Et åpent vindu en vinternatt, en metalltråd stramt strukket mellom to trær, et råttent gulv… Et nyfødt barn uten muligheten til å trekke dyna varmende om seg, en forfengelig mann plassert høyt til hest blindt galopperende mot trærne, en fattig kone avhengig av inntekten fra den altfor tunge maskinen plassert på gulvet. Terroren finnes i alt og alle i Michael Hanekes Det hvite båndet (Das Weisse Band), en film som ikke bare er årets desidert beste, men også den østerriske regissørens mest følelsesmessig engasjerende.

Det var med en etter hvert overveldende følelse av ubehag jeg satte meg ned for å se Hanekes Gullpalme-vinnende film, en følelse som vel hadde sitt opphav i erkjennelsen av hvordan hans tidligere historier har forstyrret meg, hvordan det uutgrunnelige og udefinerbare i filmene alltid har lykkes i å både fascinere og frastøte. På overflaten handler de aldri om spesielt mye – karakterenes (for)historie er viktigere enn plottet, som også ofte er direkte uklart eller bevisst mangefullt. Men deri ligger også kimen til denne følelsen av et udefinert ubehag. Regissøren gir alltid nok til å pusle sammen en idé eller et bilde, med det resultat at jeg selv må komplettere det narrative puslespillet. Hva er egentlig forhistorien i Skjult? Motivasjonen for volden i Funny Games? Der eksempelvis både den norske og amerikanske filmen til det kjedsommelige etterstreber mest mulig informasjon, motivasjon, bakgrunn og så videre, bruker Haneke altså dine ubevisse tankestrømmer som et regigrep.

Det er disse faktorene som gjør Michael Haneke til en av ytterst få filmkunstnere som aktivt bruker og utfordrer publikum som narrativ brikke i sine filmer. Kanskje er det også derfor mange avviser filmene hans. Ikke bare fordi de krever sin innlevelse fra deg som publikummer, men også fordi de opererer på så totalt andre nivåer enn den typiske filmen anno i dag. Det er dette jeg vil kalle det udefinerbare ubehaget – et slags tomrom alle hans filmer inneholder, og som det er opp til meg som publikummer å fylle. Jeg vil faktisk være så arrogant å påstå at for å få maksimalt ut av en Haneke-film kreves det en viss innsikt og interesse. Det blir litt som å servere vellagret Papillon roquefort til en person som egentlig foretrekker Tine eller Synnøve – det er godt mulig du aksepterer smaken, men har du ikke utviklet paletten, er det egentlig bortkastet både for deg og osten.

Settingen er en landsby i Tyskland, omkranset av idylliske skoger, åkrer og blomsterenger året før 1. verdenskrig. Et klassisk sted for å konstruere en historie spunnet rundt opphavet, fremveksten og utøvelsen av ondskap. En baron kontrollerer innbyggerne som stedets største arbeidsgiver, mens den lokale presten på sin side formaner streng moral og disiplin både i eget hus og kirke. De voksne presenteres med titler som Presten, Baronen, Læreren, Doktoren. Barna har fornavn som Eva, Klara, Sigi, Margarete. Felles for dem alle er kvelende skjortekraver og bluser, knesokker som klør mot bare legger, tunge kjoler som oppløser ethvert hint av kvinnelige former. Alle er høye og magre, med håret satt opp i stram knute eller vannkjemmet til ubevegelig sideskill. I nærbilder avsløres sykelige, underdanige ansikter stilt overfor et samfunn der det ikke finnes rom for å utvikle en egen personlighet. Men det skjuler seg også en ondskap som skal vise seg i stand til å utføre de mest bestialske handlinger.

Det hvite båndet er en kriminalhistorie uten forløsning, en moralsk fortelling uten lærepenge, sentrert rundt grusomme voldshandlinger. I så måte fortsetter den tradisjonen jeg beskriver over. Men det er ikke først og fremst det narrative universet Haneke her posisjonerer oss som aktiv part i, snarere er det først og fremst i det visuelle. Når pastorens barn i tur og orden straffes med spanskrøret lar Haneke oss sitte på gangen med stuedøren lukket. Allikevel forstår vi mer enn nok av øynene til sønnen som blir tvunget til å hente slagvåpenet, av lydene som kommer fra barna inne i stua. Vi får alltid akkurat nok til at bildene danner seg på netthinnen, eller vi ser resultatet og tvinges til å forestille oss selve gjerningen. Når landsbyboerne søker gjennom skogen med lykter i nattemørket, desperate etter å finne den stakkars gutten før det er for sent, kjøres en annen film parallelt i vårt indre. Vi ser for oss hva som kan ha skjedd med gutten, vel vitende om grusomhetene disse menneskene er i stand til å utføre. Innstillingen der den maltrakterte gutten endelig blir funnet blir derfor en kulminasjon som gjør at det rykker i hele kroppen.

Det er lett å tolke Det hvite båndet som Hanekes kommentar til fremveksten av det som resulterte i 1. verdenskrig ett år etter, men kanskje enda viktigere – klimaet som skapte grobunn for fremveksten av nazismen enda noen år senere. Ja, det hvite båndet pastorens barn ikles kan i seg selv sees som en variant av Hitler-jugends hakekors-dekorerte armbånd. Og selv om Haneke har holdt avstand til denne lesningen av filmen, gir det uansett historien en ytterligere ubehagelig resonans. Barna som pines, straffes og kues skal 20 år senere bli de samme som sender Hitler til makten, og enda senere legitimere noen av historiens verste handlinger. Det er med denne erkjennelsen puslespillet blir så brutalt i vårt indre, der vi innser at øynene til gutten i skogen kanskje ikke ble ødelagt av de voksne, snarere av jevnaldrende ute etter å hevne seg for sine egne opplevelser. Å kalle Det hvite båndet årets mest sjelsettende og rystende filmopplevelse er i så måte en kraftig underdrivelse.

Allikevel er det ikke i det bestialske og grusomme Hanekes film er på sitt mest emosjonelle. Overraskende nok; regissørens filmografi i mente, er det isteden historiens mer vakre og sarte øyeblikk. Pastorens sønn som gir fra seg den lille spurven for å trøste sin pappa er et eksempel – en scene så var og nydelig at den alene gir filmens dysterhet et tydelig og ikke minst nødvendig islett av håp. Atter andre scener bringer frem smilet, kanskje spesielt lærerens første fåfengte forsøk på å vekke oppmerksomheten til Eva. Det er balansegangen mellom disse varme enkeltscenene og filmens øvrige direkte kyniske og kalde dominans jeg vil påstå gjør Det hvite båndet til Hanekes beste film sålangt i en ellers imponerende stødig karriere. Interessant nok skjer det også i et atskillig mer visualisert og estetisert univers enn vi tidligere har sett fra hans hånd, godt hjulpet av Christian Bergers nyanserte og suverene svart/hvitt-foto og Christoph Kanters detaljrike og karakterbyggende produksjonsdesign. Det hvite båndet tilfører med dette regissøren nye sider som Europas største filmkunstner, og resulterer i det som for meg er årets soleklart beste film.