De senere årene har det hersket tilnærmet krisestemning rundt tv-produksjonen av Oscar-seremonien. Seertallene traff sitt foreløpige bunnivå i 2008, og mye av skylden ble lagt på manglende publikumsappell i de nominerte filmene. Dette var året da Coen-brødrenes No Country for Old Men ble kåret til beste film foran nesa på There Will Be Blood, og alle de fire vinnerne av skuespillerpriser var europeiske: Daniel Day-Lewis, Marion Cotillard, Javier Bardem og Tilda Swinton. Mens et filmopptatt publikum kanskje vil hevde at 2008 nettopp var av de beste Oscar-årene det siste tiåret, rynket det jevne amerikanske publikum på nesa og slo av tv-sendingen.

Utdelingen tidligere i år ble i så måte en opptur for TV-selskapet ABC, men plasserer seg historisk likevel som den tredje minst sette tv-overføringen på 40 år. I USA trekker nå finalene i American Idol et større tv-publikum enn Oscar. Men er det egentlig noe galt i det?

Er disse Oscar-nominerte filmene for smale?

De siste årene har vi sett flere forsøk på å endre produksjonen av og innholdet i Oscar-utdelingen. Samtidig har produsentene jevnt over vist respekt for Oscar-seremonien som en institusjon i amerikansk film, og endringene har gjerne vært finjusteringer på detaljnivå snarere enn revolusjoner. Fokus har vært å trimme showet, da kritikken hovedsaklig har vært rettet mot en unødvendig langdryg tv-sending. Å la vinnerne i de mindre kategoriene motta prisen mellom benkeradene med pinlig kort taletid var et svar på kritikken. Heldigvis ble det ingen varig trend. Å modernisere Oscar-utdelingen er en øvelse i balansekunst. Når målet åpenbart er å bevare Oscar som en nasjonal begivenhet av allmenn interesse, kan det være fristende å tenke kortsiktig. Men den dagen man ikke lenger ser forskjell på Oscar og MTV Movie Awards, har Oscar-utdelingen også utspilt sin rolle. Er det mulig å favne både bredt og smalt på en gang? Hva er viktigst, og hvilken rolle ønsker Oscar å ha i 2010 og fremover?

Endringene de har gjort i år er interessante. Ved Oscar-utdelingen 2010 ^[1] vil hele 10 filmer være nominert i kategorien Beste film, mot fem som har vært tradisjonen i lang tid. Det var riktignok vanlig med 10 nominerte filmer både i 1930- og 40-årene (siste gang det skjedde var i 1943 da Casablanca vant), men det er neppe av nostalgi man nå gjør disse radikale endringene. Kritikken om en Oscar-utdeling som hyller filmer det amerikanske folk ikke bryr seg om, blusset for alvor opp da Akademiet i fjor ignorerte kritikerroste publikumssuksesser som The Dark Knight og WALL-E. Å utvide den gjeveste kategorien fra 5 til 10 filmer, handler naturligvis om å åpne Oscar-portene for de kommersielle kinosuksessene. Samtidig er det gjort nye tiltak for å øke vinnersjansene til de mest sette og populære filmene. Mens medlemmene av Akademiet tidligere har stemt på én favoritt, skal de nå rangere filmene fra 1 til 10 poeng. Det nye stemmesystemet skal åpenbart sørge for større konsensus rundt vinnerfilmen:

So now, once the 10 nominees are named, voters will rank the films from 1 to 10. All the No. 1 votes will be counted, and if no film has more than 50 percent of the vote (which will certainly be the case), the last-place film will be eliminated and the voters who voted for that film will have their No. 2 votes counted instead. That process will continue until one film has a majority of the votes. As Pond points out, there is a chance that the film that ends up winning won’t actually have the most No. 1 votes, but will instead emerge the victor in the second, third, or fourth rounds (oscar-watch.ew.com ^[2]).

Hugh Jackman - Oscar-vert med suksess (2009)

Samtidig gjøres nye grep for å gjøre showet strammere, og fjerne innhold som er ukjent for et bredt publikum – æresprisene. Nytt av året er The Governor’s Awards ^[3] som ble avholdt i november; en lukket fest – uten tv-overføring – der æresprisene som tidligere var en naturlig del av Oscar-seremonien, nå er løsrevet fra den store festkvelden i Kodak Theatre. I år ble ble produsent John Calley tildelt Irving G. Thalberg Memorial Awards, mens skuespillerveteran Lauren Bacall, fotograf Gordon Willis, og kultregissør og produsent Roger Corman ble hyllet for sitt bidrag til filmen med hver sin Honorary Award (videoer av høydepunktene ^[4]). Som et ledd i moderniseringen av Oscar-utdelingen, skal det ikke lenger være rom for å hylle bransjens aldrende helter på selveste Oscar-kvelden.

Tendensene til endring fra de siste årene, har altså tiltatt i styrke. Under utdelingen sist februar så vi en klar dreining mot en mer showpreget utdeling, ledet i sang og dans av Hugh Jackman, mens den plutselige bruken av ungdomsstjerner på scenekanten var en påfallende nyvinning. Neste år følges trenden opp med nye konseptjusteringer – alt i et tydelig forsøk på å treffe et større publikum. Det er kanskje ikke noe feil i det, men kanskje må vi med tiden omdefinere hva Oscar skal handle om – å hylle kunsten og de beste filmene, eller legge til rette for amerikanske familiekvelder foran fjernsynsapparatet?