Det har vært skrevet opp og ned i mente om Avatars visuelle uttrykk, om forventningspress og om James Camerons comeback, men nesten ingenting om filmens musikalske side, i hvert fall ikke i skandinavisk presse. Hvordan passer James Horners musikk inn i dette universet? Innfrir den like mye som filmen i sin helhet foreløpig har gjort?

Dette er det tredje samarbeidet mellom James & James. Horners skrekk-militaristiske musikk til Aliens (1986) står fremdeles som en moderne action-klassiker. Spor som ”Futile Escape” og ”Bishop’s Countdown” har dukket opp i trailere gjennom 20 år. Titanic (1997) trenger heller ingen introduksjon. Med litt hjelp fra Sissel Kyrkjebø og Celine Dion, er den et av verdens mest-selgende instrumental-soundtracks gjennom alle tider.

Statistikken er med andre ord på Horners side, som sportskommentatorene pleier å si. Til Avatar fikk komponisten usedvanlig lang forberedelsestid, over halvannet år. Dette sa han selv i et intervju med Times Online for et par uker siden:

This was the commitment I made to Jim [Cameron]: I wouldn’t take on any other work for a year-and-a-half — and it has taken that length of time. I was ready before he was. He was still shooting long after I was supposed to begin writing, but I had my sound world ready for him to start handing over film. Avatar was so complicated, it ended up being a lot more time-consuming than he anticipated.

Så er spørsmålet: Hvordan lyder det? Ble det gode resultater av de uvanlige rammevilkårene?

Svaret er ja. Nok en gang sementeres Horners posisjon som en av Hollywoods fremste musikalske historiefortellere. Et godt eksempel er temaet for hovedpersonen Jake Sully – et vakkert, ekspansivt, bittersøtt tema som vokser i takt med Jakes gradvise tilpasning til sin avatar, fra han tar de første ustabile stegene til han flyr majestisk gjennom Pandoras eksotiske landskap på sin skreddersydde Ikran. Særlig tydelig blir det når Jake heller vil tilbringe sin tid gjennom avataren enn i sitt virkelige, handikappede liv; eller som han sier: ”Everything is backwards now, like out there is the true world and in here is the dream”. Horner svarer med å spille temaet hans i en melankolsk og oppstykket, nesten ”handikappet” versjon i det virkelige liv, men lar det så blomstre for alvor så snart han inntar rollen som den blåfargede helten. Her er et klipp av temaet i en slik versjon:

Men det som først og fremst lyser opp lerrettet er Horners unike evne til å finne den umiddelbare, emosjonelle kjernen i hver eneste scene; hans unike evne til å fange essensen i miljøer, karakterer og univers. Ja, rett og slett filmens hjerte. Om det er de sansestimulerende scenene i skogen eller det er den biospirituelle bondingen som binder alle vesener på planeten sammen. Slik beskriver han selv denne ”fargeleggingen”:

…what I’ve done is create a world that uses a tremendous amount of colour — colours that we haven’t heard before. That was my big search: how to create an orchestra of different sound worlds and blend them into the sound collage, yet have it feel grounded. I have a sense of how far I can push an audience and I like to push the audiences.

Helt fri for kontrovers vil Horner aldri være. Han er kjent for å bruke visse grep og motiver om igjen; noen ganger til og med kloss opp til klassiske musikktemaer (selv om dette er ganske overdramatisert). Avatar er heller ikke noe unntak. Et av temaene ligner på ”Call to Arms” fra hans egen Glory (1989), og av gamle kjenninger dukker blant annet det berømte, fire-noters fare-motivet (”danger motif”) opp et par steder mot slutten av filmen. Her er et eksempel på dette motivet hentet fra Willow (1988), deretter det samme fra Avatar:

Dette trekker imidlertid ikke ned helhetsinntrykket. Heller ikke at rulleteksten akkompagneres av Leona Lewis’ storslåtte kjærlighetssang ”I See You”, basert på et av Horners temaer. I sjangeren ’fløteballader’ er den faktisk ikke så halvgæren, og refererer åpenbart til ”My Heart Will Go On” fra Titanic, særlig ”near, far”-delen av den:

Jeg gikk inn i filmen med forventninger om glattpolert dataspillgrafikk og dvaske Jar Jar-karakterer. Jeg kom ut av den med følelsen av å ha vært med på noe magisk; noe som rørte meg; noe som gjorde meg oppslukt av hele filmens univers. Jeg er overbevist om at James Horner er en av hovedårsakene til det og at jeg nærmest var hans lille personlige avatar. ”I like to push the audiences”, som han sa.