TDF’09: Shooting Robert King (Storbritannia, 2008)

Shooting Robert King

Krigsfotografer er nesten en egen menneskeart i seg selv. De ofrer som regel muligheten til å leve et normalt liv på grunn av presset som følger med jobben. I tillegg utsetter de sine egne følelser for massive inntrykk vi andre ikke helt forstår, eller kan relatere oss til og mange lever med post-traumatiske sykdommer etter mange år i krigsituasjoner. Og, ikke minst, mange ofrer dessverre sine liv i et forsøk på å dekke hendelser som de føler er viktig at andre skal ha mulighet til å se. Dokumentaren Shooting Robert King setter dog mytifiseringen av krigsfotografene under kritikk.

Fiksjons- og dokumentarfilmer har som regel bygget opp under myten som er knyttet til journalister og krigsfotografer uten fast bopel, og som drar fra konflikt til konflikt på søken etter sannheten. Dokumentaren War Photographer av Christian Frei gjør nettopp dette. Den mikser utsøkte bilder med historier om hvor mytisk og mystisk den verdenskjente krigsfotografen James Nachtwey er, men den kommer aldri helt under huden hans – vi forstår ikke hvordan Nachtwey lever eller oppfatter seg selv i situasjoner andre mennesker helst ikke vil oppleve. Filmen fokuserer veldig på hvor mye umenneskelig faenskap Nachtwey tåler å se. Krigsfotografer i fiksjonsfilmer er også mytiske der de farter rundt med sitt lille kamera mens kulene og granatene suser rundt dem, fotograferer kaotisk rundt seg for deretter å drikke hardt, ta dop og sjekke opp de lokale unge kvinner – alt dette uten å fortrekke en mine, eller falle i store depresjoner som følger av stress og dødsangst.

Express elevator to hell: Nachtwey om massakre og og sykdom i flyktningleire. Fra filmen War Photographer.

Shooting Robert King viser oss hvordan de egentlig opplever det hele. Innstillingene av Kings første møte med frontlinjen, snikskytter- og granatild bryter sterkt med hvordan vi oppfatter disse menneskene. King virker å være i en slags transe som følger av ekstrem dødsangst; øynene hans flakker vilt rundt, og hans hånd skjelver hardt i det han skifter film i sitt lille naive helmekaniske kamera. Soldatene rundt ham, herdet av krig, ler og gjør narr av ham, men hjelper han med å skifte ut sin hvite t-skjorte med noe mer nøkternt slik at han ikke blir trening for snikskyttere (en kule sneier hodet hans på tur mot fronten). King faller fort inn i rutinen etter sitt første møte med krig i 1993, men alt dette har en pris: han lider av post-traumatisk stress som igjen har ført til at han har et problem med narkotika og alkohol. Som han sier selv: «it was post-traumatic stress on acid».

Regissør Richard Parry fremstiller ikke fotografene og journalistene som mytiske, men forsøker å komme under huden på dem og vise oss hvordan de egentlig er. Dette gjør filmen mer interessant enn den vakre og poetiske War Photographer siden den viser oss hvordan det virkelig er. Menneskene bak sine egne navn, som har blitt tunge merkevarer, har opplevd mye gjennom sitt yrkesvalg og som oftest lider de av det den dag i dag.

Traileren til filmen Shooting Robert King.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>