Tips andre på Twitter
Del artikkelen på Facebook
YouTube
Vimeo
RSS
Det har vært skrevet og skreket mye om den franske skrekkfilmen Martyrs, og for en tid tilbake fikk den omsider dvd-lansering i Norge. Å sette den opp på kino var tydeligvis ikke aktuelt. Litt rart egentlig, med tanke på hvor blodtørstige det norske kinopublikummet later til å være, da de ukritisk kaster seg over Saw-filmene som vampyrer, med sitt koldtbord av oppskjærte organer, kroppsvæsker og andre ufyseligheter. Filmenes kontinuerende mangel på kvalitet har fått mange kritikere til å nærmest copy-paste sine tidligere anmeldelser i mangel på nye argumenter for at kinopublikummet skal holde seg unna faenskapen.
Mange vil vel også frabefale Martyrs av akkurat de samme årsakene, men i motsetning til samlebåndsproduksjonene i Saw-serien, har filmen fått mye hederlig omtale for å ha en kunstnerisk intensjon. Regissør Pascal Laugier vil opplagt veldig mye med denne filmen – faktisk langt mer enn man først skulle tro, uansett forventning.
Nå begynte jeg denne omtalen veldig trivielt, hvor en logisk slutning av teksten burde bli et eller annet argument om at Martyrs er severdig, verdt å trekke frem, eller eventuelt litt oppskrytt eller skuffende. Det er ikke tilfellet. Jeg skal faktisk innrømme at jeg skrev den første delen av denne artikkelen før jeg i det hele tatt hadde sett filmen, og motivasjonen for å se den var faktisk nettopp for å skrive om den som en slags naturlig parallell til premiereaktuelle Saw VI. Når jeg velger å beholde innledningen er dette for å forsøksvis forklare den forvirringen og forstyrrelsen jeg opplevde i møtet med filmen. For Martyrs er hinsides bra eller dårlig, hinsides å la seg anbefale eller ikke.
Jeg har aldri sett en mer forstyrrende, sadistisk, problematisk, provoserende og genuint ondsinnet film. Martyrs har den samme kirurgiske presisjonen og steriliteten som man finner hos Michael Haneke, den har Gaspar Noés formfullendte grenseoverskridende ubehag, Pier Paolo Pasolinis skitne, illeduftende søppelhet og skandaleforfatteren Michel Houellebecqs urovekkende kynisme. Og dessuten Roman Polanskis sans for det okkulte. Den er en avføring bestående av våre absolutt verste frykter, og med en skremmende aktualitet i sin skapelse av et fullstendig vannvittig skrekkunivers.
Filmen begynner som en eksepsjonell øvelse i den tradisjonelle skrekkfilmen, der velkjente retorikker settes til liv i et opplyst hverdagsmiljø som gjør at det hele skurrer noe aldeles forferdelig – med maksimal effekt. Sjokkene serveres som gråstein på en snor, og selv om volden er ekstremt eksplisitt, er det hele fortalt med en Hollywoodsk forståelse av tilskuerens sanseapparat, slik at man nesten glemmer, eller snarere overser sadismen. Her kommer vendingene i historien så uforventet og i et så høyt tempo at man knapt rekker å trekke pusten. Dog biter jeg meg merke i at Laugier mestrer det formmessige til det fulle; scenografi, foto, klipp og ikke minst effektbruk er bortimot uhyggelig perfekt. Så tar filmen en mer radikal vending enn tvistene i selve plotet. Hele filmens form inntar et nytt modus, som minner langt mer om et radikalt (dog polert) videokunstprosjekt enn en faktisk film. Torturen og overgrepene som følger er umulig å se på – ikke minst på grunn av den provoserende romantiske musikkbruken.
