paranormal

Paranormal Activity – hype som holder mål

paranormal
Et sjokkert publikum

Paranormal Activity er filmen som har fått amerikansk publikum til løpe kaldsvettende ut av kinosalene i skrekk og dødsangt. Det er filmen med taglines som Don’t see it alone og What Happens when you sleep? Og ikke minst: Dare you experience the U.S. phenomenon? Det er klart det skapes forventninger av sånt, og det er også filmens irriterende hemsko. En film som har rukket å bli et skrekkfenomen før den har nådd våre landegrenser, med klare paralleller til 90-tallets store skrekk-eksperiment The Blair Witch Project. Men der sistnevnte film klarte å bevare mye av mystikken på vei over atlanteren, er det tvilsomt om sjokkbølgene vil slå over oss nå som Paranormal Activity går opp i norske kinosaler. Konseptet er kjent og gjennomskuet, og historiene om kinogjengere som som spyr og besvimer av film på kino har vi etter hvert hørt for mange av til å la oss imponere.

Paranormal Acitvity er også filmen der historien bak har vært viet like mye oppmerksomhet som det endelige innholdet (du kan lese mer både om bakgrunnshistorien, lanseringen og publikums reaksjoner i vår tidligere publiserte kortklipt-artikkel om fenomenet Paranormal Activity). La oss derfor nå fokusere på hva som faktisk gjemmer seg i filmen:

Vi møter det unge paret Katie (Katie Featherston) og Micah (Micah Sloat) som er bosatt i et pent hus i San Diego. Men det er noe som plager dem – uforklarlige hendelser som oftest finner sted om natta mens de sover. Hjemsøkes de av overnaturlige krefter som vil dem vondt, eller finnes det naturlige forklaringer? De kjøper et filmkamera som hver natt settes på opptak i soverommet – og blir sjokkert over hva de ser når de spoler gjennom videoen fra første natt. Og det er bare begynnelsen.

paranormal2
Dårlig stemning i soverommet

Paranormal Activity er spilt inn på tilnærmet nullbudsjett (15.000 dollar) i regissørens (Oren Peli) eget hjem med to amatørskuespillere. Vi ser alt gjennom det kameraet hovedpersonene bærer rundt i eget hjem, og skal overbevises om at det er virkeligheten vi observerer. Om forsøket på å selge historien som en slags dokumentert virkelighet fremstår som en utslitt gimmick, er disse enkle grepene likevel med på å underbygge en helt nødvendig følelse av realisme. Det brukes rikelig med tid på å etablere de to hovedkarakterene og deres hverdagsritualer i hjemmet, og belønningen er et publikum som faktisk tror på og blir med på redselen i det som skal skje. Paranormal Activity lykkes fordi den tror så sterkt på egen idé, samtidig som den vet å iscenesette skremselsscener uten raske klipp og lydeffekter.

Det ubehagelige og skremmende ligger i det usette, og Paranormal Activity holder lenge stødig kurs ledet av kompromissløs vaghet. Trussen holdes visuelt ukjent for publikum. Det handler om å skape frykt, og filmskaperne vet at det ikke finnes noe klimaks som vil være mer skremmende enn det å ikke vite. Likevel må filmen på et tidspunkt uunngåelig konfronteres med sitt største problem: slutten. For det føles nærmest naturstridig at Paranormal Activity skal få en tilfredsstillende slutt – og det får den heller ikke – verken i originalversjonen som ble festivalvist første gang i 2007, eller i den kinoaktuelle 2009-versjonen hvor Steven Spielberg var pådriver for å skape en ny slutt (den originale slutten, som du kan se på diverse videokanaler på nett, besitter imidlertid et snev av original friskhet som savnes i den horrorkonvensjonelle avslutningen initiert av Spielberg).

11
Scary

Ti år etter den forbløffende suksessen med The Blair Witch Project, er Paranormal Activity mest av alt en viktig påminnelse om at uhyggelig bra horror fortsatt kan skapes med små ressurser. Og at det ikke skader med en gjennomført og original lanseringsplan…

NB! Regissør Oren Peli er allerede neste år aktuell med ny film, Area 51, om tre tenåringer som finner veien i Nevadas hemmelige militære område.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. André sier:

    Denne filmen er dødskul – gå og se! Ja, de siste ti sekundene er filmens svakeste punkt, men det er så mye grøssende moro før det, at det er fort glemt. Svært intelligent behandling av en trett sjanger.

