassen. Casey Affleck ble riktignok nominert, men hadde virkelig fortjent å vinne Oscaren for en av tiårets mest nyanserte og finurlige birolletolkninger, mens fotoarbeidet til Roger Deakins er kreativt og lekende på en måte den amerikanske filmen sjelden tar seg tid til. ESS

Spielberg er i storform, og serverer oss en skremmende futuristisk visjon ispedd forførende spirituelle og emosjonelle overtoner. Minority Report er visuelt mesterlig, handlingsmessig subtil og tematisk mangfoldig, og kan i verste fall bare beskyldes for å prøve å gape over for mye. MS

Film kan knapt bli mer underholdende enn dette! Quentin Tarantino lager sin egen versjon av slutten av 2. verdenskrig, og befester sin posisjon som den mest originale filmskaperen som fremdeles låner hemningsløst fra andre. Her introduseres også en av tiårets beste filmkarakterer i den sadistiske Jødejegeren, gysende godt spilt av hittil obskure Christoph Waltz som over dagen ble et ikon. Tarantino putter dét og andre favorittingredienser som dialogkunst og filmreferanser, til en deiligsmakende gryte som er smaken av Inglourious Basterds. TJ

David Lynch, kanskje virkelig frisluppet som filmskaper først med denne filmen? Et mareritt gjengitt i levende bilder så uunngåelig medrivende og så grusomt forstyrrende at man aldri kan glemme det, men heller aldri vil glemme. Mulholland Drive føles som en hyggelig tur i parken ved siden av Inland Empire, som for alvor tar oss med ned i psykens ubehagelige underverden. Men for de som tar pillen Lynch tilbyr er dette tiårets overlegent mest virkelige mareritt, som ikke et sekund lar deg være våken. KM

Noen ganger kan lett underholdning bli filmkunst med tyngde. Dét er tilfellet med Steven Spielbergs ekstremt forførende Catch Me If You Can. Leonardo DiCaprio gjør sin aller beste rolle som lystløgneren Frank Abignale og Christopher Walken skinner av gammel storhet i sin Oscar-nominerte birolle. Likevel er det den visuelle gjennomføringen som gjør at man blir blank i øynene av ren skjær filmglede; scenografi, kostymer, foto, klipp – alle virkemidlene har en innbyrdes kjemi som gjør resultatet sjeldent dynamisk. En uhyre velartikulert og medrivende film, som attpåtil er et forbausende sterkt bilde på sekstitallets verdier. LOK

51District 9

district-9
New Zealand, USA, 2009

Filmen er laget med et minimalt budsjett, men med stort pågangsmot og fortelleriver. Og resultatet er en sci-fi som sier noe om vår egen samtid, men samtidig er den med på å revitalisere en genre som lenge har vært brakk og nedprioritet. Sammen med Moon har District 9 vist oss at man kan lage gode og viktige filmer som både er underholdende og smarte – alt med et minimum av penger. SA

» Les også: 00-talles beste filmer #100-76

» Fortsett å lese: 00-tallets beste filmer #50-41

» Fortsett å lese: 00-tallets beste filmer #40-31