Som angitt er referansestorkiosken denne filmen henter sine bilder fra uendelig, men kombinasjonen er altså uhyre jævelig. Her møtes B-filmens såkalte «torture porn» med kanoniserte kunstverk; Carl Th. Dreyers La passion de Jeanne d’Arc er en gjennomgående inspirasjon, både visuelt og tematisk. Og i denne tematiske bunnen ligger filmens ubestridelige kvaliteter – som strekker seg langt utover det formmessige. Den beste kunsten skal gjøre vondt, sies det ofte, og Martyrs er en lidelse for både kropp og sinn, ettersom man på merkeligvis deltar med hele følelsesregisteret. Volden som innledningsvis tenderte til å bli «kul» eller heftig, vris til å være spyfremkallende. Plutselig kommenterer Laugier sjangeren han opererer i, og faktisk hele filmmediet, på en måte som føles tvers igjennom ondsinnet, avslørende og dermed også en inngangsport til erkjennelser vi ikke ønsker å oppleve. Filmen som medium er et kikkehull inn i en drømmeverden som alltid på en eller annen måte speiler vår egen, og vi beruses av vår egen kikkerlyst til å stadig oppsøke denne liksomeskapismen. Martyrs projiserer våre aller grusomste mareritt – drømmer som er så fryktelige og avgrunnsdype at de er umulige å drømme. Ved å kombinere sadistisk underholdning som våre dagers Tarantino-injiserte kropper har lært å sette pris på med en uhyre vemmelig, polemisk snuff-artet foredrags-film, blir Laugiers verk noe som kommer rett fra helvete, uten synlige mellomledd. Når regissøren selv snakker om filmen på DVD-utgavens ekstramateriale virker han besatt og direkte avskyelig. Og samtidig tiltrekkende intellektuell og reflektert over hva han gjør.
Jeg er ekstremt imponert over at noen har laget dette kunstverket, men samtidig synes jeg at denne grenseoverskridelsen var for voldsom til at den kan forsvares helt. Jeg synes faktisk vi snakker om et slags paradigmeskifte; hvis man kan vise dette helvetet på film, hva blir så det neste? Jeg tror de fleste vil ha det best med å slippe å se Pascal Laugiers film, og jeg vil for alt i verden frabefale enhver å se den alene, uten å ha noen å diskutere og forsøksvis (men dessverre håpløst) dissekere og bedøve filmen med i etterkant.
Martyrs burde kanskje aldri ha blitt lagd, kanskje burde den ha blitt brent og glemt for all fremtid. Men jeg må altså likevel bøye meg i støvet for en av mitt livs aller voldsomste og mest hjemsøkende filmopplevelser. Dette er Dreyers Jeanne D’Arc for Saw-generasjonen.
Twilight-produsent gir oss Martyrs-remake
The Box – en utmerket B-film
Det europeiske filmåret 2009
Filmfrelst #31: Man Tänker Sitt, Still Walking, Martyrs
RSS Nyhetsfeed
Jeg så filmen på søndag og hadde mange av de samme opplevelsene som beskrevet over. Min samboer som på alle måter elsker horror ble så preget av handlingen og de grafiske fremstillingene at hun gikk ut på toalettet etter filmen for å brekke seg.
Selv er jeg en smule forflatet når det kommer til denne typen fortelling, men dette var på alle måter en av de mest ubehagelige jeg har sett innenfor sjangeren.
Det ble faktisk ikke bedre da jeg så på ekstramaterialet bare for å finne ut at regissøren trolig er en kynisk sadist uten annet mål enn å sjokkere publikum. Hans ide var primært å snu på konvensjoner slik at seerne skal miste fotfeste i det historien tar en ny retning. Det kan man trygt si at han har fått til!
Utover det virker det ikke som han har de største formeninger om tolkningene. I så måte er plottet i mine øyne ganske frynsete siden filmen tidvis mister mening fordi volden og grusomhetene tar helt over.
Hovedpersonen mutilerer seg selv og dette er fryktelig vondt å se på. Ikke nødvendigvis fordi det er skummelt, men fordi stilen er nærmest dokumentarisk.
Horrorfilm flytter seg ofte inn i et univers som er assosiativt slik at vi hele tiden har en viss avstand. Det vi ser på skjermen eller lerretet er mer som en skummel drøm enn en forestilling om virkeligheten.
Om dette egentlig er en bra film blir for meg umulig å svare på. Den er uten tvil uforglemmelig, men på hvilken måte?
Føler innlegget understreker poengene mine på en bra måte, og dette bare fremhever viktigheten av advarselen jeg har baket inn. Jeg kan skjønne at omtalen kan gjøre en tiltrukket til å se filmen – og jeg vil jo også anbefale det til enkelte – men må samtidig nok en gang få presisere at denne filmen IKKE er for alle. Se den bare om du er hundre prosent sikker på at det går…greit. Men bra at du som Montages ukronede horror-ekspert fikk sett den, Even!
Jeg gleder meg stort til neste anbefaling fra deg Lars Ole!!!
Dette er en gjenoppliving av den realistiske horrorsjangeren som kom med og i farvannet av Last The House on the Left fra 1972. Den som kommer nærmest Martyrs i sin kyniske og ikke minst grafiske fremstilling er Night Train Murders fra 1975. På mange måter satt jeg igjen med mye av den samme følelsen da jeg så denne. Aldo Lado som sto for regien har valgt å dvele med alle grusomhetene på en måte som gjør det umulig og ikke la seg affektere på en eller annen måte.
Martyrs er selvsagt en film for horrorfans som liker sterk kost og på mange måter vil jeg tro at den har litt av den samme effekten som Texas Chainsaw Massacre hadde da den kom i 1974. Forskjellen er bare at publikum nå forlanger mer for i det hele tatt å rynke på nesen.
I så måte er Martyrs en meget bra sjangerfilm… Så lenge man setter pris på den slags…
” Når regissøren selv snakker om filmen på DVD-utgavens ekstramateriale virker han besatt og direkte avskyelig. Og samtidig tiltrekkende intellektuell og reflektert over hva han gjør ”
- Og at han ikke ligner noen svevende, “gal” eller mørk kunstner karakter som for ekspel Gaspar Noé, men heller ser ut som ” valig manne i gata “.
En ting jeg fant veldig fasinerende og overraskende i denne filmen var hvordan stilen er med på og “dytte” publikum lenger og lenger ned i helvette sammen med hovedrollen. Hvordan den virker som en endeløs reise ned mot en plass der det værken finnes håp, godhet eller noe og kjempe for. En klaustrofobisk utvikling som jeg rett og slett digger. Samt elegante tvister og vending som skiller den fra andre filmer innen samme konseptet.
Fin artikkel, og forresten takk for tipset!
Interessant intervju hos Electric Sheep Magazine: http://www.electricsheepmagazine.co.uk/features/2009/05/02/martyrs-interview-with-pascal-laugier/
Kritikeren Scott Weinberg skrev en gang at “I’m starting to think the French take their horror fare very seriously”. Det er fint, synes jeg.
Det er ingen vits å tilegne regissøren kvaliteter han ikke har! Dette var en ganske bred sjanger på 70 tallet og tvisten i Martyrs er ikke signifikant på noen måter. Faktisk mener jeg det er litt enkelt å påstå at noen revitaliserer en sjanger med å pøse på med mer gørr. Pascal Laugier kaller filmen et melodrama og det er i mine øyne det reneste vissvass. Hadde man fjernet de grafiske scenene og hentet frem dramaet så hadde plutselig filmen blitt rimelig tynn. Dette er ren trash, men av ypperste klasse.
Hverken film eller opphavsmann fremstod i mine øyne som kyniske. Å merke disse med “sadisme” og “kynisme” (som et slags automatisk ondskapens utgangspunkt) virker lite fruktbart. Som påpekt var det en rekke interessante vrengninger og grep på sjangerens vanlige uttrykksform og emne. Filmen var helt grei å se for mitt vedkommende, faktisk fant jeg den på et vis befriende. Dette ikeauniverset der interiøret ble slått i stykker med kjøtt, vegger og tak påsprøytet nye valører av menneskeblod. Jif-lukt og Evergood erstattes med kruttrøyk, kroppsvæsker og råte. Kan jeg lukte for meg.
Å skulle snakke inngående om denne filmen vil jo påvirke effekten for de som skal se den. Jeg skal forsøke å ikke rette for avslørende belysninger på filmens plot og enkeltscener jeg anser som tankevekkende romsteringer i emnene som berøres. Da kan det jo bli veldig kjedelig, så jeg får gardere med en spoilervarsel.
I det siste nok blitt noe blasert, da jeg har mesket meg inn i en dyp, kvalm angstnevrose med god hjelp av nettsider som documentingreality.com i kombi med lesning av Bibler, Bataille og Focault, og sist men ikke minst har jeg hatt en halvårslang ronk på Jeanne d`Arc. Martyrs rørte ved flere ingredienser i denne lapskausen, og ble for meg en slags avlastning, som den blir opphavsmannens avkastning. Den var ganske kioskete av vesen, og føyer seg inn i en tendens som kan spores i flere uttryksformer nå om dagen; at man bruker kjent, utvasket bekledning og form for å utforske underliggende problemstillinger og lengsler hos mottager såvel som avsender.
Filmen var jo overaskende begrenset hva angår eksplesitte slashscener. Det fæle og fine med denne filmen er for meg det rutinemessige, gledesløse og sterile bruken av vold. Det fremstod tidvis lik en kjedelig ukeplan – gjøremål innimellom vanning av blomster, oppvask og KIWI. Den grafiske volden var nesten provoserende dempet. Den var rask, effektiv, kompromissløs og konkret- en slags kaffesvart pedagogikk. Jeg sikter da særlig til filmens siste halvdel, men volden generelt fremstod som svært dempet i forhold til det jeg tror kalles goresjangeren, der man blir immun etter 5 minutter. Man fikk sjelden en forløsning, om det kan kalles det. Og da den her og der viste ansiktet, føltes det på underlig vis uforutsett og annerledes tross i at det verste var forventet.
Når jeg først har sklidd inn på pedagogikk og oppdragelse er det et sett briller det kan være interessant å se filmen gjennom; denne fikse idéen som påtvinges tilfeldige mennesker innenfor en kategori for så å bruke resultater fra disse iscenesettelsene som en ihjelpisket bekreftelse på ens egne oppfatninger og visjoner. Fremmedgjøringen tilhører ikke offeret i denne filmen. Den sørger bødlene for å fjerne gjennom konkrete og ufravikelige voldsrutinger, som erstatter offeret med et tydelig og konkret sett rammer. Det er bødlenes fremmedgjøring som skinner i slutten av denne filmen. Ofret er henvist til å gripe et stadig svinnende håp (i siste instans mest sannsynlig utslettet ) om å bli reddet tilbake til verden der ute, og vi har jo allerede fått antydet av filmens første hovedkarakter hvilken mentale vanskeligheter man kan vente seg.
Nå noen dager etter jeg så den (så den også på søndag) er det en del ting som slår meg som veldig tett, men som på merkelig og paranoiafremkallende vis fremstår fullt mulig i den levende verden; f.eks. muligheten for at Fritzl i det store og det hele er en ensomt slurvete angstklumpboms som sprakk og sprutet selvbildet over på utvalgte bestanddeler av familien- at bekymringen bør overskride forvirrende enkeltmenneskers ekstreme unntak av normalen og heller snuse litt på ansamlinger av rike dagdrivere som etter mine prognoser snart kjeder seg ut av materialismen og over i interesser for materie og “ting” som ikke bør eller kan kjøpes. Michael Jackson var kanskje siste forvaklede eksempel på godhjertethet i forsøk på å få bukt på denne frustrasjonen. Kanskje den eskalerende tendensen i å adoptere barn fra mark med forgiftet grøde blandt kjendiser er et ubevisst ønske etter å lukte på eksotisk lidelse. Først eksporterer vi oss selv, så importerer vi- i Moder Theresas ånd -enkelteksempler fra resultatene av imperialistiske tilbøyeligheter i Kristendommens og nå i Utviklingens navn.
Toget mitt sporer av og det gidder jeg (ironisk nok) ikke å prøve forhandle med:
La oss -for sammenligningens skyld- ta en kikk på kjæledyrene våre. Først lot vi dem komme fra tunet og inn i stuevarmen, for deretter begynne å avle opp diverse fintilpassede utgaver. Mon tro om det samme vil skje med disse barna. Kanskje også regnbuens barn vil ende opp i en Gucciveske- ristende av angst med istykkeravlet skjellett og nervesystem. Komplimentært har vi også disse populære, muskelsprengte drapsmaskinene som EGENTLIG er veldig koselige. Siden jeg merker at dette blir litt drøyt, så vil jeg gjerne feige litt ut å påpeke at utgangspunktet for å knabbe til seg barn fra andre land jo er nydelig og snilt, men at barna i enkelte kretser nå ser ut til å få funksjon som statuetter. Slaver under vår projeksjon.
Av spørmålet ditt, Lars Ole, rundt hva som blir det neste etter å ha skapt og vist dette helvetet, får jeg trang til å skissere en visjon rundt en teatrenes renessanse; fra hjemmekino til hjemmeteater i kjellerstuene der fremme (hjemme) en gang.
Jeg tror denne filmen kommer til å glemmes og overses av Den Store Hompen og blir sikkert en kultaktig film i samme kiste som Antichrist. Hompen synes å ha en voldsomt utviklet fortrengningsmekanisme mot substans og dette ordets demrende forvandling til et betegne et stilgrep.
Filmen brenner jo litt nå ihvertfall, og jeg avslutter mitt bidrag av oksygen mot flammene, så får det jo vise seg om ilden spres eller slukkes.
Denne falt veldig godt i smak hos meg. Likte den langt bedre enn regissørens forrige film, “Saint Ange” hvor det eneste høydepunktet var å se at Catriona MacColl holdt seg godt.
Det er lenge siden en film har voldtatt mine sanser så godt som “Martyrs” gjorde. Filmen gjorde meg fysisk dårlig; kvalm rett og slett, og det står det respekt av. Jeg håpet på klisjefulle løsninger når filmen var på sitt verste, men ingen konvensjonelle utganger var å finne. Håpløst.
Jeg er enig med overskriften. “Martyrs” er virkelig en film fra helvete.
I mine øyne har filmen ingen sammenheng med SAW-franchisen og den såkalte torturpornoen. Martyrs er så langt den desidert ypperste filmen innenfor den nye franske horrorbølgen, og franskmennen tråkker sin egen sti utenfor Saw/Hostel-maskineriet. Skal den sammenlignes med noe så vil jeg heller trekke frem Jaume Balaguerós Los sin nombre (de navnløse på norsk), eller stemningen i Henry Portrait of a Serial Killer. Martyrs en lang og voldelig lidelse som utfordrer selv de mest hardbarka, og har en forfriskende og elegant avslutning.
I følge ekstramaterialet på den britiske Blu-ray utgaven, så sier han at manus og filmen ble laget på kort varsel da han plutselig kunne få finansiering til en ny film. At Pascal Laugier har klart å koke opp denne filmen på kort varsel er utrolig. Mens Saint Ange var superdetaljert og uttenkt til den minste detalj, (se også The Others, Los sin nombre, Darkness, The Orphanage men dropp Fragile), er Martyrs gerilljafilmføring hvor ting har blitt tatt mer på sparket. Mens Saint Ange hadde det krypende og snikende grøsset, er Martyr en langvarig og gjentagende voldtekt av hjernen.
Syns denne filmen slet enormt med å finne sin genre, virker som ting skjer helt tilfeldig, det hele blir uengasjerende. Og hvem har interesse av å se 30 minutter med en kvinne som blir boltet fast, slått, og matet med kvalmende mat? Jeg er snill og gir den terningkast 2.
