det-asiatiske-filmaret-2009

Det asiatiske filmåret 2009

Mother
Fra årets sørkoreanske Oscar-kandidat "Mother" (Regi: Bong Joon-ho)

Fra Akira Kurosawa til Jackie Chan. Den asiatiske filmen har rommet mye siden storhetstiden skjøt fart ut av etterkrigstiden. Men nå som de japanske mesterne er en utdøende rase, og 80-tallets actionfest fra Hong Kong visnet hen på 90-tallet, har nye stemmer vokst frem og ut i verden. Fra slutten av 90-tallet og inn i 2000-årene, fremstår den asiatiske filmfloraen som verdens kanskje mest vitale. Med Sør-Korea som den nye nasjonale motoren i filmmaskineriet, hvis vi holder den egne indiske Bollywood-industrien utenfor for denne gang. Vi velger i denne artikkelen å holde fokus på Sør- og Øst-Asia.

Og det er nettopp Sør-Korea som står i spissen når filmåret 2009 skal oppsummeres. Det føles også helt naturlig at tiåret avrundes med to sørkoreanske mesterverk som begge er regissert av de aller friskeste bladene i den nasjonale oppblomstringen av filmskapere: Bong Joon-ho og Park Chan-wook. Felles for dem begge er hjemlig suksess, der kommersiell kinosuksess er blandet med anerkjennende kritiker- og festivalapplaus. Senere har de laget flere filmer i ulike sjangere, reist verden rundt på festivaler, og i dag opparbeidet status og posisjon som noen av de mest spennende navnene på den internasjonale filmscenen.

Thirst i regi av Park Chan-wook kompletterer vampyrfilmens revitaliserte posisjon i den popkulturelle sfære; som et mørkt, dristig og kunstnerisk alternativ til Twilight-seriens ukompliserte banalitet, kan -- og bør den -- oppleves i norske kinosaler fra februar neste år. Bong Joon-ho er på sin side mannen bak årets sørkoreanske Oscar-håp i det nervepirrende og komplekse spenningsdramaet Mother. Begge filmene ble lansert under årets prestisjetunge Cannes-festival.

thirst2
Fra vampyrfilmen "Thirst" (Regi: Park Chan-wook)

Filmfestivalen i Cannes er også et godt utgangspunkt for å illustrere den betydelige kvaliteten i det asiatiske filmåret vi nå legger bak oss. Av totalt 20 filmer nominert til Gullpalmen (Palme d’Or) kan vi telle 6 filmer av asiatiske filmskapere: Park Chan-wook fra Sør-Korea (Thirst), Ye Lou fra Kina (Spring Fever), Brilliante Mendoza fra Filippinene (Kinatay), Ming-liang Tsai fra Malaysia (Visage), Johnnie To fra Hong Kong (Vengeance) og Ang Lee fra Taiwan (Taking Woodstock). Sistnevnte er riktignok en helamerikansk produksjon, men Ang Lee må trekkes frem som en av få med et vellykket sprang fra Asia til Hollywood. Blant de Gullpalme-nominerte finnes også den spanskproduserte Map of the Sounds of Tokyo om en spanjol bosatt i den japanske hovedstaden -- på japansk og med japanske skuespillere.

Utvalget til Cannes reflekterer på mange måter hvordan vinden har snudd mot det asiatiske kontinentet. Der asiatiske filmer og filmskapere tidligere stod for de sporadiske innslagene, er de nå hovedattraksjonen -- og vinnere. I Cannes vant Park Chan-wook juryprisen for den stilsikre vampyrfilmen Thirst -- fem år etter at han slo gjennom på samme festival og vant juryens Grand Prize for filmsensasjonen Oldboy i 2004. I tillegg til de mange asiatiske filmene som knivet om Gullpalmen (som til slutt ble vunnet av Michael Haneke for det kinoaktuelle mesterverket Det hvite båndet), var flere av kontinentets mest fremgangsrike regissører også til stede i festivalbyen med filmer i konkurranseprogrammet Un Certain Regard. Her var thailandske Pen-Ek Ratanaruang med Nymph, japanske Hirokazu Kore-eda med Air Doll og allerede nevnte sørkoreanske Bong Joon-ho med Mother. Dette er tre filmskapere av stort internasjonalt kaliber som alle har hatt kritikerroste filmer oppe på norske kinoplakater tidligere. Kore-eda er nå i vinter norgesaktuell med Still Walking -- et ubehagelig sterkt familiedrama som er tiljublet av de fleste (men altfor få) som har sett den.

