Globaliseringen av verden og demokratisering av produksjonsmidlene til tross; USA er fremdeles det toneangivende land for kommersiell filmproduksjon. Så når vi her på Montages har kikket på filmåret 2009 gjennom fire utvalgte områder, er det amerikanske ikke overraskende et av de vi kjenner best. Film fra Hollywood og det brede indie-miljøet i USA er fremdeles den ledende importkilden for norske distributører og kinoer, så disse titlene er da også blant de vi kjenner best. Så hva har egentlig dette amerikanske filmåret 2009 handlet om?
I denne artikkelen skal jeg se på et utvalg amerikanske filmer som har preget året som har gått, og hva de egentlig har fortalt oss tematisk og ideologisk om den amerikanske tilstand. Som det summerende år brakte 2009 med seg kulminasjonen av en rekke politiske og samfunnsmessige brytninger fra dette tiåret: Terroraksjonene 11. september 2001, de to påfølgende krigene, økt frykt, paranoia og overvåkning, naturkatastrofer, politisk malstyre og finanskrise – alt gjennomsyrer i større eller mindre grad kulturen.
Økt mobil- og nettbasert kommunikasjon har gitt nye sosiale mønstre, og en rekke små, men ikke mindre viktige felt som kjønnsroller, medierutiner og digital teknologi har bidratt til å omforme den amerikanske hverdag. Betydelige skifter i tidens ånd. Og hos Vestens særerklærte kulturelle meningsbærer og ideologiske frontlinje, intet mindre. Alt dette har satt tydelige spor i amerikansk film. Isøndersprengte bygninger, terroriserte mennesker lammet av frykt og oppildnet av hat, korrupte svik og meningsløs hevn. Er dette bilder, karakterer og stemninger fra det virkelige USA eller fra Hollywood? Begge deler.
Flere dystre fortellinger ga gjenklang hos det amerikanske publikum i første halvdel av 2009. Blant dem var hevnthrilleren Taken, antisuperhelt-historien Watchmen, horrorfantasien Coraline og delvis også sci-fi-filmen Knowing – alle filmer som på forskjellige vis tok opp i seg tematiske strømninger som reflekterte tiåret. Fra den deprimerende øye for øye-tankegangen promotert av Liam Neesons figur i Taken, til undergangens overmakt i Watchmen og Knowing, og på et mer subtilt plan i det oversette barnets dobbeltgjenger-foreldre fra helvete i Coraline. Forråtnelsen av moral i lederskapet gjengitt på mer eller mindre overført betydning i populærkulturen. Og det står ikke nødvendigvis bedre til i amerikanernes komedier:
I både publikumsfavoritten Paul Blart: Mall Cop og kult-kandidaten Observe and Report figurerer to utgaver av en latterliggjort kjøpesenter-purk som uventet helt. Den overvektige, hvite taperen beseirer det umulige gjennom delvis umotivert (og brutal) vold til komisk effekt, i god amerikansk ånd. Likeledes i giga-suksessen The Hangover, bringes sørgelige typer i et ulykksalig utdrikningslag gjennom de mest forferdelige situasjoner med et smil og et blunk. Et manus som i Hollywood tidligere kunne ha blitt skildret som en moraliseringsøvelse, iscenesettes i The Hangover med anti-human håpløshet og uhemmet umoral – med enorm komisk payoff. I filmen slepes våre utvalgte gjennom et Sodoma og Gomorra-lignende Las Vegas, og mens amerikanerne løper mann av huse til kinoene, kan man spørre seg: Er dette den amerikanske hygge anno 2009? Årets mest innbringende komedie.
Men, det skal sies, ikke all toneangivende amerikansk film fra 2009 malte fanden på veggen. Sommersesongen inneholdt populære lyspunkter som Pixars mesterlige animasjonsfilm Up, det franchise-gjenopplivende action-adrenalinkicket Star Trek og den bestselgende romantiske komedien The Proposal – alle historier som på forskjellig vis tenner håp; for vennskap, samhold og kjærlighet. Om ikke ennå et tegn på Obama-effekten, så er disse filmene et anslag til en mer oppløftende tid som kanskje skal komme.