Jeg mener at dens sjanger”problemer” (som i mine øyne ikke er problemer) heller er en styrke for filmen. Klisjeene vi kjenner sitter som et skudd, men samtidig utvikler filmen seg til å være noe helt annet enn man (fra første halvdel) forventer. Det at filmen i og for seg er stykket opp, og på et vis er to forskjellige filmer, gjør den for meg mer hel. Den første delen skremte meg på en måte som jeg ikke har opplevd på lang, lang tid (kanskje må jeg helt tilbake til The Shining i 12årsalderen?). Jeg var rett og slett livredd! Det sterile og på mange måter frastøtende miljøet som skitnes til på ekte Hanekevis, skaper i seg selv en uro, og når det blir ispedd med mentale monstre (som er gjort fortreffelig) er uhyggen altomsluttende. Den siste delen vekker igjen andre frykter hos meg; det er ikke lenger det overnaturlige eller fysisk vold i seg selv, men et hverdagsmareritt i overdimensjonert Fritzl-stil. Et kollektivt mareritt dratt ut av dimensjoner vil jeg påstå! Martyrs forener det fysiske og det psykiske på en fortreffelig måte gjennom sin sjangerdans!
Kjøper ikke helt sammenligningen med Michael Hanekes filmer. Martyrs er i sin ekstreme spekulative voldsutøvelse så fjernt fra det Haneke står for man kan komme. For min del opplevde jeg Martyrs som så voldsom i virkemidlene at jeg aldri klarte å se forbi morbiditeten, og dermed druknet den også i sitt eget frastøtende blodbad. For meg ble det en eksplisitt sjokkfilm som pusher grenser, og lite mer. Haneke avskyr filmvold, og jeg tipper han ville hate Martyrs. Ja, kanskje er det likhetstrekk i det sterile miljøet handlingen plasseres i. Men måten og omfanget i voldsbruken, er det stikk motsatte av hva Haneke står for. Husk at Haneke i sin mest omtalte “voldsfilm”, Funny Games, rett og slett unngår å vise fysisk vold foran kamera. I Hanekes øvrige filmer, innlemmes øyeblikkene av grafisk vold som en naturlig del av en større helhet, er utpreget realistisk og underbygger karakterens utvikling i en større tematisk kontekst. I Martyrs er volden altoverskyggende, spekulativ og umenneskelig. Jeg synes faktisk det ble like uinteressant som vemmelig, og kjedet meg derfor like mye som jeg ble fysisk uvel. Så skal det likevel sies at jeg ser visse kunstneriske kvaliteter i filmuttrykket, og kan til og med applaudere filmskapere som forsøker å være innovative…
Kan for øvrig noen svare på hvordan Martyrs står i forhold til À l’intérieur? Det er en film jeg har snust på lenge, og som jeg vet har vekket lignende reaksjoner som Martyrs.
@Trond Johansen: Det foreligger vel strengt tatt ingen direkte sammenligning heller? Hanekes univers er nevnt som ett av flere elementer. Jeg så igjen Martyrs med kjæresten, og da virket den en del verre enn første gang jeg så den. Likevel kan jeg ikke forstå at den grafiske volden overskygger så jævlig. Jeg følte et større ubehag og uro under Funny Games, mye pga de manglende voldsfremstillingene du skriver om. Den var veldig ekkel. Jeg synes det er vanskelig å forklare, men for meg så virket på merkelig vis volden i Martyrs dempet. Tross at den både kommenterer og er en spekulativ voldsfilm. Denne familieidyllen på toppen av kjelleren er jo overfladisk sett nokså Hanekesk selv om splattertakten etterhvert bankes på døra, så ja..jeg kjøper uten problem at navnet nevnes i omtalen. Når det gjelder À l’intérieur, så skal jeg se den i løpet av noen dager.
fin anmeldelse. Men hva H A N D L E R filmen om? umulig å forstå. Fint hvis du hadde tatt med det innledningsvis, og ikke bare skrevet gjennomtenkte setninger.
L
À l’intérieur ligger for meg langt unna Martyrs. Den var plottete og blodig, men manglet det meste som gjør Martyrs til en -for mitt vedkommende- avviker innenfor genren splætt. À l’intérieur var splætt, splætt, splætt. Innledningsvis tidvis litt vakker, spennende, men ja..realismen og plottet sprakk og rant overilt utover sammen med blod og fostervann, slik at engasjement og innlevelse sank fordi jeg ble sittende å konsentrere meg om (noe jeg mistenker er bortkastede) forvirringer rundt dette. Uansett funka den tidvis bra og hadde en del minneverdige fotografi og scener.
Utrolig morsomt at du har fått sett “À l’intérieur” – har den forhåpentligvis på vei i posten snart. Men mistenker jo at den er mer svelgbar ved å være mer tradisjonell. Har jo inntrykk av at den er veldig drøy grafisk sett, men mer harmløs i tematikken. Men ser frem til å se den! Veldig fornøyelig at denne diskusjonen har blitt så lang. De derre franskmennene har en vrangside bak Améliene og skarringen og de TRIVELIGE kafeene som jeg er og blir overrasket over.
À l’intérieur er home invasion slasher med kvinner i hovedrollene. The Strangers var en uhyggelig film, men målet til de invaderende, uten å røpe filmens klimaks, var ikke like betalende og interessant som årsaken til invaderingen i À l’intérieur. Filmen er blodig og voldelig, men det meste blir tatt så langt at terroren og uhyggen sakte men sikkert dempes.
Martyrs er ikke like enkel å sjangerdefinere. Den inneholder både elementer av home invasion (veldig Funny Games introduksjon), lange voldsscener og er dønn jævlig gjennom hele filmen. Det har vel egentlig stått nok her så mer trenger vel ikke å sies. Det er ingen skrekkfilm. Det er ikke voldstortur og det er ikke noen grøsser. Den er fransk!
Martyrs handler som det står på det norske coveret om:
Lucie har vært forsvunnet i et år når hun blir funnet. Jenta er i sjokktilstand, og ute av stand til å fortelle hva som har hendt. Hun har ikke blitt utsatt for seksuelle overgrep, men det er hevet over enhver tvil at hun har blitt utsatt for noe skrekkelig. Lucie blir plassert på en institusjon, og her blir hun venn med Anna. Flere år senere drives Lucie av en ekstrem hevntørst etter de menneskene som kidnappet og mishandlet henne som barn. Dette fører henne og Anna ut på en skremmende reise til et moralsk fordervet helvete. Det er tid for hevn, og det blir ikke vakkert …
Artikkelen her og debatten under har dessverre medført at jeg må se Martyrs. Faen, jeg som trodde jeg skulle kunne gå rundt det hele og leve lykkelig i uvisshet. Nå blir jeg altfor nysgjerrig.
Har nettopp sett filmen og fant den uinteressant, kjedelig og irriterende. Måtte slåss mot egen lyst til å slå av makkverket og heller sette på en annen film. Samboeren kunne melde samme irritasjon og frustrasjon over karakterenes sutring i regnskyll, håpløse spesialeffekter, og flaue dykk inn i psykologiens verden.
Nei, se heller Man Bites Dog. Den er i hvert fall engasjerende, ekkel og motbydelig – samtidig som den forsøker å si noe om den virkelige verden og klarer faktisk å gjøre noe interessant med genrekonvensjonene. Martyrs kunne ikke engang skremt en rusbrus-brisen, lettpåvirkelig fjortiss
Å si at “Martyrs” ikke engang kunne skremt en rusbrus-brisen lettpåvirkelig fjortis blir vel en litt merkelig påstand i en diskusjonstråd der opptil flere har opplevd filmen som forstyrrende og jævelig. Dessuten synes jeg på ingen måte at spesialeffektene var håpløse… Men en polariserende film er den utvilsomt!
Martyrs er en spekulativ mølje som beslekter seg til fint lite annet enn primitivitetene Saw og Hostel. Å tilegne film eller regissør en kunstnerisk agenda virker for meg totalt uforståelig.