tidal-wave
Fra katastrofefilmen "Tidal Wave" (Regi: Yun Je-gyun)

I et utvalg som spenner fra det smale til det brede, i alle sjangere og formater, har 2009 mer enn noe annet vært en bekreftelse både på den kvalitative styrken og mangfoldet i det asiatiske filmmarkedet. I Sør-Korea har blockbusteren Tidal Wave satt en ny standard for katastrofefilmen utenfor Hollywood, og er årets soleklart best besøkte film i Sør-Korea. Nummer to på listen over årets mest sette kinofilmer -- og mer populær enn Harry Potter, Terminator og Transformers -- er Take Off om det første sørkoreanske landslaget i skihopp som etableres i håp om å få OL i 2002 til byen Muju. Dette kommer i tillegg til de mer auteur-drevne Thirst og Mother som begge også har plassert seg høyt på listen over årets mest sette kinofilmer i hjemlandet.

yatterman
Fra "Yatterman" (Regi: Takashi Miike)

I Japan heter årets største Box Office-hit Rookies: Sotsugyô, basert på en hjemlig tv-serie uten nevneverdig internasjonall appell. Mer interessant er det at den kontroversielle og svært aktive Takashi Miike (han står bak nærmere 80 produksjoner som regissør siden begynnelsen av 90-tallet) figurerer med to titler på årets japanske filmkalender: Yatterman som er basert på en animeserie med kultstatus fra japansk tv på 70-tallet, og den manga-baserte actionfilmen Crows Zero 2 som følger opp Miikes egen suksess med Crows Zero fra 2007. Men der Takashi Miikes filmer stort sett møter sitt internasjonale publikum i filmfestivalenes nisjeprogrammer, står årets japanske Oscar-kandidat Nobody to Watch Over Me og Hirokazu Kore-edas Air Doll frem med større universell tyngde. Førstnevnte om kjendiskultur og baksiden av det sensajonsjagende massemedia -- sistnevnte en kjærlighetshistorie med en oppblåsbar dukke i en levende hovedrolle.

Året har i stor grad vært preget av allerede etablerte filmskapere som har innfridd med nye verk. Her må også kinesiske Chuan Lu nevnes, som i år vant hovedprisen i San Sebastián Film Festival med den brutale krigsfilmen City of Life and Death om Nanjing-massakren i 1937. Dernest regissørparet Felix Chong og Alan Mak som allerede har gjenoppvekket actionsjangeren fra Hong Kong med Infernal Affairs-serien (som er originalen bak Martin Scorseses Oscar-vinnende The Departed), og fortsetter i år med Overheard i samme gate. Fra Hong Kong kommer også Pou-Soi Cheang som i år har gjort seg sterkt bemerket med den thrilleren Accident, og ikke minst Johnnie To som fikk den legendariske filmkritikeren Roger Ebert til å tenke tilbake på Clint Eastwoods Unforgiven etter å ha sett hevnthrilleren Vengeance (en fransk samproduksjon) i Cannes tidligere i vår. The Hollywood Reporter slo på sin side fast at Vengeance er beviset på hvordan film kan være popcorn og kunst på en og samme tid -- og treffe en hel verden.

vengeance
Fra action-thrilleren "Vengeance" (Regi: Johnnie To)

I tillegg har det asiatiske filmåret inneholdt nydelige filmer fra andre nasjoner som Taiwan, Filippinene og Taiwan med flere. Raya Martin fra Filippinene har for eksempel hatt et fremragende år med dobbellansering av Independencia og Manila -- kompromissløse hyllester i svart/hvitt til filippinsk neorealisme, som ikke nødvendigvis treffer et bredt publikum, men som begge i sin kvalitet ble funnet verdige lansering i Cannes.

Den asiatiske filmen av 2009 handler både om særegne nasjonalskatter, og de filmene som treffer hele verdens marked. Fra filippinske kunstfilmer til Hong Kong-action, japansk manga og sørkoreanske thrillere i blendende vakker estetikk. Og fra et vestlig perspektiv finner vi spennende originalitet i alt. Selv nyinnspillinger gjøres originale når mesteren Yimou Zhang (Hero, Flyvende dolker) på tampen av året serverer The First Gun som en kinesisk vri på Coen-brødrenes Blood Simple.

