marie-antoinette-2006

Coup de Coeur

Marie Antoinette (2006)

Marie Antoinette

Lost in Versailles

Noen ganger kommer en filmskaper fra intet og lager et mesterverk. Nettopp dét gjorde Sofia Coppola. Etter å ha fått positiv, men like fullt begrenset oppmerksomhet for sin debut The Virgin Suicides, ble hun øyeblikkelig en av våre mest omtalte samtidige filmskapere med Lost in Translation – en film som bedre enn noen annen skildrer fremmedgjorthet. Selve genistreken var måten hun benyttet Tokyo for å understreke og forsterke tematikken. Med Marie Antoinette spolte hun noen hundre år bakover, og byttet ut storbykulissen med Versailles.

I sentrum av bildet står den legendariske prinsessen (Kirsten Dunst); hun spiser kake og vender blikket frekt mot oss. Til tonene av Gang of Fours Natural’s Not In It er vi fanget i Copplas univers – for anledningen et fransk slott. Der skal vi spise kaker, gå i pene kjoler, spise mer kaker, prøve sko og danse ball til postpunk og synthrock. Coppola har måttet tåle mye kritikk for å være lite engasjert i fransk historie, og mange har hengt seg opp i hvordan denne filmen kunne ha vært, fremfor å studere hva den faktisk er. Coppola bader Versailles i et vårlig lys og bygger opp en nesten grenseløs skjønnhet. Men snart oppfatter man at det gjemmer seg noe ganske trist bak alle de vakre kostymene og staselige bløtekakene: bak kjolestoffet finner vi en ung jente som er ensom og ulykkelig. Ømt forteller hun om unge menneskers utilhørighet i en stor og ukjent verden – som i Lost in Translation. Dette kan høres repeterende og ikke minst banalt ut, men det er mesterlig turnert fordi Coppola aldri virker overfladisk eller intetsigende. Den såre stemningen hun tryller frem gjør filmen bevegende, og vi får muligheten til å gå inn i Marie Antoinettes karakter og liksom forme henne; vi deler hennes øyne og tar del i følelsene hennes. Coppola ser der andre bare iscenesetter og lytter der andre snakker.

Marie Antoinette
Det høres kanskje ut som Marie Antoinette er en dyster film, men som i Lost in Translation er det kakebaket inn mye humor – spesielt i det visuelle. Den veldige eksessen i fargebruk og Milena Canoneros Oscar-vinnende, intensjonelt overdrevne og umåtelig vakre kostymer har en morsom effekt, og det ligger mange tørrvittige finurligheter i manuskriptet.

Mange biografifilmer ender opp med å bli lettsvelgelige og forglemmelige montasjer over store liv med små øyeblikk. Patos understreker seiere og nederlag, og uviktige hverdagsligheter velges bort til fordel for tempo og fremdrift. Marie Antoinette er i så måte tradisjonens diamentrale motsetning; her skal vi kjede oss med de endeløse ritualene som prinsessen må lide seg igjennom, og utilhørigheten og den voksende desperasjonen hun opplever blir til å ta og føle på. Versailles blir en drøm som aldri våkner – nesten uten begivenheter som skal få deg til å huske den. Effekten blir derfor størst i etterkant; atmosfæren sniker seg inn i kroppen og lever videre som en slags referanse. På samme måte som mange begynte å si at de føler seg “lost in translation”, kan man føle seg “lost in Versailles” i pompøse, flaue bursdagsselskaper og andre situasjoner som bærer preg av meningsløs høytidelighet. Coppola oversetter dog aldri disse følelsene til enkel semantikk; man må selv finne mening i det ubetydelige – uten at det noen gang blir en feiring av det trivielle og forgjengelige.

Marie Antoinette

Marie Antoinette er langsom, og noen vil synes oppholdet i Versailles er kjedelig – som prinsessen selv. Men for en gangs skyld er altså noe kjedelig på en god måte.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. Coppola har måttet tåle mye kritikk for å være lite engasjert i fransk historie, og mange har hengt seg opp i hvordan denne filmen kunne ha vært, fremfor å studere hva den faktisk er.

    Knallbra skrevet! Kjenner jeg blir matt og irritert hver gang dette trekkes opp. Hva med å ta en fiksjonsfilm for hva den er i stedet for å trekke fram uendelige historiske detaljer. Regner med at de fleste mennesker i denne verden klarer å se forskjell på vitenskapelig historie og fiksjonsfilmens versjon av samme, uansett hvor ekte og sannferdig en filmskaper søker å være.

  2. Flu Hartberg sier:

    men hva betyr egentlig coup de cæur?

  3. Even G. Benerud! sier:

    Jeg synes medfarten filmen har fått er fortjent!

    For meg fremstår den som et litt mislykket forsøk på å modernisere fortiden slik at dagens unge skal kunne identifisere seg med den. Kirsten Dunst makter heller ikke å bære hovedrollen i særlig grad. Noe som gjør filmen enda mer ”slakk” og ikke minst anonym.

    At filmen tukler med historiens korrekthet er ikke videre spennende å henge seg opp i og noe de fleste historiske filmer er preget av på en eller annen måte så det er ikke der problemet ligger.

    Hovedsakelig svikter den på ren kommunikasjon og det er i grunn den eneste funksjonen en film skal ha så da er vel min konklusjon ganske klar.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>