  2. Line sier:

    Jeg gleder meg syyyykt!

  3. Anja Lekang Høiby sier:

    Jeg ble veldig skuffet over Paranormal Activity jeg. Noe av grunnen er vel traileren som iogforseg viser altfor mange av de overnaturlige hendelsene, og det er derfor nærmest ikke noe nytt og spennende i selve filmen. Jeg likte godt parskildringen, spesielt i starten, men hverdagen og kranglingen mellom de to, tar allikevel altfor mye tid. Det ble rett og slett kjedelig etterhvert. Den hadde noen gode øyeblikk innimellom, og jeg skal innrømme at jeg skvatt og syns spesielt den siste scenen var creepy, men mer hadde den rett og slett ikke å by på. Et godt utgangspunkt hadde prosjektet, men sluttresultatet lever dessverre ikke helt opp.

  4. Marthe Aspelund sier:

    Filmen har så absolutt mer å tilby. Jeg synes det tegner på stor bevissthet over en stadig mer utslitt sjanger, når regissøren går tilbake til den helt grunnleggende frykten for å være redd. Den utnytter de få midlene den har til det fulle. Spesielt lyden er ekstremt godt brukt i å karakterisere nærværet av det man aldri ser, eller får forklart. Joda, traileren var kanskje litt for ivrig, men stemningen filmen sammenhengende klarer å skape er av typen som gjerne får nakkehårene til å reise seg. Filmen skapte ren uhygge for undertegnede, særskilt idet jeg gikk ut av salen, og begynte å spille noen av scenene over i hodet igjen. Forventningene over hvilken type horror man er i ferd med å se, spiller nok inn. Peli klarte i hvert fall å gi meg en guffen følelse, som festet seg i meg i flere dager etterpå.

  5. Magnus N sier:

    En hype som ikke holder mål spør du meg. Riktignok var det mange i kinosalen som virket oppriktig skremte – så jeg har skjønt at den funket for en god del.

    Men for min del er dette en klassisk hype som er best til å være hype, og ikke film. Markedsføringen og traileren var til en viss grad original og særdeles vellykket. Her til lands har vi hatt mange reality-programmer angående overnaturlige fenomener i “vanlige” hjem – jeg vil anta det er programmer som også er suksesser internasjonalt – sånn sett kan man si at Paranormal Activity har hengt seg på en trend og fått bra drahjelp av den.

    Den virket spennende, selv for meg som ikke har for vane å tro på eller bli revet med av overnaturlige ting, men jeg gikk til kinosalen med en viss forventning og hadde ladet opp med å se traileren et par ganger. Det ødela filmopplevelsen kraftig for min del. Hvem er det som viser det heftigste filmen har og by på og slutten i traileren? Når du gjennom filmen går og venter på scener du har sett fra traileren og når de kommer viser det seg at de scenene du ventet på var det største filmen hadde å by på, da avsløres filmen på at den var mest opptatt av å skape en hype og ikke gi publikum en god filmopplevelse. Men penger i kassa blir det jo når alle løper for å se den!

    Det er mange filmer som avslører for mye i promoteringen, men da har som regel filmen andre kvaliteter man setter pris på – eksempelvis interessante karakterer eller givende fotoarbeid. Denne filmen har ingenting å by på utenom det å prøve å få tilskueren skremt – den har lyktes for en del, men den ville nok lyktes for flere med en annen trailer og promotering.

    Jeg liker ofte å se skrekkfilm selv om jeg ikke blir skremt, men det her ble bare kjedelig i lengden for min del og hvis jeg skal være ekstremt snill så kan jeg jo si at den hadde en fin skildring av parforhold og den sa kanskje noe om kjønnsroller :P

    Et spennende og nyskapende prosjekt som funket best som hype og ikke som film!

  6. Martin Larsen sier:

    Enig med sistnevnte. Dette var en relativt kjedelig afære.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>