Parallelt med dette fenget (selvfølgelig) også de store, mørkere mastodontene i sommervarmen: Effektdrevne oppfølgere som Ice Age 3D: Dawn of the Dinosaurs, X-Men Origins: Wolverine, Terminator Salvation og Transformers: Revenge of the Fallen trakk horder (i varierende mengde) til kinoene – men ingen av disse ga oss særlig tro på hverken filmmediets eller menneskenes fremtid. Etablerte franchise-filmer som også preget året var naturligvis Harry Potter og Halvblodsprinsen og vampyrfenomenet The Twilight Saga: New Moon nå i høst, begge med stor publikumssuksess. Men den amerikanske kinosommeren var jevnt over en skuffelse, der kun et fåtall seriøse forsøk på å skape intelligent mainstream-underholdning traff blink (blant dem Michael Manns Public Enemies om bankranerhelten John Dillinger, som samlet publikum, men delte kritikerne.).
Hva så med den smalere amerikanske kvalitetsfilmen? Der blomstrer det, selv om en rekke av de kanskje beste filmene i 2009 måtte ta til takke med langt lavere publikumsoppslutning enn de store studiofilmene. Enestående små filmverk som Rahmin Bahranis Goodbye Solo, Barry Jenkins’ Medicine for Melancholy, Nina Paleys Sita Sings the Blues og Steven Soderberghs The Girlfriend Experience har alle bergtatt amerikanske kritikere og et begrenset, men oppmerksomt, publikum i 2009. (Ingen har fått norsk kinodistribusjon.)
Goodbye Solo er et rørende drama om en optimistisk ivoriansk taxisjåfør i en amerikansk småby som tar på seg å redde en suicidal passasjer, Medicine for Melancholy en urban kjærlighetshistorie fra San Fransisco med rik tematisk undertekst, Sita Sings the Blues er en livsbejaende animert musikal om kjærlighetssorg gjort verdenskjent gjennom torrentbasert distribusjonsstrategi (omtalt i detalj her) og The Girlfriend Experience er en nyansert beretning om kapitalisme fortalt gjennom en luksusprostituerts hverdag i et finanskrisepreget New York. Alle disse filmene er skapt av egenartede regissører som har tydelige ambisjoner om å reflektere over unge amerikaneres skjebner, i en tid der USA mer enn noensinne er avhengig og påvirket av hva som skjer i verden forøvrig.
Filmer som We Live in Public, Humpday, Moon og Precious fra 2009-utgaven av Sundance satte også preg på 2009. Førstnevnte er en utsøkt dokumentarfilm som vi skrev inngående om på Montages i sommer. Publikumsfavoritten Humpday er en lavbudsjettskomedie og årets mest ekstreme utgave av den kjønnsrolleforskyvende bromance-sjangeren. (I mainstreamen var dette også synlig i 2009-komedier som I Love You, Man og Funny People.) Sci-fi-filmen Moon er kanskje mer britisk enn amerikansk, men innen uavhengig produsert film flyter disse grensene mer og mer over i hverandre. Duncan Jones’ mye omtalte film tilskrives noe av æren for å ha revitalisert science fiction og har gjennom året bygget en sterk kult rundt seg. Dramaet Precious, som vant hovedprisen i Sundance, er årets store kommersielle indie-sensasjon i USA, med mer enn $40 millioner innspilt til nå. Publikum har strømmet til denne hovedsaklig afro-amerikanske oppvekstskildringen, og kritikerne er fulle av lovord. På tross av en grusom historie om fattigdom, sosiale skiller og misbruk, har den blitt spådd store Oscar-sjanser på nyåret.
