frankofil-melankoli-i-skyggen-av-paris

Frankofil melankoli I skyggen av Paris

dansparis2
Louis Garrel og Romain Duris

Etter den kontroversielle Ma mère, kan DVD-aktuelle I skyggen av Paris (Dans Paris, 2006) fremstå som et behagelig hvileskjær for Christopher Honoré. Men la oss heller se det som en film der Honoré med all tydelighet viser oss sin kjærlighet for den franske nybølgen, der han øser av sin kulturhistoriske forståelse. Honoré har vært skribent i Les Cahiers du Cinéma, forfattet en rekke romaner, teaterstykker og regissert film. Med I skyggen av Paris serveres filmatisk lekenhet som opplagt er hentet fra en filmsjel, og som gjør produktet til noe mer enn en simpel homage til La Nouvelle Vague.

Fra åpningsscenen settes stemningen. To unge menn i seng med en vakker kvinne, og vi tenker med en gang på Truffauts Jules et Jim. Deretter rusler den ene karakteren, spilt av Louis Garrel, ut på en balkong med Eiffeltårnet som en Paris-klisjé i bakgrunnen. Han kikker inn i kamera og forklarer publikum at han både er karakter og historieforteller i filmen, samtidig som han unnskylder fortellergrepet.

Vi blir fortalt at broren, Paul (Romain Duris), har kommet hjem etter et mislykket selvmordsforsøk initiert av et havarert ekteskap. Nå bor de to brødrene sammen med sin fraskilte far (spilt av Guy Marchand) som frykter for at Paul skal gjøre et nytt forsøk på å avslutte livet. Jonathan søker på sin side avstand fra de familiære konfliktene, og bruker tiden på å ligge med nye kvinner heller enn å snakke med broren, og fremstår på sett og vis som en vandrende personifiserng av den franske nybølgen i seg selv. Og settingen er naturligvis et alltid stemningsfullt Paris i førjulstiden.

dansparis

På et tidspunkt reiser I skyggen av Paris fra sine referanser og filmhistoriske kjærlighetserklæringer, og stikker isteden pinnen inn mot den nerven som også gjør filmen interessant fortellermessig: Det handler om forholdet mellom to brødre, livet og kjærligheten i et perspektiv av tungsindig depresjon. Etter hvert som filmleken tones ned, stiger den menneskelige realismen til overflaten, og I skyggen av Paris blir en film av nye lag. Ikke dermed sagt at Honoré gjør historien til en fastsatt reise fra a til å. Det hele foregår langsomt, med avstikkere ut fra kjernen, uten at alt nødvendigvis røres sammen til slutt. Men så har heller ikke Honoré regi på livet, for det er dét han mer enn noe annet viser oss i siste akt.

Både Louis Garrel og Romain Duris, som begge har samarbeidet med Christophe Honoré tidligere, er strålende. Garrel er i sin lekenhet som hentet ut av en film fra Godard eller Truffaut, og minner her ikke rent lite om en ung Jean-Pierre Léaud. Romain Duris er den underspillende kontrasten som den ulykkelig melankolske broren.

I en film som spiller frem og tilbake mellom kontraster, er resultatet til tider forvirrende. Men Honoré er befriende oppmerksom på sin grenseløst utilslørte hyllest til filmene han elsker, og langt på vei klarer han å balansere det med solide karakterer i et tett og velspilt drama. Likevel er nok dette en film som dufter deiligst for kjennere av den franske filmen.

Kanskje treffer Honoré et bredere publikum med Forførelsens kunst -- også den med Louis Garrel -- som er premiereklar på norske kinoer til jul. Vi lover å komme tilbake til det.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. E sier:

    Fint skrevet. Er veldig glad i Dans Paris og gleder meg til Forførelsens Kunst. Du omtaler Dans Paris med norsk tittel, har den nå fått distribusjon i Norge? Da jeg kjøpte min var det fra Artificial Eye.

  2. Takk. Ja, det burde jeg nok også presisert bedre i teksten. Den nye distributøren Europavideo lanserer “I skyggen av Paris” (Dans Paris) på DVD i Norge, og den ble sluppet nå 9. desember.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>