michael-moore-a-love-story

Michael Moore: A Love Story?

Capitalism: A Love Story

Den tjukke og uflidde dokumentarfilmskaperen er igjen aktuell med en kritisk kinodokumentar. Helt siden tidlig 1990-tallet har han ved flere anledninger langet ut med kritikk av det amerikanske samfunnet, og Capitalism: A Love Story er ikke et unntak fra regelen. Som kinopublikum har vi blitt vant til hans metode: seriøse tema ispedd en god dose humor, og da gjerne med hovedpersonen selv involvert der han forsøker, på en naiv måte, å få ting gjort gjennom (pinlige) stunts. Begrepet «Michael Moore-dokumentaren» har kommet for å bli. Men, er det fortsatt interessant og spennende?

Bowling for Columbine og Fahrenheit 9/11 satte for alvor Michael Moore på kartet i Norge (og verden forøvrig). Hans tidligere filmer og TV-serie har gitt ham stjernestatus, og han er en av ekstremt få A-kjendiser innenfor dokumentarens verden. Med Bowling for Columbine (og til dels Roger and Me) ser vi en Michael Moore som er engasjert, som provoserer og som ser ut til å kunne gjøre en forskjell. Det var også slik han utviklet sitt personlige uttrykk, skapte seg en unik stemme og utforsket grensene mellom humor, underholdning og fakta. Fahrenheit 9/11 satte virkelig følelsene i sving, og en hel rekke mot-dokumentarer forsøkte å «debunke» hans filmer, hans kildegrunnlag og hans karakter og person. Kritikk og brennbare amerikanske temaer har alltid vært hans domene. Våpenlobbyen, våpenkulturen, regjering og styresett, Irak-krigen av 2003, helsevesen med flere har alle kjent trykket av Michael Moores skarpe kamera, og denne gangen er det hele fundamentet for amerikansk økonomi søkelyset rettes mot. Finanskrisen man så utvikle seg for noen år siden er grunnlaget for hele hans argumentasjon om at kapitalismen er fallitt, og at den må byttes ut med et annet system: demokrati. Sånn sett er dette en fortsettelse av Michael Moores hovedtemaer om at den «vanlige mannen i gata» må få mer makt. Nå er det kun de store selskapene som styrer Capitol Hill (og dermed kongressen), i følge Michael Moore.

Pinlige og oppskriftsmessige stunts gjennomført av Michael Moore. Her forsøker han å arrestere topplederne i en bank.
Pinlige og oppskriftsmessige stunts gjennomført av Michael Moore. Her forsøker han å arrestere topplederne i en bank.

I Capitalism: A Love Story virker Michael Moore litt eldre og litt mer desillusjonert. Stuntene hans virker påtatte, overflødige og klippet inn i filmen på feil måte (de bare dukker opp uten særlig grunn). Blant annet forsøker han å gjennomføre en borgerarrest på topplederne i ulike selskaper, og dette rett etter at han har halvveis melket et tårevått tema om døden og tvangssalg av boliger. Humoren er der fortsatt, men den er mindre bitende og mindre betydningsfull enn før og drukner nesten i febrilsk klipping mellom ulike negative aspekter ved kapitalismen. Kildematerialet spriker i tillegg litt i alle retninger. Fra seriøse og nære kilder til direkte merkelige. Blant annet intervjuer Michael Moore en tidligere skuespiller som er, sagt på en snill måte, hobbyøkonom fordi han «har lest noen bøker om emnet». En annen pussig ting er at Michael Moore tyr til religion for å konkludere at kapitalisme er umoralsk, og at alle i USA er et offer for skarp propaganda. Uten å gå inn på religionens umoralske og onde elementer eller propagandistiske metoder, virker dette som et upassende og merkelig grep i en film som hittil har basert seg på den virkelige verden istedet for å ty til det irrasjonelle, mytiske og overtroiske. (I tillegg søker han kun svar fra den katolske avarten av Jesus-kulten.)

Michael Moore: What the fuck happened?

Dessverre er ikke Capitalism: A Love Story en spennende og interessant dokumentarfilm. Kapitalismens fallitt, finanskrisen, og tvangssalg av boliger er kjent for de fleste, det samme er håndteringen av den amerikanske statens redningspakker til næringslivet. Kruttet var allerede vått og lite antennelig. Den Michael Moore vi kjenner fra tidligere filmer er her tilbaketrukken, mindre aggressiv og lite konsis. Trådene samles svært løst, det klippes fra ett tema til et annet, humoren og gnisten vi vet han har mangler helt. Dessverre virker det som om Michael Moore også har bitt på Obama-basillen, og ser for seg nesten en ny Messias i det ovale rom (den forrige var Franklin D. Roosevelt). Selv om Michael Moore tilhører den amerikanske venstresiden, forventer man nesten at han pirker litt på og ser Obama i kortene. Men, mulig alderen og den tiltakende desillusjonismen har grepet ham for hardt? George W. Bush, som tidligere var hans erkefiende, er borte og kanskje han tok med seg en del av engasjementet til Michael Moore?

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Tormod Ugelstad sier:

    Er virkelig “tjukk” og “uflidd” det viktigste å trekke frem når man skal beskrive MM? Hva om han hadde vært en kvinne – ville det vært naturlig å begynne med “Den barmfagre og veldreide dokumentarfilmskaperen…” ?

    Det skygger litt for resten av teksten.

  2. Det er jo utvilsomt hans stil, en slags avvæpning av han selv slik at hans subjekter ikke skal ta ham for seriøst – særlig folk høyere opp i systemet. Ser du gjennom hans filmografi vil du se følgende utstyr: caps, t-skjorte/skjorte, enkel jakke, slitte jeans og joggesko (hvite).

    Ser man på bilder fra Cannes, Oscar o.l., ser du en helt annen MM. Der er han barbert og «bedre kledd».

  3. Martin sier:

    Idiotjuniorskribent. Dokumentaren er både spennende og interessant. Du virker å være en kapitalist selv sånn du trykker ned MM

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>