Oscar-snakk bringer oss over til andre halvår det amerikanske filmåret 2009, men også tilbake til de tematiske linjene jeg tegnet opp i introduksjonen. Sporene er nemlig også godt synlig i kritiker- og prisfavoritter, som Coen-brødrenes mystiske perle A Serious Man, Soderberghs varsler-satire The Informant!, Spike Jonzes melankolske barnefilm Where the Wild Things Are og ikke minst Kathryn Bigelows intense krigsfilm The Hurt Locker. Publikum får sjelelig utrygghet med seg fra Coen-brødrene, besk mistro fra Soderbergh, sørgmodig nostalgi fra Jonze og beintøff bomberealisme fra Bigelow. I alle disse filmene ligger et illevarslende gufs som er veldig 2009: Den amerikanske drøm er blitt uviss. Gjennom sine filmer kan det nå virke som om amerikanerne spør seg: «Er vi fremdeles de gode, – eller har vi blitt de slemme?»
Og ingen annen amerikansk film fra 2009 ser ut til å treffe denne pulsen bedre enn James Camerons hyperaktuelle Avatar. Filmen kommer til å bli den mestselgende amerikanske kinofilm i 2009, og er den åpenbart mest politiske (tør jeg si anti-amerikansk?). Avatar er en 00-talls-film kanskje mer enn noen annen, der den presenterer en klar allegori til USAs krigføring i Irak og Afghanistan og retter en kritisk pekefinger til kapitalismens rovdrift på naturressurser og tankeløs kolonist-fremferd mot andre nasjoners integritet. Samtidig er den narrativt konvensjonell og teknologisk evolusjonær, på klassisk amerikansk manér.
Men en debutant kom Cameron i forkjøpet, for sensommerens hippeste film; Neill Blomkamps skamløst originale District 9, behandler mange av de samme spørsmålene. Den ultra-globale filmen – finansiert av amerikanere, regissert og produsert av henholdsvis en sør-afrikaner og en new-zealander – forteller egentlig omtrent en lik historie som Avatar, men i et langt mer jordlig univers utenfor Johannesburg. Parabelen over Sør-Afrikas apartheid beveger seg også over til å bli universell kritikk av hvordan Vestens syn på «den andre» – være seg prawns eller na’vi – tvinger våre helter vekk fra egen rase og over til de ukjente. At hovedpersonene i både Avatar og District 9 går fra å representere multi-nasjonale selskaper med tvilsomme motiver, til å skifte lojalitet over til den utnyttede fremmedrasen – for til slutt å bokstavelig talt bli en del av den – kan vel neppe være tilfeldig? Ser vi her resultatet av en vestlig skyldfølelse fra årtier med undertrykkelse, gjengitt i heltenes transformasjon til å selv bli denne «andre» i disse filmene? Filmåret har utvilsomt speilet et Amerika som forsøker å komme til enighet med seg selv om hva og hvem de vil være i vår verden.
Avslutningsvis vil jeg nevne et par amerikanske filmskapere som går litt utenom artikkelens tematiske kategorisering, men som ikke nødvendigvis har noe mindre kulturelt nedslag av den grunn. Wes Anderson slapp i høst sin animerte filmversjon av Roald Dahls Fantastic Mr. Fox på amerikanske kinoer. Quentin Tarantinos sensommerhit Inglourious Basterds var en av årets store positive amerikanske overraskelser, fra en filmskaper som alltid har umulige forventninger å leve opp til – men som denne gang leverte en film både publikum og kritikere omfavnet med få reservasjoner. Fullt så heldig var ikke indie-baron Jim Jarmusch med sitt ferskeste opus, The Limits of Control, som Martin her på Montages beskrev som «en billedskjønn og utfordrende film med dørgende kjedsommelighet som gjennomgående tema.»
Utover Anderson, Tarantino og Jarmusch var det få av de store amerikanske indie-auteurene som kom med ny film i 2009. Heldigvis går vi et nytt år (og tiår) i møte, og amerikansk film vil garantert fortsette å lede an i toget som går bak den kommersielle fane. Så lenge de finner ut hva de egentlig drømmer om…
Les også: