bruddet-med-forventninger-i-buffy

Bruddet med forventninger i Buffy

Artikkelen er skrevet av tidligere bidragsyter Anette Hind Eliassen.

I en tidligere artikkel her på Montages, De grunnleggende bestanddeler i Buffy the Vampire Slayer, viste vi hvordan fremdriften i Buffy er bygget rundt to ulike typer handling: En fantastisk handling, som handler om bekjempelsen av overnaturlige krefter, og en realistisk handling, som dreier omkring mer jordnær problematikk, som venner og forelskelse og familieproblemer. Hver episode følger stort sett alltid den samme strukturen, med en fantastisk hovedhandling og en eller to realistiske bihandlinger, som speiler eller kontrasterer hovedhandlingen. I hver episode møter vi episodens skurk, eller disposable villain, som manusforfatterne kaller den. Denne disposable villain nedkjempes i hver episode; samtidig bygges det opp til en mye større konfrontasjon med en langt farligere og mer destruktiv hovedfiende.

Denne strukturen kan synes forutsigbar og lite kompleks, dersom man ser en løsrevet episode av Buffy. Men sett under ett er det en svært komplekst oppbygget TV-serie, bestående av sjangerlek, selvrefleksivitet, metahumor og -kommentarer i fleng. Det er nettopp seriens lek med våre forventninger og dens evne til å fornye seg innenfor sine fastlagte rammer, som gjorde at den holdt det gående i syv sesonger.

once more with feeling

Fordelen med en såpass forutsigbar struktur som den ovennevnte, er at rammene hele tiden kan tøyes, slik at vi kan bli overrasket gang på gang innenfor de fastlagte rammene. Hvem husker ikke fantastiske og Emmy-nominerte Hush, episoden hvor karakterene blir frastjålet stemmene sine og som derfor utspilles nesten uten dialog? Musikalepisoden Once more, with feeling, hvor karakterene har fått kastet en trolldom etter seg, som gjør at de ikke klarer å la være å synge ut sine innerste hemmeligheter? Eller hva med The Body, episoden hvor Buffys mamma Joyce (Kristine Sutherland) dør, og som er totalt blottlagt for effektmusikk, fordi dramaet som utspiller seg er nok i seg selv og ikke trenger slik ekstra staffasje.

Og så er det min personlige favorittepisode, Normal Again i sesong 6, som snudde hele min oppfatning av serien på hodet for meg. Dette er episoden hvor Buffy blir injisert med en type gift som gjør at hun går inn og ut av en parallell verden. Fra fantastiske Sunnydale, hvor byrden over å være den utvalgte, den eneste, er i ferd med å bli for tung for Buffy. Hun har mistet sin mor, og Buffy selv har ofret seg for verden, dødd og opplevd noe som for Buffy må være himmelriket: Et sted hvor hun er fri for forpliktelser. Hun er en slags svevende klump av harmoni, bare for så å bli dratt tilbake til livet av hennes såkalte venner, som tror de gjør henne en tjeneste.

buffy normal again

Men Buffy blir altså injisert med gift, som får henne til å hallusinere seg til en annen verden. En realistisk verden, fritt for The Scoobies, onde overnaturlige krefter, og forpliktelsene som Buffy føler at hun ikke makter å bære. I denne parallelle verdenen er Joyce fortsatt i live, og Buffy har det som hun mest av alt ønsker seg i verden, to foreldre som elsker hverandre, og alt de bryr seg om er at deres datter skal få det godt. Det er bare et problem; Buffy er schizofren, og innlagt på mentalsykehus.

Buffys fortellinger om Willow, Xander, Giles, og hennes forpliktelser som The Vampire Slayer, blir diagnostisert som vrangforestillinger. Psykiateren og Buffys foreldre kjemper en hard kamp for å holde henne i virkeligheten og hindre at hun glir inn i psykosen og tilbake til sine demonbekjempende venner. De konfronterer henne blant annet med det absurde og stormannsgale i det faktum at hun liksom er en spesielt unik og utvalgt person, som resten av verden bare sirkler rundt, som om de ikke har annet å gjøre. Et utrolig festlig meta-poeng, og som i tillegg er svært dristig å gjøre, i og med at det kan rokke ved troverdigheten til hele serien – dersom det ikke hadde blitt gjort nettopp innenfor de fantastiske rammene som universet tillater.

«You think this isn’t real just because of all the vampires and demons and ex-vengeance demons and the sister that used to be a big ball of universe-destroying energy?» – Xander (Nicholas Brendon)

Buffy blir dratt mellom de to verdenene; hennes bekymrede foreldre på den ene siden og hennes venner på den andre. På den ene siden er hun fritatt fra ansvaret som følger med det å være voksen, på den andre siden venter umenneskelige krav til henne. Buffy velger tryggheten hos sine foreldre, og bestemmer seg for å ta livet av sine venner i Sunnydale.

willowto

Mens vennene hennes svever i livsfare i Sunnydale, får Buffy på mentalsykehuset velmente råd fra sin mor: Selv om livet er vanskelig, må hun fortsette å kjempe, fordi det er mennesker som er glad i henne. Dette rådet virker ikke helt etter hensikten, ettersom Buffy da tar valget om å forlate livet som mentalpasient i en trygg, kjedelig og forutsigbar verden, og drar for å redde sine venner og fortsette den heroiske kampen mot det onde i Sunnydale. Og det er her manusforfatteren tar det ikke rent lite frekke valget om å faktisk avslutte episoden med en katatonisk Buffy på mentalsykehuset, stivnet i psykosen, mens psykiateren sier til hennes fortvilte foreldre: «She’s gone.» Makan! Hverken før eller siden har jeg sett en TV-series fundament blitt kastet så grundig om på, før vi i neste episode er tilbake som vanlig i gode gammel gjenge.

Et nytt, fascinerende perspektiv ble lagt til forståelsen av tv-serien, og Buffy ble aldri mer den samme.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. Ole sier:

    God serie. God episode.

    Jeg er enig at den er frekk, men herlig frekk som et heter. Så du mener at Sunnydale og hele serien kun skjer i hodet til Buffy, og ikke var en del av giften? Jeg er ikke sikker altså. Men uansett, fantastisk episode.

  2. Hege Pedersen sier:

    Takk for denne analyse av Buffy. Min favoritt er også Normal Again- den snudde virkelig opp ned på alt. I et øyeblikk ble jeg redd Joss skulle følge samme tråden videre.

    Et lite ps. Linken til De grunnleggende bestanddeler… inneholder en http for mye. [Red: Fikset, takk Hege!]

  3. Anette Hind Eliassen sier:

    Næ, jeg mener ikke at alt i serien bare foregår i Buffys hode, bortsett fra den ene episoden, altså! Men ved at episoden “tar motstanden inn i teksten”, altså at serieskaperne problematiserer det usannsynlige ved konseptet sjøl, så kommer de publikum i forkjøpet og unngår at publikum selv setter spørsmålstegn ved konseptet, som jo er mye farligere.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>