«What we see and what we seem are but a dream, a dream within a dream.»

Et ansikt tar form i fjellformasjonene. Det utånder en smittende feber som rammer alle inntrengere og slår dem i svime. Heten dirrer, fuglene skriker av smerte og naturen kveiler seg ondskapsfullt som en giftig slange – parat til hugg.

På Valentinsdagen i år 1900 skulle en pikeklasse ved en australsk kostskole dra på piknik ved den aboriginske helligdommen Hanging Rock. Utstyrt med hvite kjoler, hansker og solparaplyer blir de eskotert ut i den ville naturen med hest og slede. Den vakreste av dem, Miranda, får æren av å dele en hjerteformet kake i to med en stor kniv, mens de andre står begeistret rundt og kaster seg over søtsaken. Alt dette skjer i sakte film for å fange selve øyeblikket, og bare minutter senere har kaken mistet jentenes interesse til fordel for en armada av aggressive maur. Angrepet formidles i rask film og harmonien har blitt forandret til kaos. På dette tidspunktet skjønner vi at at jentene er sukkerbiter for naturens siklende kjeft, og når Miranda vinker farvel til en av lærerinnene – som sammenligner henne med en Botticelli-engel – vinker hun også farvel til oss. Pikene går på oppdagelsesferd i fjellet og vender aldri tilbake. Ingen har noensinne funnet ut av hva som hendte og det finnes ingen spor eller levninger etter dem.

Peter Weirs mystiske mesterverk fra 1975 og boken med samme navn anses ofte for å være en sann historie, da begge versjonene hevder dette eksplisitt og forfatteren Joan Lindsay selv har antydet at fortellingen i det minste er en kombinasjon av fakta og fiksjon. Mer vitenskapelig vanntette kilder mener at alt er rent oppspinn, men uavhengig av dette er det liten tvil om at denne forvirringen utelukkende har tilført filmen styrke og ikke minst kultstatus. Hva skjedde denne valentinsdagen? Ble de drept? Klarte de på mystisk vis å rømme, for så å aldri vise seg igjen? Ble de innhentet av en annen dimensjon? Spekulasjonene er mange og irrasjonelle, og svaret er umulig å finne. Dette utgjør fundamentet for Weirs film: desperasjonen etter å finne et svar. Når Picnic at Hanging Rock først blir injisert i blodomløpet, er det vanskelig å få den ut av systemet.

Når jeg skriver at filmen injiseres, er det et forsøk på å tydeliggjøre hvordan filmen adresserer tilskueren rent fysisk; få filmer har maktet å snike seg inn så dypt under huden min som Weirs film, og hvert eneste gjensyn ender i et sterkt, men ufattelig forførende ubehag. Filmen dufter av ondskap, men er samtidig parfymert med noen av de vakreste bildene jeg har sett, akkompagnert av tilsvarende skjønn musikk. Men bak denne maleriske overflaten befinner det seg altså et mørke som blir bunnløst i sin mangel på en utgang eller forløsning. Denne vandringen begrenser seg ikke til nedtråkk i den faktiske forsvinningsgåten. Heldigvis er Picnic at Hanging Rock en langt rikere film, takket være Weirs interesse for naturen, kulturer, sagn og mystikk. På mange måter omhandler filmen mytedannelser per se, da man som tilskuer aktivt stimuleres til å forme bildestrømmen til noe mer meningsfylt enn det helt opplagte.

«You must learn to love someone else, apart from me, Sara. I won’t be here much longer.»

Filmens mest forstyrrende aspekt er de seksuelle undertonene, som dirrer i hver eneste scene. Allerede i fortekstene ser vi at foreldreløse Sara, som ikke får være med på utflukten av skolens fryktelige rektorinne Mrs. Appleyard, forguder Miranda – sannsynligvis også seksuelt. For den undertrykte og innesluttede Sara ser Miranda ut til å representere en kilde til flukt og frihet, og etterlengtet synd; hun er de andre jentenes portal inn i voksenverdenen. Kameraet fetisjerer også Miranda, og Weir innprenter hennes skjønnhet og maktposisjon i pikehierarkiet. Alt dette gjøres på en så insisterende måte at hun nærmest fremstår som en skyldig. Dessuten antyder Miranda tidlig at hun snart skal forlate de andre jentene, uten å forklare dette mer inngående. Hva er det hun vet? Hvorfor lokker hun de andre jentene inn i fjellet? Slik jeg ser det representerer Miranda og Hanging Rock en seksuell oppvåkning; ved en litt aktiv lesning kan man ikke unngå å legge merke til fallossymbolikken i fjellformasjonene, og jentene kler dessuten av seg knestrømpene før de besvimer. Også her benytter Weir seg av sakte film for å understreke betydningen av disse i utgangspunktet uvesentlige handlingene.

Som alle andre står jeg ikke i en posisjon hvor jeg kan forklare begivenhetene, men jeg leser Weirs formgrep som strategier for å gi filmen et bakteppe som befinner seg hinsides det overflatiske mysteriet. I så måte later det til at Picnic at Hanging Rock handler om et tap av uskyld, der kjønnssaftene drukner pikene og lar dem flyte opp i en ny dimensjon – i et nytt århundre, der kulturelt rotfestede praksiser utfordres, der religionen mister sin kraft i konfrontasjon med en gjenoppliving av urmennesket. Når Miranda og venninnene begir seg ut i naturen, kan de aldri vende tilbake – bare den overvektige og uskjønne Edith, som uttrykker en sterk skepsis under hele oppdagelsesferden, makter å løsrive seg og returnere til de andre. For de andre jentene er porten til barndommens rike forseglet med tunge lenker. Dette aksentueres av den pågående klokkemetaforikken; tiden stanser når de ankommer fjellet, og ser aldri ut til å kunne skrus tilbake.

Ingen av elevene ved Appleyard College er eller kan noensinne bli de samme som før. Når Mrs. Appleyard selv tar sitt eget liv er dette slutten på en drøm som aldri kunne vare. Peter Weir har derimot skapt et verk med så voldsom kraft og så utilslørt mystikk at jeg stadig vender tilbake for å delta i uskyldens siste time.

«Everything begins and ends at the exactly right time and place.»