Den tydelige internasjonale fremgangen til tross; asiatiske filmer selger fremdeles billetter i et altfor beskjedent antall på norske kinoer. Det finnes ikke en eneste asiatisk produksjon blant de 100 mest sette kinofilmene i Norge i 2009. Et alternativ er festivaler som Film fra Sør, men det publikum som ikke bor nær de store byene eller oppsøker de rette festivalene, vil ha få muligheter til å oppdage ny asiatisk film på kino. Imidlertid har dette tatt seg noe opp nå mot slutten av året, og vi anbefaler sterkt de japanske familiedramaene Still Walking og Tokyo Sonata som er satt opp på norske kinoer i vinter. Tidligere i år har man kunnet koble av med den meditative Briller (også fra Japan), eller oppleve den thailandske kjærlighetshistorien i Wonderful Town. For ikke å glemme siste skrik fra den japanske animasjonsmesteren Hayao Miyazaki: Ponyo på klippen ved havet. Årets animerte kunstverk kunne oppleves på norske kinoer fra sensommeren.

2. juledag kommer også årets fremmedspråklige Oscar-vinner, Departures, endelig på norske kinoer. Det sympatiske japanske melodramaet om livet og døden, har brukt over et år på reisen fra Japan til Norge, og illustrerer dermed et annet problem: det tar for lang tid, og det er for få av de beste asiatiske filmene, som får norsk kinodistribusjon. I mellomtiden vil mange av filmene nevnt i denne artikkelen være tilgjengelige på DVD med engelsk undertekst i de fleste nettbutikker.

redcliff
Fra den episke krigsfilmen "Red Cliff" (Regi: John Woo)

Dette illustreres for så vidt også med lanseringen av det episke storverket Red Cliff under regi av selveste John Woo. Mannen som emigrerte til Amerika for å gjøre actionfilmer som Broken Arrow, Face/Off og Mission: Impossible II etter en lang rekke av moderne klassikere fra Hong Kong på 80- og 90-tallet. Men den amerikanske suksessen kjølnet, og Woo returnerte med falmet rykte til hjemlandet, dog med alvorlige planer om et gigantisk comeback. Han lyktes. Red Cliff er tidenes dyreste filmproduksjon i Kina, og danket raskt ut Titantic fra tronen som mest sette kinofilm. Det er vanskelig å forestille seg i Norge hvor stor denne filmen er; derfor fikk vi heller aldri se den todelte versjonen på over fire timer som ble sluppet på det asiatiske kinomarkedet -- første del i fjor sommer, andre del i januar 2009. I Norge (og resten av Vesten) ble historien om det avgjørende Red Cliff-slaget i Kina 208 år etter Kristus, klippet ned til én film på 2 timer og 30 minutter. Filmen ble lansert på norske kinoer i mai, uten nevneverdig oppmerksomhet -- og i ytterst få kopier. Dette til tross for kritikernes ros fra Kina til USA og Norge. Som den mest påkostede filmen i Kinas historie, storslått og skapt for det store lerretet, instruert av en verdensberømt filmskaper også i kommersielle kretser, burde alt ligge til rette for en publikumsvinner. Isteden står Red Cliff i den vestlige verden igjen som årets glemte storfilm.

Nå venter vi spent på å se hvordan Cannes-vinneren Thirst av Park Chan-wook gjør det på norske kinoer fra februar. Filmen har i hvert fall vår bloddryppende anbefaling. Det blir videre interessant å se om Kim Ji-woons elleville western-eventyr The Good, the Bad, the Weird endelig kommer opp på kino etter nyttår, etter at premieredatoen er blitt forskjøvet kontinuerlig gjennom hele høsten og vinteren. Ifølge Filmweb.no er status for premieredato per i dag ubestemt. Kim Ji-woon er for ordens skyld en av de fremste stjerneskuddene i sørkoreansk filmbransje, og har de særdeles stilsikre A Tale of Two Sisters og A Bittersweet Life, fra henholdsvis horror- og gangstersjangeren, som seneste oppføringer på en allerede imponerende CV. I tillegg håper vi fremdeles at det finnes distributører der ute som ønsker å sette opp Mother på norske kinoer, og helst før neste jul…

Klikk over til neste side for å et utvalg trailere til filmene vi har omtalt.

