Omtale

Séraphine – en unik historie

Bilde 3
Yolande Moreau som Séraphine de Senlis

Jeg elsket denne filmen fra første kamerainnstilling: Hånden som med ytterste forsiktighet løsner siv fra bunnen av et månebelyst myrlandskap, mens modale felegnisninger gir oss en klam følelse av at dette er langtfra så romantisk som det gir inntrykk av.

seraphine-1Og hele førsteakten av Martin Provosts poetiske og dvelende filmatisering av livet til den franske malerinnen Séraphine de Senlis ligger i det samme tvetydige, diffuse landskapet. For jeg vil tro majoriteten der ute vet lite om livshistorien til kvinnen som i mellomkrigstiden malte de vakreste tablåer, bortgjemt på et lite kvistværelse i byen hun i kunsthistorien nå navngis etter. Det gir nevnte førsteakt en tiltrekkende mystikk, der vi ser hushjelpen Séraphine samle blod fra høytidens slakting, fra katedralens utbrente offerlys og urin etter husets madame. Det er noe rituelt over det, samtidig som den sterke gudstroen og salmene hun ledsager arbeidet med skaper en nærmest sakral innledning til en film som derfra ut og ut med stram regi skaper et av de beste kunstnerportrettene jeg har sett.

Seraphine.smYolande Moreau bidrar sterkt til dette, i sin energiske, til fingerspissene perfeksjonerte gestalting av hovedpersonen. Der Hollywood-skuespillere ofte banaliserer og overdriver når de skal tolke historiske personer, gjør hun det motsatte. Som med Marion Cotillards Edith Piaf i La Vie en Rose og Toni Servillos Giulio Andreotti i Il Divo er innsatsen teknisk suveren i mimikk og stemmebruk, sensitiv og subtil i tolkningen og med tydelig empati. Jamie Foxx gjorde etter min mening akkurat det motsatte med sin karikerte, komplett uengasjerende, nær sagt parodiske utgave av Ray Charles. Det mest imponerende ved Moreaus César-belønnede tolkning er allikevel hvordan hun makter å balansere de mer humoristiske, bisarre sidene ved Séraphine, samtidig som jeg som publikummer ikke kan unngå å allerede tidlig i filmen fange opp tragedien og tristessen som hun er innhyllet i. Resultatet er en høyst levende, mangfoldig personlighet, som i skuespillerinnsats ligger der oppe blant de største fra de senere år.

Der nevnte Piaf-biografi ble lite mer enn Cotillards gnistrende hovedrolle, er Séraphine mye mer. Regissør Provost lar seg til forskjell fra kollega Olivier Dahan ikke blende av sin hovedrolle, men bygger opp et univers, en ramme rundt hovedpersonen som Piaf aldri fikk. Det hjelper selvsagt at manuset ikke er interessert i den klassiske coming-of-age-historien som slike biografiske filmer ofte reduseres til, men at manusforfatter Marc Abdelnour isteden lar historien etablere seg akkurat like forsiktig og tilsynelatende tilfeldig som hovedpersonens egen fremtoning. At regissøren og hans klipper klokelig velger å stole på publikums tålmodighet, og bygger en saktmodig fremdrift passende en karakter som med skrå rygg sliter seg fremover i tunge kjoler, bidrar også sterkt til at resultatet blir en like unik opplevelse som personen den forteller historien til.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>