Mary and Max ^[1], historien om to mistilpassede brevvenner, har allerede varmet kinosaler rundt om i verden. Den er den første animasjonsfilmen som har åpnet Sundance ^[2]-festivalen, og absolutt verdt å få med seg søndag kveld under Oslo Internasjonale Filmfestival ^[3].

Mary Daisy Dinkle kommer fra et tettsted i Australia, og har det ikke så greit. Som åtteåring er det ikke stas å ha en stor, bæsjefarget føflekk midt i panna, en mor som til stadighet smaker på kokesherryen og en far som sitter i garasjen og stopper ut døde dyr. På skolen er alle ekle, både guttene som tisser på matpakken hennes, og Frøken som kjefter på henne fordi hun aldri smiler.

Å forstå seg på hvordan alt henger sammen her i verden, er heller ikke greit. Mary lurer på så mangt, og får et innfall om å skrive til noen i Amerika. Den tilfeldig utvalgte er Max Horowitz i New York, som viser seg å være minst like mistilpasset i sitt liv. Han er en middelaldrende, ateistisk jøde som sliter med tvangsspising og alvorlig overvekt.

Filmen følger korrespondansen mellom de to venneløse antiheltene, og det blir både spennende, tragisk og ustyrtelig morsomt underveis. Jeg ble rett og slett rørt, og måtte fikse litt på sminken da jeg kom ut av kinosalen. Til tross for sine svært så eksentriske trekk, blir leirefigurene levende og lett å identifisere seg med. Filmskaper Adam Elliot ^[4] har et unikt grep både med detaljene og stemningen, men også med menneskeligheten i sitt lille dukkeunivers. Han fikk Oscar for beste animerte kortfilm i 2003, og Mary and Max vant hovedprisen under animasjonsfilmfestivalen i Annecy ^[5] i Frankrike.

Mary and Max vises søndag 22/11 kl. 18.30 på Eldorado ^[6].