Les også:

Air Doll

Mother

Thirst

Vengeance

Red Cliff

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 10 kommentarer

  1. Vengeance og Thirst er mine to favoritter fra Asia i 2009. Ser at vi får en ny bølge fra Kina etter suksessen med Red Cliff – sandalfilmene kommer som perler på en snor, godt anført av den helt greie (men dog ikke det helt store mesterverket det kunne ha vært) Mulan.

  2. Kristian Krogstad sier:

    Red Cliff fungerte ikke i den nedklippede versjonen som ble lansert i Europa/USA. Det var for tydelig at man hadde klippet mye i filmen for å korte ned historien og det ble for kaotisk og for uoversiktelig. Vent heller på en ny, lengre utgave, eller den asiatiske.

  3. Fred Ut sier:

    Jeg liker ikke den geografiske sorteringen av film Montages har valgt for årskavalkadene i år.

    1) Det er en kunstig måte å gjøre det på. Som dere kommenterer selv: i hvilken grad er District9 en amerikansk film utover at den er finansiert med amerikanske penger? I hvilken grad representerer Antichrist dansk film på noen annen måte enn at mennesket som har regissert den er født der? Og kan han i så fall sies å være typisk dansk (eller typisk menneske for den saks skyld)?

    2) Når sorteringen av filmene føles så villkårlig føles forsøkene på å trekke linjer og lage retoriske poenger i blant hule. Jeg skjønner behovet for å være grundige, men selv i en firedelt oversikt er utvalget for stort til at det er naturlig å se for klare sammenhenger. Et eksempel:

    “Europa har alltid vært urokråka i filmlandskapet, og dekket over de gullglitrende Oscar-konvensjonene med sine svarte fjær. Over Atlanteren blir den omtalt som «foreign»- eller «arthouse»-film…”

    Da tenker man på filmer som Shaun of the Dead, 28 Days Later, Taxi og The Transporter (de to siste like franske som District 9 er amerikansk) formoder jeg :) Og ble det ikke laget dystopisk film andre steder enn i USA i 2009? Eller sjokkerende film andre steder enn i Europa?

    3)Det gjør livet alt for lett for de som nekter å se annet enn amerikanskprodusert, engelskspråklig film. De bør trues/lures til å lese om de beste filmene uansett.

    4) Det viderefører den leie uvanen vi filmgeeks har når det gjelder å snakke om asiatisk film som utelukkende kinesiskspråklig/koreansk/japansk film.

    Nå er riktignok

    “…nydelige filmer fra andre nasjoner som Taiwan, Filippinene og Taiwan med flere [sic]”

    med her, men ingenting fra f.eks India (dette har ikke vært noe stort Bollywoodår tror jeg, men Mumbai har jo produsert en film eller to i år også), Iran eller Thailand? Er dette et sammendrag av det asiatiske filmåret da?

    Mitt forslag for neste år: Snakk om film som et gobalt fenomen, både på produksjons- og temasiden.

    Men fortsett det for øvrig fantastiske arbeidet dere gjør på akkurat samme måte. Godt Nyttår!

  4. Fred Ut sier:

    Og å kalle Taking Woodstock for en asiatisk film når man kaller District 9 for en amerikansk er soleklart gult kort ;)

  5. Jeg skal bare kort svare for kommentarene dine til den asiatiske oppsummeringen av filmåret (siden jeg har skrevet denne artikkelen). Da det raskt viste seg å bli en veldig omfattende sak å oppsummere filmåret til en verdensdel som rommer så utrolig mye, måtte jeg gjøre en bevisst avgrensning. Det fremkommer også i første avsnitt: “Vi velger i denne artikkelen å holde fokus på Sør- og Øst-Asia”. Dermed ble bl.a. India med Bollywood holdt utenfor, sammen med spennende filmland i Midt-Østen/Vest-Asia. Dette har naturligvis også med undertegnedes kompetanse (eller mangel på sådan) å gjøre. Vi har ikke hatt noen intenasjon om å dekke ALT, og har f.eks. ingen oppsummering av filmårene i f.eks. Afrika, Sør-Amerika eller Australia/Oceania.

