Avatar – en magisk tur i skogen

rbbpfdk13

Artikkelen inneholder minimale spoilere

At James Cameron har ruget på denne filmen et halvt liv er kanskje like greit. Avatar kunne vel strengt tatt ikke vært laget før nå. Faktisk ville det etter all sannsynlighet vært helt krise å prøve seg på dette prosjektet tidligere. De ekstremt detaljrike, livaktige dataanimasjonene er essensielle for å puste liv i historien og gjøre denne filmen magisk. Dette er CGI som tar pusten fra deg, ikke fordi du tenker over teknologiens nyvinninger, snarere tvert imot. Du glemmer å tenke og blir bergtatt, rett og slett fordi alt er så vakkert.

Pandora, planeten hvor handlingen foregår, er et frodig, fargesprakende eventyrland, med enorme, krokete trær, fabeldyr i alle regnbuens farger, flyvende fjell, gigantiske fossefall og tre meter høye, blå, menneskelignende innfødte som kalles Na’vi. Det er både nydelig og fryktinngytende på samme tid. Helt klart ganske skummelt å tusle rundt alene i skogen på nattestid, siden mange av de fantastiske dyrene har perlerader som er mye større og skarpere enn tennene til ulven i Rødhette. Jake Sully (Sam Worthington), historiens helt, sliter en smule når han ved et uhell blir etterlatt der. Dette til tross for at han beveger seg rundt i kroppen til sin avatar, en genetisk fremstilt hybrid mellom menneske og Na’vi, som hans bevissthet er knyttet til mens hans egen kropp ligger sovende i en kapsel. Som en fremmed inntrenger er han i konstant fare. Det er ikke før han lærer skogen å kjenne, respekterer den og blir en del av den at han kan ha mer enn en snøballs sjanse i helvete til å overleve. Han er som et klønete, bråkete, hjelpeløst barn, og trenger hjelp og veiledning for å få innsikt og for å vokse.

46

Dette får han av den livsfarlige og vakre krigeren Neytiri (Zoe Saldana). Slik veves en klassisk coming of age-fortelling sammen med en klassisk kjærlighetshistorie, samtidig som man blir kjent med skogens mysterier og skjønnhet, dens vesener og krefter.

Menneskets inngripen og overgrep mot natur og lokalbefolkning er en sentral tematikk i filmen. Cameron har skapt et eventyr med en klar politisk brodd. Pengekreftene og menneskenes hjerteløse grådighet får juling på mer enn én måte og det tas et kraftig oppgjør med vestlig kulturs selvutnevnte rett til verdensherredømme, til å stille seg over andre kulturer og til å definere hva som er sivilisert. Den arrogante, ignorante dumskapen får seg en bredside. Det settes fokus på vår tids store problemstilling – griskhetens ødeleggende effekt på miljøet. Men Cameron drar også inn et historisk perspektiv – imperialistmaktenes overgrep mot innfødte. Det er interessant hvordan Jake på den ene siden er en erkeamerikansk marinesoldat uten den helt store intellektuelle ballasten, en «warrior of the Jarhead clan» som han så treffende sier selv, og på den andre siden hvordan det er hans tomhet som også er hans styrke. Den gjør ham til et rent, åpent individ, som et barn, i stand til å lære uten å være forutinntatt. Tomhet er altså ikke det samme som dumhet. I motsetning til lederne for prosjektet han er en del av, er han åpen for ny kunnskap.

16

Vel, ikke alle menneskene som er involvert i prosjektet på Pandora er griske og ignorante. Cameron gir gamle fans av Alien-filmene (hvor han regisserte nummer to i rekken, Aliens) et kjærkomment gjensyn med Sigourney Weaver som Dr. Grace Augustine, vitenskapskvinnen med et varmt hjerte bak sitt tøffe ytre. Jake har også andre hjelpere på reisen. Den nerdete, kunnskapsrike Norm Spellman (Joel Moore) har også en avatar, og er den man skulle trodd fikk innpass hos Na’vi-folket. Det dukker også opp en snerten, men tøff kvinnelig pilot; Trudy Chacon (Michelle Rodriguez). En fin gjeng helter for enhver smak der altså.

Og skurkene er skikkelig skurkete. Både den knallharde Colonel Miles Quarich (Stephen Lang) og den golfspillende, grådige Parker Selfridge (Giovanni Ribisi) er særdeles usympatiske. Etter min smak litt for ensidige sådan. Men det er også en av de få tingene jeg har å utsette på filmen. Og litt må man da tåle. For dette er jo åpenbart en amerikansk underholdningsfilm, det må være premisset idet man setter seg ned i kinosetet. Det pøses på med halsbrekkende action, eksplosjoner og kampscener. Det dukker opp romskip, roboter og hjernevaskede soldater. Musikken er mektig og replikkene fengende. Og historien har helt klart sine banale sider. En klassisk storproduksjon fra Hollywood, med andre ord. Men filmen er ikke bare det. Den setter et kritisk søkelys mot både samfunnsmessige verdier, og stiller en rekke spørsmål om det å være menneske.

Avatar

Jake blir gjenfødt i form av sin avatar, og det er gjennom denne han virkelig kan leve. At han fortsatt henger fast i en jordisk, menneskelig kropp er både en styrke og en forbannelse, og gir rom for å utvikle både tematikken og spenningen i filmen. Han er lam fra livet og ned, noe som er en viktig faktor i dette. I form av sin avatar er han fri fra rullestolens bånd og kan løpe rundt som han vil. Samtidig finnes det håp om at hans skadde ryggrad kan repareres. Det er belønningen han loves for å gjennomføre sine oppdrag, et løfte som også kan brukes til å kontrollere ham. Dette fører til indre strid, svik på flere plan og en rekke tematiske godbiter man kan fundere over. Er kroppen kun en ham som sjelen bor i? Avataren har forsåvidt genetiske likhetstrekk med mennesket den er knyttet til, og derfor ligner også ansiktstrekkene. Likevel er den jo en annen. Spørsmålet kan snus på. Blir Jake mer sitt sanne, virkelige selv gjennom sin avatar? Blir erfaringer og utvikling i avatarens kropp en uløselig del av ham?

Kroppen og evnene gjør ham i stand til et annet liv. Det er her det er interessant å dra en parallell til online-spill og nettsamfunn. Å skape en persona med et annet utseende og andre evner er for de fleste bare en underholdende lek, mens for enkelte blir det en måte å kunne leve ut sitt indre. Noen føler seg mer sosialt tilpass eller har fysiske begrensninger som gjør det lettere å uttrykke seg gjennom en annen skikkelse. Å ha en virkelig avatar, en som kan gjøre alt fra å ri på flygende øgler til å forelske seg, må være enhver soveromkrigers våte drøm. Vel, i alle fall i teorien.

Tematiske linjer til online-spill til tross, det er deilig å fastslå at Avatar slett ikke ser ut som et dataspill. Karakterene er uttrykksfulle og levende, og detaljrikdommen er uten sidestykke. Hvis James Cameron noen sinne har hatt som mål å gjenskape drømmer på film, må jeg bare gratulere ham med å ha lykkes.