terry-gilliam-hollywoods-sorte-far

Terry Gilliam – Hollywoods sorte får

«Brazil»

Man kan uten tvil karakterisere Terry Gilliam som en meget spesiell filmskaper som gjennom alle sine filmer har klart å sette et særpreg på både det visuelle uttrykket og hvilke historier han forteller. Selv om det finnes mange egenartede regissører der ute, klarer man lett å se hvilke filmer som er definitivt Gilliam-filmer – det er nesten slik at man klarer å se for seg hans framtidige filmer også. Men disse særhetene har også gjort at han har blitt en slags karakter i den internasjonale filmbransjen, som ikke alltid får det slik han vil.

Det var som animatør han begynte sin filmkarriere. Dette brakte ham til England der Gilliam og resten av Monty Python-gjengen startet opp sitt revolusjonære konsept. Fra den tiden er han kanskje mest kjent for sine surrealistiske animasjoner som knytter de forskjellige sketsjene sammen på bisarre vis. Etter hvert skrev han også manus til en hel rekke sketsjer, samt at han fikk prøve seg i regissør-rollen under flere Python-filmer. I disse tidlige filmene ser vi hvordan han som gjennom det estetiske utvikler seg som filmskaper, selv om han var co-regissør til Terry Jones. I både Monty Python and the Holy Grail og Life of Brian ser vi hvordan den utstrakte bruken av både animasjon og en helt spesiell mise-en-scène varsler hans kommende talent. Detaljrikdommen i scenen i Life of Brian der Brian faller ut av tårnet og inn i et romfartøy er ulikt ellers i filmen, og utformingen av båten som tar Kong Arthur og Sir Bedevere til Castle Aaargh i Monty Python and the Holy Grail finner vi igjen i nesten alle Gilliam-filmer etter Python-perioden.

Hans første film utenfor Monty Python er Jabberwocky (som på norsk har den fantastiske tittelen Sangen om den råtne potet). Selv om den er utenfor Python-sfæren, har den en hel rekke av medlemmene på rollelisten, blant annet Michael Palin og Terry Jones. For Gilliam blir bruken av tidligere Python-medlemmer et fast innslag, og han samarbeider ofte med Michael Palin på manussiden og som skuespiller. Gilliam har også beholdt den helt spesielle humoren Python var kjent for – dog iblandet en del grisete og mer heslige elementer. Time Bandits, derimot, viser oss en ny Gilliam som har sansen for den gode historien og som kan lage andre type filmer enn absurde komedier. Time Bandits er en barnefilm delvis finansiert gjennom at eks-Beatle George Harrison pantsatte huset sitt i Los Angeles slik at Gilliam kunne få pengene til å lage denne filmen. Palin var med på manussiden og som skuespiller, samt at «the tall Python», John Cleese, figurerte i en mindre rolle – som han skrev selv basert på en engelsk hertug han aldri hadde møtt.

Etter at Pyhon-gjengen samlet seg for en siste gang til filmen The Meaning of Life (der Gilliam regisserte forfilmen The Crimson Permanent Assurance), kom Gilliams kanskje største og mest anerkjente film, Brazil. Filmen viser en Gilliam på vei mot å finne seg selv regissør, og den innehar alle elementene han nå er kjent for: detaljrikdom, vidvinkelobjektiver, sort humor, en underliggende pessimisme og autoritetskritikk. Brazil er på mange måter 100% Gilliam, og viser oss både starten og slutten på hans filmografi der budsjettene er av en viss størrelse. Diverse konflikter med produksjonsselskaper og distributører ga Gilliam et rykte for å være vanskelig siden han ikke gikk med på å drastisk klippe om Brazil slik at den ble litt mer munter og positiv, og dette er noe som henger ved ham som person den dag i dag. Problemene fulgte videre til hans neste film: The Adventures of Baron Munchausen, som floppet økonomisk i store deler av verden.

Tittel
Detaljerikdom, pessimisme og autoritetskritikk. Fra filmen «Brazil.

I filmen The Fisher King søker Gilliam mot en mer «normal» historie. Den er i tillegg den første av hans filmer som Gilliam ikke har skrevet manus til. Det hele var en ganske enkel affære siden budsjettet ikke var spesielt stort, og filmen klarte å dekke inn sine produksjonskostnader. Etter The Fisher Kings mer nedtonete stil, finner vi igjen en Gilliam som øser av seg av sine kjente elementer i 12 Monkeys. Den er en av få filmer som har hatt store Hollywood-stjerner involvert i prosjektet (Brad Pitt, Bruce Willis og Madeleine Stowe), og dette er som regel en av de første filmene yngre Gilliam-fans har startet med (foruten Monty Python). Som så ofte handler det om autoritetskritikk og dystre bilder av framtiden, med sterke innslag av ubehagelige kostymer. Filmen gjorde det godt både økonomisk og kunstnerisk, og er en av få lett tilgjengelige filmer regissert av Gilliam. Suksessen med 12 Monkeys ser ut til å ha styrket Gilliams posisjon igjen etter studiokranglene på 1980-tallet med Brazil og Munchausen, og vi ser en mer tilstedeværende regissør og manusforfatter i kult-filmen Fear and Loathing in Las Vegas. Selvsikkerheten til tross, filmen ble en økonomisk fiasko for Gilliam og han havnet igjen på Hollywoods «shit list».