    Angående Taking Woodstock… Jeg omtaler ikke dette som en asiatisk film (snarere tvert i mot skriver jeg at det er en helamerikansk produksjon). Filmen nevnes kun i en bisetning for å påpeke det interessante ved at 6 av årets 20 Gullpalme-nominerte filmer er regissert av asiatiske filmskapere.

    Ellers har du jo noen gode poenger i at en geografisk sortering av filmer ikke alltid gir like stor mening i dagens globaliserte verden.

    Godt nytt år!

  6. Mangler noen filmer på listen, spesielt Breathless er sammen med Thirst og Castaway on the Moon de beste filmene fra Sør-Korea i år. Mother når ikke opp etter min mening. Synd at Breathless ikke tar plassen fra Mother (hvis den kommer på kino her til lands), samme gjelder Castaway on the Moon som er den mest originale filmen fra Sør-Korea i år.

    Breathless (2009) er en av de beste filmene fra Sør-Korea de siste årene.

    A Pierrot (2009) Undervurdert japansk film som er en av de beste dette året.

    13B (2009) India Blir ødelagt av noen musikkscener, ellers en spennende og god film.

    Crazy Racer (2009) Oppfølgeren til Crazy Stone. Tenk en kinesisk utgave av de to første filmene til Guy Ritchie. Herlig film med skrullete karakterer.

    Castaway on the Moon (2009) Nok en fin film fra Sør-Korea som skiller seg ut fra mengden.

    The Message (2009) Kinesisk film som overrasket. Spennende og lekker å se på.

    Chaw (2009) Elsk eller hat film med mye svart humor. Koreansk monsterfilm.

    Running Turtle (2009) Typisk sjarmfull koreansk film med en håpløs politimann og en hardtslående skurk.

    Turning Point (2009) Fleste hater nok filmen, jeg fant den spennende, selv om historien har blitt fortalt før, spesielt Infernal Affairs er kongen i den ligaen.

  7. Fred Ut sier:

    Jeg gir meg selv rødgult kort for den siste kommentaren, det er tross alt forskjell på en film fra en asiatisk filmskaper og en asiatisk film, det var jo det jeg selv forsøkte å illustrere med Von Trier – eksempelet. Skamme meg.

    Avgrensningen din i første avsnitt er tydelig, den, men det er vel ingen vits i å kalle en artikkel Det Asiatiske filmåret 2009 når man ikke egentlig skal skrive om det asiatiske filmåret 09?

    Ingen kan selvfølgelig dekke alt, og dere har jo fått med mer enn de fleste, poenget mitt er først og fremst at måten dere valgte å organisere det hele på ikke fungerte for meg i år.

  8. Interessante innspill, Fred Ut – vi artikkelforfatterne (kanskje utenom Eirik som skrev om norsk film) opplevde dilemmaer i forhold til akkurat det du beskriver; kan en film som District 9 egentlig regionaliseres som noe annet enn en film fra jorden? (Tatt sci-fi-sjangeren i betraktning, er det passende.)

    Vi bør kanskje følge opp disse fire sakene med geografisk inndelte oppsummeringsanalyser av filmåret med en egen sak om nettopp dette dilemmaet; produksjon- og distribusjon av film er såpass globalisert at kulturuttrykket selv kanskje begynner å skifte form vekk fra nasjonaliserte innholdskjennetegn og formuttrykk. La oss tygge på dette en uke og se hva det kan lede til. :)

    Godt nyttår!

  9. To av mine gamle favoritter koreanerne Chan-wook Park med THIRST og Joon-ho Bong med MOTHER / MADEO skuffet faktisk nesten veldig i 2009.
    Se opp for en relativt ung kar fra Malaysia av alle plasser. Han heter Ho Yuhang og har debutert med en spillefilm med engelsk tittel AT THE END OF DAYBREAK / SHAM MOH. Jeg fikk litt Tsai Ming Liang følelse etter filmen, ikke at han skal sammenlignes, men jeg fikk en tilsvarende følelse som etter å ha sett REBELS OF THE NEON GOD på festival i 1992 da vi ikke visste hvem han kom til å bli.

  10. Mats Bjørkøy sier:

    Herre min hatt for en god artikkel med påfølgende komentarfelt. Jeg er veldig glad i asiatisk film og trodde jeg hadde brukbar oversikt, men her finner jeg både filmer og regissører jeg aldri kan huske å ha hørt om tiligere. Meget gøyal opdagelse!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>