Etter en lang pause som regissør så vi en ny side av Gilliam på 2000-tallet med The Brothers Grimm. Det er det nærmeste en klassisk Hollywood-produksjon man kommer med Gilliam, men man så likevel fort at det passet regissøren. En liten stund etter at The Brothers Grimm ble lansert, dukket det opp nok en film fra Gilliam ved navn Tideland; mer i hans gamle spor. The Brothers Grimm ble lunkent mottatt og tjente inn en grei sum for produksjonsselskapet, men var ingen stor pengemaskin. Dette til tross, det er en av få filmer Gilliam ikke har forårsaket store tap med. Tideland, som er en av hans mer utilgjengelige filmer, ble spilt inn med få midler og fikk begrenset kinodistribusjon rundt om i verden.

Gilliam-filmene er som sagt preget av hans visuelle egenart. Og da særlig i kostymene. De er som regel uhyre detaljerte og har et preg av å være satt sammen av ting man kunne funnet på en skraphaug. Selv har han sagt at han er kjent for å være den regissøren som oftest tvinger sine skuespillere til å gå med ubehagelige kostymer. I stedet for å være enkel og grei, velger Gilliam heller å være komplisert og vanskelig, og dette kan gjenspeile hans valg av historier og hvordan han ser på verden forøvrig. Gilliams fortellerstil er likeledes særegen. Som regel benytter han seg av ekstreme vidvinkelobjektiver, karakterer som sjeldent klarer å skille mellom drøm og virkelighet, og en god dose sort humor. Dessverre er det ofte dette som gjør at filmene hans flopper økonomisk innenfor en kort tidsramme. Hollywood-systemer krever kjapp retur av pengene de gir til prosjekter og det er liten tid til å la filmene «modne» -- og Gilliams filmer krever definitivt modning, lang modning. Ofte får filmene kult-status en god stund etter at de er lanserte.

Gilliams problemer med det etablertes normer til tross, han hentes likevel inn gang på gang for å regissere filmer av en viss budsjettstørrelse. Det kan se ut til at hans mest suksessfulle filmer, rent økonomisk sett, er de han selv har vært lite involvert i på manussiden. Hans nyeste film, The Imaginarium of Doctor Parnassus, har vært nok en prøvelse for Gilliam i og med at hans hovedrolleinnhaver, Heath Ledger, avgikk med døden under innspillingen. Lenge så det ut til at filmen måtte legges ned helt, men som kjent har Gilliam valgt en drastisk løsning på problemet ved å la flere skuespillere spille samme hovedkarakter og la denne gjennomgå en forvandling underveis i filmens historie. Det blir spennende å se om Gilliam klarer å få dette til rent kunstnerisk (og økonomisk). Per dags dato er det uvisst hvor mye filmen vil spille inn og om dette nok en gang blir en bomtur for Gilliam (og produksjonsselskapene), men i følge Wikipedia har i hvert fall godt over halvparten av filmkritikerne gitt filmen god respons -- dog er ikke dette en garanti for billettsalg. Gilliam har flere nye prosjekter i horisonten, men de fleste av dem står i pre-produksjonsstatus og/eller er satt på vent hos IMDB, noe som kan tyde på at ting avhenger om Dr. Parnassus gjør det bra eller ikke.

Vår vurdering av The Imaginarium of Doctor Parnassus, med norsk kinopremiere i romjulen, kan du lese her på Montages i morgen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Jørgen Sollien sier:

    Det var vel med 12 Monkeys at han var på nippet til å skrive fra seg regissørkreden til Alan Smithee pga krangling med produksjonsseleskapet. Mener han tok igjen med å leie inn en diger og dyr kran for å få oversiktsbildet mot slutten av filmen, noe som i og for seg fungerte godt tross hensikten.

  2. Gilliam har, etter det jeg har lest meg fram til, vært på kanten med de fleste. Under innspillingen av Holy grail oppstod det gnisninger mellom Gilliam og Jones (samt at alkoholismen til Chapman bidro litt til urolighetene).

    Men, skal man lykkes i denne bransjen bør man kanskje være litt hard og kompromissløs – særlig i en økonomi som styres av den sterkes rett.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>